Rekordhøye kraftpriser har skapt debatt om hvordan vi organiserer kraftsystemet vårt. De høye prisene skyldes i all hovedsak høye gasskraftpriser på kontinentet og lave nedbørsmengder i Sør-Norge. Kraftprisene har gjort det nødvendig med umiddelbare tiltak for å kompensere husholdninger og industri. Vi trenger også langsiktige grep for å få inn mer kraft og skape større forutsigbarhet og langsiktighet i kraftsystemet.

Samtidig er både industri og husholdninger på lang sikt tjent med et markedsbasert kraftsystem. Flere av forslagene som er fremmet i kraftdebatten, om å stanse kraftutveksling, sette strenge krav om magasinfylling og innføre politisk styring av kraftprisene, vil bidra til det motsatte av sin hensikt – og føre til høyere priser og mindre tilgjengelig kraft på sikt.

I en konkurranse om hvem som kan sikre seg tilgang til mest fornybar kraft til konkurransedyktige priser, stiller norsk industri godt. Om konkurransen i stedet blir om hvem som kan få størst subsidier eller den beste «politisk bestemte kraftprisen», kan bildet se annerledes ut.

Vi må også bevare det som er bra med det kraftsystemet vi har. Kortsiktige tiltak som reduserer disponeringen av vannmagasinene, vil fort få motsatt effekt og føre til høyere priser. Restriksjoner på utenlandskablene vil sette det europeiske energisamarbeidet i fare. Vi trenger dette samarbeidet for vår egen forsyningssikkerhet, og vil ha særlig nytte av det når Europas system blir dominert av rimelig fornybar kraftproduksjon istedenfor kostbar kull- og gasskraft.

Hovedutfordringen i Norge fremover blir å sikre forsyningssiden med nok kraft slik at vi demper prissjokk som skyldes svingninger i det globale olje- og gassmarkedet.

1. Norsk industri tjener på et velfungerende kraftmarked

Norsk Hydro er Norges største forbruker av kraft med et årlig forbruk på omtrent 17 TWh. Kraften brukes til å produsere aluminium. Hydro er også Norges tredje største produsent av vannkraft. Denne kraften benyttes i våre egne smelteverk. Hydro har derfor sterke interesser i at kraftsystemet utformes til det beste for både forbrukere og produsenter.

Norges fornybare energiressurser gir norsk industri et unikt konkurransefortrinn. Både fordi fornybar kraft er rimelig, og fordi det gjør at industrien kan produsere produkter med et svært lavt karbonfotavtrykk. Hydro mener at den nordiske kraftmarkedsmodellen over tid gir den beste løsningen både for industri og husholdninger i Norge. Et markedsbasert system sikrer at vi bruker knappe energiressurser effektivt, og at vi legger til rette for lønnsom industriutvikling.

Den norske kraftmarkedsmodellen er basert på et enkelt og grunnleggende prinsipp: De rimeligste kraftprodusentene til enhver tid skal få produsere. Dette avgjøres gjennom en auksjonsmodell der kraftselskapene byr inn den laveste prisen de er villige til å produsere for. Dette sikrer to forhold:

• Forbrukeren får til enhver tid den laveste kraftprisen som kraftsystemet vil gi.
• Blir prisene høye nok, får produsentene et prissignal om å bygge mer kraftproduksjon, slik at man får noenlunde balanse mellom vekst i forbruk og etterspørsel.

Siden norsk kraftproduksjon avhenger av nedbør og vind, vil prisene variere fra år til år, og fra dag til dag. Dette gir både industrien og kraftprodusentene insentiver til å inngå langsiktige kraftavtaler som sikrer stabile priser i år der kraftprisen er svært høy eller svært lav. Vi ser at med en stadig økende andel fornybar kraft i Europa etterspørres langsiktige avtaler, eller PPA-er, i økende grad som sentrale instrumenter for å håndtere overgangen til et fornybart kraftsystem.

Norsk kraftintensiv industri har lyktes godt de siste tiårene, til tross for at Norge er et høykostnadsland i en global økonomi med stadig sterkere konkurranse. En av de viktigste forutsetningene for det har vært et velfungerende kraftmarked der industrien har kunnet inngå langsiktige kraftavtaler på markedsmessige vilkår. Det har både sikret kraftprodusentene nok inntekter til å fortsette å bygge ut fornybar kraft, og gitt industrien bærekraftige priser.

Forutsetningen for at dette systemet har fungert har vært politisk vilje til å la kraftselskapene bygge ut ny kraft. Særlig har vindkraft på land spilt en nøkkelrolle de siste ti årene. Vindkraft på land har gitt nødvendig bredde og konkurranse i forsyningssiden på markedet for langsiktige kraftavtaler. For Hydro utgjør vindkraft nå 20–25 prosent av kraftforbruket i våre smelteverk.

Et markedsbasert kraftsystem er den beste måten å sikre at det bygges ut nok kraft til å møte behovene nå – og i framtiden. Men som flere år med debatt om vindkraft på land og tempoet i havvindutviklingen har vist: For at kraftmarkedet skal fungere, må politikerne gjøre det mulig å ta kraftressursene i bruk. Dette vil også gjelde for videre utbygging av innenlands infrastruktur.

Det viktigste myndighetene kan gjøre, er å legge til rette for at lønnsom produksjon kan bygges i tide. Prosessene må forenkles og tempoet må opp, samtidig som man sikrer lokal forankring. Nå vokser forbruket raskere enn utbygging av tilsvarende ny produksjon. Mye av denne industriutviklingen vil ikke skje dersom det ikke bygges tilstrekkelig produksjonskapasitet.

2. Årsaker til de høye kraftprisene

Vi har siden høsten 2021 hatt svært høye kraftpriser til tross for at Norge har et strukturelt kraftoverskudd. Kraftprisene i både Sør-Norge og Europa er uholdbare. Dette problemet må Europa og Norge gjøre noe med, for hverken innbyggere eller industri tåler så høye energipriser over tid. Hovedårsaken til prisøkningen ligger i det europeiske gassmarkedet og i et år med svært lite nedbør i det norske kraftsystemet.

• Les også: Acer: Europa må venne seg til høye gasspriser som svinger mye

Flere globale råvaremarkeder er nå inne i en oppadgående prisspiral, som øker inflasjonen generelt i hele verden. Dette gjelder først og fremst mat, råvarer, gjødsel og energi. De økte prisene er delvis drevet av sterk etterspørselsvekst i kjølvannet av pandemien. Globale energipriser er i tillegg sterkt påvirket av Russlands invasjon av Ukraina, sanksjoner, og at det russiske gasselskapet Gazprom fra våren 2021 har unnlatt å fylle opp sine gasslagre i Tyskland. Gassprisen ligger nå 500 prosent høyere enn hva som har vært antatt som en «normalpris» på naturgass i EU.

Energipriskrisen tydeliggjør hvordan det nordiske kraftmarkedet påvirkes av prisen på gass, kull og CO₂. Denne prispåvirkningen har vært sterk både ved lave og høye kull- og gasspriser de siste 20 årene, altså lenge før de siste utenlandskablene ble satt i drift. De to siste kablene har hatt en viss påvirkning på korrelasjonen mellom prisene i Norge og Europa, men priskorrelasjonen har vært tett i mange år. Den avgjørende faktoren for de høye prisene er derfor gassprisen.

I Norge er en vesentlig tilleggsfaktor de lave nedbørsmengdene siden høsten 2021 og derfor lav magasinfylling. I tillegg har økt vindkraftproduksjon og normale nedbørsmengder i Nord-Norge skapt en flaskehals mellom nord og sør som gjør at kraftprisene i Nord-Norge er svært lave, ytterligere poengtert av begrensninger på nettet fra Svenska kraftnät sin side.

3. Tiltak på kort sikt

Russlands invasjon av Ukraina og gass- og kraftpriskrisen i Europa har satt energiforsyning øverst på agendaen i EU. EU-kommisjonen og medlemsstatene har varslet en ambisiøs plan for utbygging av fornybar energi gjennom initiativet Repower EU. Gassforsyningen skal diversifiseres, og utbygging av fornybar kraft skal forseres. Dette vil gjøre at Europas elektrisitetssystem kan se svært annerledes ut ti år fra nå.

EUs tiltak adresserer kjernen i problemet, nemlig mangel på rimelig energi. Lavere gasspriser og -forbruk og mer fornybar kraftproduksjon vil presse prisene nedover. Det er imidlertid tiltak som tar tid. Den nåværende prissituasjonen både i Norge og Europa er akutt, og bør møtes med strakstiltak overfor forbrukerne.

Strakstiltak i Norge gjennomføres først og fremst med strømstøtte til privatkunder. Vi mener at regjeringen bør vurdere å innføre lignende ordninger for næringslivet. EU-kommisjonen har vedtatt midlertidige retningslinjer for statsstøtte til bedrifter som har fått svært høye utgifter til blant annet strøm. Retningslinjene er ikke perfekte, men de gir grunnlag for å kompensere næringslivet for deler av kostnadsøkningen som mange bedrifter nå sliter med.

I tillegg til tiltak som senker kostnader for forbrukerne, bør myndighetene vurdere tiltak som ivaretar forsyningssikkerheten.

Det norske kraftsystemet er væravhengig. Kraftproduksjonen i Norge kan variere med rundt 60 TWh pr år. Vi har valgt mellomlandsforbindelser med våre naboland som tørrårssikring heller enn 30 prosent høyere produksjonskapasitet. Dette gjør at det norske kraftsystemet kan bygges ut kostnadseffektivt. Alternativet ville vært et stort kraftoverskudd hvert år som ikke kan selges, og dermed store tap for statlige og kommunalt eide kraftselskaper. Muligheten for import fra landene rundt bidrar derfor til forsyningssikkerhet i Norge. Så langt i mai har det for eksempel vært betydelig netto import fra England til Sør-Norge som følge av høy havvindproduksjon der. Dette har bidratt til lavere priser i Sør-Norge enn det ellers ville vært.

Hvis nødvendig bør det så langt som mulig etableres markedsbaserte ordninger for å sikre forsyningssikkerhet på kort og lang sikt. Norge har tidligere hatt marked for energiopsjoner i forbruk som kan vurderes gjeninnført og mulig utvides til produksjon. Et slikt marked vil for eksempel innebære at Statnett kjøper kapasitet i vannkraftmagasinene. Dette gjør at vannverdiene stiger og produksjon reduseres, men at ingen energi egentlig går tapt, siden kraftprodusenten i salgsprosessen må vurdere om økt fylling også gir økt risiko for tap av vann på grunn av overløp.

Energisparing er viktig for å redusere forbruket, og her er det mulig å sette i verk tiltak med relativt korte ledetider. Isolering av hus og installering av varmepumper kan gjøres før vinteren setter inn. Myndighetene bør hjelpe forbrukerne til å investere i energisparende tiltak.

Hydro advarer mot nye krav om fylling av vannmagasiner utover manøvreringsreglementet i konsesjonene, slik enkelte har pekt på som en mulighet for å få ned kraftprisene. I en normal værsituasjon vil følgene av slike krav være økt import når konsesjonæren må fylle magasinet istedenfor å produsere kraft, og tap av vann som renner over magasinet fordi det allerede er fylt opp. Dette gir tapt energi, økt importavhengighet, dårligere flomsikring og potensielt høyere kraftpriser. I mange situasjoner, eksempelvis tørrår, vil det forverre forsyningssikkerheten. Det vil også føre til en mindre forutsigbar disponering av vann og derav mindre forutsigbar kraftpris.

En varig statlig makspris på strøm vil heller ikke gi forbrukerne insentiver til å spare på strøm når det er lite vann i magasinene. Det kan føre til høyere kostnader over tid og økt fare for rasjonering.

4. Løsninger på lang sikt

Det nordiske og europeiske kraftmarkedet har tjent Norge og norske industribedrifter godt. Det etablerte kraftmarkedet er den beste løsningen for Norges og Europas elektrisitetsforsyning på sikt. Det har gitt store gevinster for forbrukerne og bidratt til muligheter for langsiktige kraftavtaler for industrien i Norge. Som EU-kommisjonen påpeker bør mulighetene for nye og mer langsiktige prissikringer som PPA-er og finansielle instrumenter forbedres, både for prissensitive industrier og for å sikre økt investering i fornybar kraftproduksjon.

Den primære løsningen på energi- og kraftpriskrisen er å bygge mer fornybar kraftproduksjon der prisen er høy. Det gjelder både i Europa og i Sør-Norge. EU erkjenner at dette er nødvendig, og planlegger for en massiv utrulling av solkraft og vindkraft på land og til havs.

I Norge er ikke hastverket like synlig. Det er svært gledelig og nødvendig at regjeringen har åpnet opp for behandling av vindkraftkonsesjoner der kommunene er enige, og at det i løpet av relativt kort tid skal gjennomføres tildeling av områder for utvikling av havvind. Men for at kraftproduksjon skal holde tritt med forventet forbruksøkning må også Norge tråkke på gassen. Et nytt konsesjonssystem for vindkraft på land må på plass, og flere områder for utvikling av havvind må åpnes.

På sikt må markedsmekanismene videreutvikles for å kunne håndtere et system med mye mer vind og sol som gir større variasjoner i produksjonen. Blant annet må det legges til rette for at forbrukerne kan bli mer fleksible i når de bruker kraften, og vi må få inn mer lagringskapasitet i form av batterier.

Videre er det mange som påpeker behov for bedre muligheter til å sikre prisen for en lengre periode. Dette er vi enig i, og det blir viktigere ettersom prisen i et fornybart kraftsystem vil bli mer volatil og væravhengig. Slik sikring av prisen vil også være viktig for produsenter av fornybar kraft, som er avhengige av sikre kontantstrømmer for å kunne investere.

I stedet for å svekke energisamarbeidet med Europa, må vi jobbe for økt kraftproduksjon her hjemme. Det er eneste løsning for å holde prisene nede. Det bør ikke innføres nye restriksjoner på handel med kraft over eksisterende utvekslingskabler, da det kan øke risikoen knyttet til Norges posisjon i det europeiske energisamarbeidet. Som vi har påpekt ovenfor, er den primære faktoren for høyere kraftpriser at gassprisen har gått til himmels. Restriksjoner på de to siste utvekslingskablene vil ikke endre dette faktum.

Vi må være tilknyttet våre naboland for å ha tilstrekkelig forsyningssikkerhet i tørrår. Da får vi prispåvirkning, både når prisen er høy og når den er lav i de markedene. Restriksjoner kan gi lavere priser i overskuddssituasjoner, men det vil gi høyere priser i underskuddssituasjoner og forverre forsyningssikkerheten i perioder dette trengs mest. Vi mener derfor at selv om et integrert kraftmarked kan gi midlertidige prisøkninger i Norge, vil de totale kostnadene ved kraftsystemet, og dermed for forbrukerne og industrien, være lavere ved å samarbeide med våre naboland.

Det er svært gledelig at regjeringen skal legge til rette for nye næringer og et grønt industriløft, og en energipolitikk som skal gi rikelig og rimelig tilgang på kraft. Regjeringen har satt i gang flere utredninger for å analysere dagens situasjon og mulige tiltak. Det er viktig at man avventer disse utredningene og at man ikke iverksetter løsninger i en krisesituasjon som gir uheldige konsekvenser på lengre sikt.