«Norges største industriskandale» – drevet frem av noen av Norges mest betrodde og høyest gasjerte næringslivstopper og velsignet av Norges mest prestisjetunge styre – var tema for Dagsnytt 18 og Debatten på NRK onsdag kveld. Bakgrunnen var DNs artikler om Equinors elleville og kostbare forretningsvirksomhet i USA.

I Debatten stilte Equinors Torgrim Reitan. Han er konserndirektør for utvikling og produksjon internasjonalt og representerer konsernledelsen. Om USA-investeringene påsto Reitan at «vi trodde at 100 dollar skulle vare lenge – eller for alltid».

I Debatten ble Reitans påstander om at «alle» forventet 100 dollar filleristet. Trond Omdal, oljeanalytiker i Pensum Asset Management og en som har fulgt Equinor i årevis, slo fast om Reitan at «han snakker usant». Omdal forklarte at Equinor i sin tid hadde påstått overfor analytikere og markedet at de trengte 75 dollar fatet for å gå i pluss på prosjektene i USA og at Equinor gjorde oppkjøpene i USA da oljeprisen var på mellom 50 og 75. «Ingen trodde på 100 dollar da», fortalte Omdal i Debatten.

Trond Omdal slo også fast at Equinor ikke hadde levert på transparens og åpenhet og at analytikere på de kvartalsvise resultatpresentasjonene hadde etterspurt klare tall på situasjonen i USA. Slike klare svar hadde de ikke fått. Tall og fakta var gjemt bort plassert i sekkeposter og fotnoter.

For Omdal og hans kolleger blant aksjeanalytikere er presis og sannferdig informasjon avgjørende. Det er på bakgrunn av tallene selskapene presenterer at de gir sine råd om hvor investorer skal putte sine penger. Dersom selskapene ikke oppgir reelle tall, men pynter på fortellingen, kan markedet bli forledet. Dette er selvsagt svært alvorlig.

Omdal sa rett ut det mange tenker: Kanskje var ledelsen redd for at det ville fått konsekvenser for prosjektene og ledelsen selv om sannheten kom for en dag?

Torgrim Reitans forsøk på bortforklaringer i Dagsnytt 18 og Debatten onsdag tyder på at han har et poeng.

Flere alvorlige spørsmål om styrets og ledelsens arbeid trenger seg på:

• Hvorfor har Equinor latt være å publisere finansielle resultater for USA slik Finanstilsynet ba om allerede i 2014? Hvorfor har ikke styret krevd dette? Med et slikt regnskap ville tallenes tale blitt langt tydeligere – for lenge siden.
• Bidro styret med tilstrekkelig kritisk blikk da daværende konsernsjef Helge Lund presenterte regnestykkene for USA-oppkjøpene? Kan Lund virkelig ha hevdet det samme som Reitan sa onsdag kveld – at selskapets ledelse «trodde at 100 dollar skulle vare lenge – eller for alltid»?
• Hvordan kunne styret tro at grunnrenten fra norsk sokkel ble trygt plassert når det ble brukt til å investere i skiferolje i USA? Hvordan har denne saken om ledelsens overmot og gigantiske feilinvesteringer i USA kunnet gå så langt uten at noen har trukket i nødbremsene?
• «Styret har det overordnede ansvaret for å forvalte selskapet og føre tilsyn med selskapets daglige drift», heter det på equinor.no. Tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal har sittet i styret i Statoil/Equinor siden 2010, kan vi si at han og de øvrige styremedlemmer har gjort jobben sin disse årene?  
• Hva visste – og gjorde – oljeministrene Ola Borten Moe (2011-2013), Tord Lien (2013-2016), Terje Søviknes (2016-2018), Kjell-Børge Freiberg (2018-19) og Sylvi Listhaug (2019-20)?

Kan det tenkes at riksrevisor Per-Kristian Foss var inne på noe da han i et intervju i DN rett før jul 2019 mente at styremedlemmene i Equinor har vært for godtroende og staten en for naiv eier?

Situasjonen koker ned til følgende: Er vi sikre på at Equinor er i trygge hender? Hvilke konsekvenser bør alt dette få?

Etter avsløringene de siste ukene er det blitt vanskelig å ha tiltro til at vi har «rett mannskap på rett plass» i Norges største selskap. Det er flere tungtveiende grunner til at olje- og energiminister Tina Bru nå bør benytte anledningen til å få på plass nye koster i styret.

Nye koster som i sin tur kan gi selskapet en ny ledelse uten bindinger til tidligere beslutninger og uten at Equinors ledelse representert ved Torgrim Reitan må foreta den ydmykende øvelsen å servere usannheter og bortforklaringer i beste sendetid på NRK.

Vi må huske at USA-skandalen dreier seg om enorme summer. Om de rundt 200 milliardene som er gamblet bort av Equinor «over there» hadde blitt delt ut som utbytte ville staten med sine 67 prosent av aksjene kunne tilført Oljefondet rundt 134 milliarder kroner. Folketrygdfondet med sine 3,45 prosent eierandeler ville blitt tilført 6,9 milliarder kroner. Det er penger – det og.

I 1988 måtte daværende sjef i Statoil Arve Johnsen gå av som følge av budsjettsprekken på Mongstad. Et par dager før gikk hele styret. På det tidspunktet var det kjent at overskridelsen var på 3,8 milliarder kroner.

«Norges største industriskandale» er en langt større sak – forbilledlig belyst og forklart i Dagens Næringsliv. Den bør få konsekvenser. Stortinget er på saken, og lojale investorer har også begynt å stille spørsmål.

Styrets mangel på kontroll og ledelsens opptreden er ydmykende også for hardt arbeidende og lavere gasjerte medarbeidere lengre ned i systemet.

Både for disse og staten Norge som hovedaksjonær kan det gi en ny, konstruktiv start at Tina Bru får på plass et nytt styre uten belastende skandalehistorikk. Hun kan også gjøre det enklere for seg selv ved å handle raskt – heller enn å avvente granskninger og høringer som ganske sikkert vil komme i regi av Stortinget.

Et nytt styre kan deretter skaffe selskapet en toppleder som ikke har vært en del av Helge Lunds imperiebyggende hoff.