Grøn region Vestland – vi tenker ikke stort nok!

Grøn region Vestland likner mer på “business as usual” enn et stort taktskifte i omstillingen fra petroleumsindustri til grønne industrier, skriver Jana Midelfart Hoff og Knut Vindenes fra Vestland Høgre.

Bilde fra Lutelandet i Fjaler kommune, med industri-ikoner inntegnet
Energiøy på Lutelandet i Fjaler kommune er et av prosjektene som beskrives i rapporten Grøn region Vestland. (Foto: Faksimile fra rapport).

Vestland fylke er i dag en av de mest verdiskapende regionene i Norge. I lys av klimautfordringene er det likevel et stort behov for å dreie fra petroleumsindustri til grønne industrier i rekordfart.

Som svar på denne utfordringen lanserte Vestland fylkeskommune og Innovasjon Norge rapporten og kunnskapsgrunnlaget «Grøn region Vestland» for å legge grunnlaget for mer helhetlig satsning på grønne prosjekter. Dessverre blir satsningen for puslete når både målet og utfordringene er så store.

Industriell symbiose

Grøn region Vestland er navnet på en omfattende kartlegging av over 250 grønne industriprosjekter i Vestland fylke, utført av EY på oppdrag fra Vestland fylkeskommune og Innovasjon Norge.

En hovedrapport og fire delrapporter ble presentert i november 2021; én delrapport for hver av fire geografiske regioner i Vestland fylke. Eksempelvis er bergensregionen en av regionene og karbonfangst ved BIR avfallsanlegg et av prosjektene.

Rapportene peker ikke minst også på suksessfaktorer for en videre satsning, der satsning på 16 geografiske huber er essensielt. Industriell symbiose står sentralt i disse hubene. Dette skal skje ved at bedrifter i hubene utnytter ressurser på kryss og tvers av hverandre, typisk ved at en bedrift utnytter biprodukt fra nabobedrift som innsatsfaktor i egen produksjon.

Formålet med dette omfattende kunnskapsgrunnlaget var å akselerere skiftet fra olje og gass til grønne industrier, gjøre hele regionen til et grønt fyrtårn og øke eksportinntektene.

Kraftfull satsning en illusjon

Hva vil så egentlig Vestland fylkeskommune og Innovasjon Norge med «Grøn region Vestland»? Ved lanseringen i november ble det skapt et inntrykk av at nå skulle det satses – og raskt og mer omfattende enn noensinne. De omfattende kartleggingene skulle følges av handling, og det lå an til langt høyere tempo, mindre fragmenterte aktiviteter og ekstraordinær samhandling i mer bredde enn vi har sett før. Kraftkrisen på Vestlandet var det mest akutte som skulle løses, og det skulle skje raskt.

Men så har det blitt tydeligere og tydeligere at den virkelig store og kraftfulle satsning fortsatt er en illusjon selv om intensjonene er gode. Ekstraordinære tider og muligheter, ja, men satsningen likner mer på «business as usual» enn på et stort taktskifte. Joda, vi er fullt klar over at Vestland fylkeskommune og Innovasjon Norge rekrutterer egen prosjektleder og noen årsverk og organiserer som prosjekt, men det er slett ikke så det monner.

Trenger stor, operativ prosjektorganisasjon

Hva skal så til? Vi mener ekstraordinære tider med enorme utfordringer og enorme muligheter fordrer ekstraordinær satsning.

Det er ikke tilstrekkelig å gjennomføre møte- og seminarserier der aktørene samhandler via powerpoint-presentasjoner og inspirerer hverandre over kaffekoppen. Dette skaper mer fart og retning, men det gir ikke det taktskiftet og momentumet som regionen vår sårt trenger og som Grøn region Vestland-rapportene faktisk signaliserte.

Vestland fylkeskommune må bevilge store nok penger og det må etableres en stor og så til de grader kraftfull og operativ prosjektorganisasjon. Organisasjonen må få et tydelig og omfattende nok mandat som gjør at den kan gi innramming for de ulike enkeltprosjekter i porteføljen og tvinge frem forpliktelse til handling.

Det bør etableres et fysisk sekretariat i Bergen, og herfra må all aktivitet koordineres på daglig basis. Dette innebærer alt fra rent industrielle tiltak til dialog mellom industri og stortingspolitikere.

Prosjektorganisasjonen må dessuten ha som utgangspunkt at mange av problemene er svært komplekse og mange av løsningene dermed må være sammensatte. Dette fordrer tilgang på dyp spisskompetanse på metodikk og lavterskel adgang til ulike fagkompetanser. Samhandling må skje effektivt og dynamisk nok. Det må bygges sterke team, man må søke løsninger helt på tvers av sektorer, på tvers av industri, frivillige organisasjoner, akademia og myndighetsorganer.

Konsesjonsprosessene ved blant annet kraftnettutbygging må effektiviseres der det er mulig, samtidig som gode høringsprosesser og utredninger bevares.

Må hente nødvendig kompetanse

Og til slutt: Selv kompetente aktører som Vestland fylkeskommune og Innovasjon Norge må erkjenne at kompetansen vi trenger raskt nå, har vi ikke selv, men må komme utenifra. Berøringsangst for kompetente, private aktører eller andre med kunnskap og innsikt, er en luksus man nå ikke kan unne seg. Om ikke klimamålene skal forbli kun det; mål og aldri realitet.

Er vi klare for å ta dette steget, for å gire opp slik at det blir et taktskifte?