Krumrey arbeider ved Stiftung Wissenschaft und Politik i Berlin, en tankesmie som gir råd til den tyske regjeringen og nasjonalforsamlingen. Jeg har intervjuet ham til en artikkel i denne ukens Mandag Morgen.

— Når vi legger en kabel til Norge må Tyskland forplikte seg til at dette faktisk gir innsparinger i CO₂-utslipp, sier Krumrey. Han skrev nylig en analyse av debatten om kabler (mellomlandsforbindelser) mellom Tyskland og Norge.

Den norske debatten er ensidig fokusert på lokale forhold og tar i liten grad opp sammenhengen med de globale klimaendringene, mener han. Dette kan et styrket tysk engasjement i norsk energidebatt motvirke.

Flere rapporter laget de siste månedene tar for seg potensialet i mer kraftutveksling mellom de to landene. Foreløpig er Nord.Link-kabelen med en kapasitet på 1,4 GW besluttet bygd innen 2018.

Tyske beslutningstakere ser nå mer realistisk på hvilken rolle norsk vannkraft kan spille i landets store energiomstilling. I fjor ble det snakket om storstilt utbygging av pumpekraftverk og kabler med kapasitet på nærmere 50 GW innen 2050. En ny rapport fra analyseselskapet Prognos ser imidlertid bort fra pumpekraftverk og konsentrerer seg om muligheten for indirekte lagring av tysk overskuddsstrøm i norske vannmagasiner (tysk strøm fra vind- og solanlegg brukes i Norge når det er for mye av den, og vannkraftverkene reduserer sin produksjon i de periodene). Kabler med en kapasitet på 7-12 GW i tillegg til Nord.Link bør være lønnsomme, ifølge Prognos.

Interessen for norsk vannkraft er fortsatt stor blant tyske beslutningstakere, bekrefter Krumrey.

— Definitivt. Jeg har ikke hørt en eneste stemme si at vi ikke ønsker dette. Norge er en svært pålitelig partner for Tyskland, sier han.

Mens norske kilder, som Statnett, sier at det ikke er mulig å bygge flere kabler før 2020, tror Krumrey det bør være mulig å få til hvis viljen er til stede.

— Norge kunne gjøre mer hvis man ville, sier han.