Men Bjartnes’ fortelling stemmer ikke. Om noe kan kalles “Stoltenberg-modellen”, er den motsatt av Bjartnes’ fortelling: En klimapolitikk basert på en rekke initiativer innenfor enkeltområder og sektorer, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Kina og USA

Bjartnes begynner med å kritisere Stoltenberg for ikke å ha fått med seg at Kina og USA neppe blir med på en juridisk bindende klimaavtale.

Av alle ting. Jens Stoltenberg er antakelig blant de aller minst naive menneskene i Norge når det gjelder hvilken type klimaavtale det er realistisk å få til. Han var selv med å fremforhandle den av mange så utskjelte København-avtalen, sammen med nettopp Kina og USA. Og han er en av de få norske politikerne som har forsvart den i ettertid. (Se for eksempel Kjetil Alstadheims bok Klimaparadokset.)

Vi får neppe en perfekt klimaavtale. Men stilt overfor et globalt problem trenger vi en eller annen form for bred internasjonal samordning av politikken. I klimameldingen til Regjeringen Stoltenberg står det slik:

“Klimaproblemet kan bare løses gjennom bred internasjonal samhandling. Det meste av den konkrete politikken bestemmes likevel nasjonalt.”

Med andre ord, den konkrete klimapolitikken utformes nedenfra og opp. Men for å gi politikere og myndigheter i det enkelte land styrken og argumentene for å foreta de ofte tunge innenrikspolitiske veivalgene, trenger de trygghet for at også andre land vil handle. Det kan bare en internasjonal samordning gi.

Lik rett til utslipp for alle mennesker – som ideal og forventning

Anders Bjartnes’ kritikk stopper ikke med Kina og USA. En bærende setning i hans fortelling om “Stoltenberg-modellen” er denne:

“Under varierende regjeringer har Norges klimapolitikk bygget på en forventning – og et ønske – om at det skal komme i stand et globalt klimaregime der alle land tildeles utslippkvoter gjennom FN-forhandlinger”

Delen om et slikt “ønske” stemmer. Og det skulle da også bare mangle. Jeg håper og tror at Anders Bjartnes selv deler dette ønsket. Idealet om at alle mennesker på jorden har samme rett til utslipp, bør være en opplagt moralsk rettesnor i klimapolitikken. Som passende er, hadde Regjeringen Stoltenberg dette ønsket nedfelt i sin Soria Moria II-erklæring:

“Regjeringen har som langsiktig mål at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett til å slippe ut klimagasser”

Men påstanden om en “forventning” om at vi ligger an til å nå en slik avtale – som Bjartnes bygger sin kritikk på – er feil. Jeg kjenner ingen som – i hvert fall ikke på flere år – i alvor har trodd at verden skulle oppnå enighet om et globalt FN-basert ovenfra og ned kvotesystem. La oss igjen gå til klimameldingen som Regjeringen Stoltenberg la fram for snart to år siden. Her er hva som står om dette der

“Etablering av et globalt CO₂-marked eller en global CO₂-avgift synes ikke sannsynlig dette tiåret. En mer realistisk vei kan være å kople nasjonale og regionale karbonmarkeder til hverandre over tid. Norge skal være en pådriver i arbeidet for å utvikle og organisere internasjonale karbonmarkeder.”

Det virker nesten som Anders Bjartnes i sin iver etter å lage en catchy “Stoltenberg-modell” han deretter kan kritisere, ikke har tatt seg bryet med å gå skikkelig inn i hva som faktisk var Stoltenberg-regjeringens klimapolitikk.

Nasjonale og regionale karbonmarkeder

Jens Stoltenberg har vært og er en ivrig talsmann for ideen om å prise utslipp av klimagasser. Bruke økonomiske incentiver for å drive fram et grønt skift. Spille på lag med dynamikken og innovasjonskraften i næringslivet. Denne ideen langt fra avvist. Tvert imot sprer den seg nå raskt. Det etableres “nasjonale og regionale karbonmarkeder” rundt om i hele verden, ikke minst i Kina og i USA.

Kina ruller i disse dager ut klimakvotesystemer i flere av de store byene. Planen er et nasjonalt kvotesystem innen 2015.

I USA ligger det riktignok ikke an til CO₂-prising på nasjonalt nivå nær framtid, men til gjengjeld etablerer stater som California kvotesystemer. California er viktig både i kraft av å være verdens 10 største økonomi, og fordi det er et sted hvor ny teknologi utvikles og nye trender oppstår.

Også viktige vekstland som Sør-Korea og Mexico har innført lover om å etablere karbonmarkeder. I Canada gjør sentrale myndigheter lite, men på delstatsnivå etableres det nå karbonmarkeder. Alt nedenfra og opp.

Denne utviklingen er vårt beste håp for fortgang i det grønne skiftet.

Det grønne skiftet kommer ikke av seg selv

Det grønne skiftet er i gang, skriver Bjartnes, i en analyse-fri oppramsing av kulepunkter med gladnyheter. Det virker nesten som at det grønne skiftet nå skjer av seg selv.

Hadde det bare vært så vel. Da hadde vi ikke hatt noe klimaproblem.

Men det grønne skiftet kommer neppe av seg selv, i hvert fall ikke i det omfanget som må til skal vi unngå sterke og uoversiktlige klimaendringer. Den brutale realiteten er at verdens utslipp av klimagasser øker med hvert år, og vi er ikke på bane til å nå vårt klimamål om å unngå mer enn 2 graders oppvarming av kloden.

Klimaproblemet er verdens største markedssvikt, og klimapolitikkens hovedoppgave er å rette opp denne markedssvikten. Når CO₂-utslipp får en (høy) pris, endres de økonomiske rammevilkårene. Da endres også adferd og investeringsmønstre. Fornybar energi blir mer lønnsomt, mens produksjon av fossil energi blir mindre lønnsomt.

Men dette skjer altså ikke av seg selv.

Stoltenberg modellen: Ikke én løsning, men en rekke initiativ

Er så CO₂-prising en vidunderkur og alt vi trenger for å løse klimaproblemet? Nei, så absolutt ikke. Det trengs et bredt sett av tiltak: Reguleringer av enkelte sektorer, offentlig støtte til teknologiutvikling, statlig finansiering av regnskogsbevaring og til tilpasningstiltak i land som blir rammet av klimaendringer. For å nevne noe.

Stoltenberg-regjeringens klimapolitikk var ikke perfekt. Men på flere av disse områdene tok den faktisk viktige grep:

• Den etablerte et klimateknologifond for norsk næringsliv som skal trappes opp til 50 milliarder kroner.
• Den økte de norske CO₂-prisene.
• Den vridde bilavgiftene kraftig i miløvennlig retning slik at Norge i dag er verdensledende på innfasing av hybrid-biler og elbiler.
• Den etablerte verdens største teknologiutviklingssenter for karbonfangst og -lagring.
• Den var internasjonalt ledende i arbeidet for å bevare verdens regnskoger (noe Bjartnes prisverdig nevner).
• Og den var ledende i arbeidet for å etablere et Grønt klimafond som – sammen med privat kapital – skal bistå fattige land med en lavkarbon økonomisk utvikling.
• Under Stoltenberg-regjeringen ble Norge også blant pådriverne i verden for å redusere utslippene av såkalte kortlivede klimagasser.

Oppsummert, hvis noe med rimelighet skal kalles Stoltenberg-modellen, er det snarere en klimapolitikk som består av et hel rekke enkeltelementer. Altså det stikk motsatte av det som er Anders Bjartnes’ fortelling.

En stråmannsfortelling

Klimapolitikk er komplisert og har grenseflater mot nesten alle andre ord som slutter med politikk. Ingen av oss har alle svarene.

Jeg har derfor lenge undret meg over den veldige aggen enkelte har mot det de med en grov sekkebetegnelse kaller “samfunnsøkonomens klimapolitikk.”

Aggen kommer ofte i en rent ikke-analytisk innpakning, der man ikke tar seg bryet med argumentere eller redegjøre. Det er tilstrekkelig å bare slenge ut “samfunnsøkonom” som et skjellsord – i en slags innforståtthet om at da er argumenter overflødige. I deler av miljøbevegelsen er dessverre den typen retorikk vanlig. Man tegner er karikatur, en stråmann, som man så raljerer med.

Anders Bjartnes har mye å komme med i klimadebatten. Men hans utlegning av “Stoltenberg-modellen” i Aftenposten den 29.12 er lite annet enn en variant av den i (deler av) miljøbevegelsen så populære stråmannsfortellingen om “samfunnsøkonomenes klimapolitikk.”

En ting er at denne fortellingen er feil. Det som er mer alvorlig, er at den banaliserer en debatt som er så viktig og kompleks at den fortjener nøyaktighet, tvisyn og nyanser.

Følg meg på twitter: @lundkjetil