2020-tallet vil bli preget av at energisystemene i Europa går gjennom en stor omstilling der retningen er nullutslipp. Den europeiske klimapolitikken vil legge rammene for den norske energisektoren.

Samtidig må vi internt i Norge håndtere interessekonflikter mellom ulike sektorer og næringer. Vi må sørge for at ombyggingen av energisystemene skjer med minst mulig naturinngrep og til en lavest mulig kostnad. Vi må også ha et skarpt blikk på fordelingseffektene som oppstår gjennom endringsprosessene.

Her er en skisse til løsning – en «energipakke» for 2020-tallet. De to viktigste komponentene er følgende:

• Oljesektoren pålegges å bruke havvind til betydelige deler av elektrifiseringen, samtidig som det legges til rette for at produksjon av vindkraft fra norsk del av Nordsjøen kobles til Europa.
• NorthConnect-kabelen til Skottland tillates bygget og det planlegges for ytterligere forbindelser mellom Norge og kontinentet/Storbritannia på litt lengre sikt.

Disse to grepene kan sammen utgjøre de to viktigste delene av en «energipakke» for 2020-tallet som gjør at mange interesser ivaretas, og jeg skal forklare hvordan. Først litt om rammene for utviklingen fremover.

Nyheten fra Equinor og øvrig oljebransje om omfattende planer om elektrifisering av petroleumsinstallasjoner konkretiserer behovet for ny kraft. I prognoser fra NVE og Statnett ligger det inne at elektrifisering av transportsektoren, mer landbasert industri og datasentre, i tillegg til Nordsjø-elektrifiseringen, vil gi et økende kraftforbruk i Norge.

Akkurat hvor stor forbruksveksten blir er usikkert, men Statnett anslår et behov på 30–50 TWh frem til 2040 for å gjennomføre en omfattende elektrifisering i Norge.

Naturvernforbundet presenterte i fjor høst en rapport som konkluderer med at Norge kan klare seg nesten helt uten ny kraftutbygging. Løsningen som presenteres er massiv energieffektivisering. Realismen i dette er diskutabel. Det er opplagt potensiale, men det er neppe veldig mye kraft som kan frigjøres uten at industri legges ned.

Poenget er altså at Norge vil stå overfor en betydelig vekst i etterspørselen etter kraft de neste par tiårene – det trengs ny kraftutbygging for å møte behovet. Det blir bygd ut mye vindkraft som kommer på «lufta» nå de nærmeste par årene, men så kan det være full stopp. NVE opererer med et utfallsrom fra 19 til 38 TWh vindkraft i Norge i perioden frem til 2040. Differansen på ca 20 TWh utgjør seks vindkraftanlegg av størrelsen på Fosen-utbyggingen, som er Europas største landbaserte vindkraftprosjekt.

En «energipakke» for 2020-tallet

Å få til et stort kompromiss krever at man konsentrerer seg om helheten – et felles prosjekt med mange komponenter. Et samlet næringsliv, fagbevegelsen, Arbeiderpartiet, Høyre – de største og mektigste aktørene i den norske makten – må kunne stille seg bak. Aktører som er ute etter å fremme sin sektors interesser vil lettere bli kunne bundet til masten – og ta ansvar for helheten et slikt politisk puslespill representerer.

Politisk ville et omforent opplegg – en «energipakke» – kunne bidra til å parkere en del av konfliktene knyttet til Norges forhold til EU. Den store rammen for «energipakken» er Europas grønne skifte. Med et stort felles prosjekt, med bred politisk støtte, som skal realiseres gjennom noen få år, blir det mindre rom for konfliktdyrkende krefter i ytterkantene av det politiske spekteret.

En «energipakke» for 2020-tallet vil måtte bestå av mange deler.

Offshore vindkraft

Myndighetene kan stille krav om at oljesektoren dekker betydelige deler av elektrifiseringsbehovet sitt gjennom offshore vindkraft. Et anlegg på 1000 MW bunnfast vindkraft i området som kalles Nordsjø sør og 3–500 MW flytende i Utsira-området, vil kunne gi 5–6 TWh strøm. Dette er omkring halvparten av etterspørselen elektrifiseringen representerer. Offshore vind vil gi noe dyrere strøm for oljebransjen enn strøm fra land, men næringen har rygg til å bære denne ekstra kostnaden.

Et slikt pålegg ville også tvinge Equinor og andre oljeselskaper til å ta større ansvar enn “bare” å være kjøpere av kraft i et marked der utbyggere, kraftselskaper og lokalpolitikere må håndtere intense og lammende konflikter knyttet til utbygging av vindkraft til land.

Havvind er heller ikke konfliktfritt når det gjelder arealbruk, men det går an å finne løsninger som ivaretar hensynet til fiskerier og andre interesser.

Det må legges til rette for anbud som innbyr andre aktører enn Equinor på utbyggersiden, som for eksempel danske Ørsted når det gjelder bunnfast havvind og Aker Solutions når det gjelder flytende løsninger.

Med 5–6 TWh fra havvind vil det trenges vesentlig mindre utbygging av vindkraft på land. Prosjekter med store naturinngrep kan legges vekk, mens gode landbaserte vindkraftprosjekter kan utvikles og bygges. Slik innebærer «energipakken» at vindkraftmotstanden og naturvernet blir tilgodesett. Det blir ikke slutt på utbygging av landbasert vindkraft, men det blir behov for vesentlig færre anlegg.

Utbygging av offshore vindkraft gir også økt etterspørsel etter varer og tjenester fra en leverandørindustri som på tyvetallet vil oppleve at oljesektoren blir mindre viktig. «Norskandelen» til leveransene vil trolig være større enn i landbasert vindkraft. Et norsk hjemmemarked vil også gjøre det lettere for norske virksomheter å vokse i offshore vindkraft internasjonalt. Dette gjør at «energipakken» tilgodeser leverandørindustrien og dens ansatte – fagbevegelsen ønsker at det bygges offshore vindkraft.

Det er et viktig poeng at utbygging av offshore vindkraft i Norge må gjøres slik at anlegg før eller siden kan kobles opp mot kontinentet og Storbritannia. Det vil skje en voldsom utbygging i Nordsjøen de nærmeste par tiårene og det er i Norges langsiktige interesse å ta del i dette.

Flere kabler – NorthConnect

Den tradisjonelle kraftbransjen ser ikke så lyst på at det bygges offshore vindkraft, i hvert fall ikke med subsidier. Mer tilbud betyr lavere priser, og dermed at vannkraftens verdi svekkes. Utbygging av småkraft, vindkraft på land og solenergi virker på samme måte. Større deler av kraftbehovet vil dekkes uten at det er nødvendig å åpne kranene i vannmagasinene og kraftprisene i markedet blir lavere enn de ellers ville vært.

Botemiddelet for dette er å koble Norge tettere mot kontinentet og Storbritannia gjennom kraftkabler. Da kan vannkraften erstatte fossilkraft – få godt betalt – og kutte klimagassutslipp i stort omfang. Handel med kraft er et svært viktig bidrag til å få ned klimagassutslippene i det europeiske kraftsystemet, og for Norge betyr kabler at vi fortsatt kan tjene penger på å levere energitjenester til Europa når gassetterspørselen faller og blir borte. Handelen med kraft gir en samfunnsøkonomisk gevinst. Samfunnskaken blir litt større enn del ellers ville vært.

Fordi det bygges mye vind- og solenergi i våre naboland, vil det i ganske mange timer i året være slik at kraftflyten går fra kontinentet og Storbritannia til Norge. Da kan vannet i magasinene «spares», inntil det oppstår betalingsvillig etterspørsel.

Offshore vind «alene» vil trolig bli møtt med motstand fra den tradisjonelle kraftsektoren i Norge. Dersom en slik satsing kobles til flere kabler, og i første omgang ja til NorthConnect, kan bildet være annerledes. Den langsiktige verdiskapingen i norsk vannkraftsektor er avhengig av denne koblingen til Europa.

Å få bygget NorthConnect-kabelen og ytterligere kabler, uten et bredere kompromiss som innebærer at industrien og fagbevegelsen kjenner sine interesser ivaretatt, er politisk umulig. En kobling mot utbygging av offshore vindkraft kan endre dette bildet, og gjøre at fagbevegelsen vil se annerledes på spørsmålet om kabler.

Kraftselskapene har lenge ønsket seg nye skatteregler som gjør det mer lønnsomt å oppgradere og i noen grad utvide eksisterende vannkraftanlegg. Dette kan inngå i en stor «energipakke» – slik at det stimuleres til samfunnsøkonomisk lønnsomme oppgraderinger av eksisterende vannkraft.

Hva med forbrukernes regninger?

Strømprisene folk flest og industrien betaler påvirkes av den samlede balansen mellom tilbud og etterspørsel. Prisvirkninger knyttet til utslippskostnader i EUs kvotesystem vil slå inn uansett, men denne effekten vil bli lavere etter hvert som kraftsystemene i Europa avkarboniseres. Mer tilbud av strøm, og særlig uregulert strøm fra sol- og vindkraft, gjør prisene lavere enn de ellers ville vært. Om vindkraften kommer fra landbaserte anlegg eller offshore vind, spiller ingen rolle. Nettkostnader kan påvirkes noe, men neppe så mye.

Dette gjelder både husholdninger og tradisjonell industri. Hverken forbrukere flest eller kraftforedlende industri vil ha noe å frykte gjennom en slik «energipakke», så lenge det er god balanse mellom det som skjer på tilbuds- og etterspørselssiden. Når forbruket øker, må det bygges ut mer kraft hvis prisene ikke skal gå i været.

Det som ville gi forbrukerne høyere priser i en slik «energipakke», er om offshore vindkraft krever subsidier som på en eller annen måte må dekkes inn over strømregningen. Men hvis myndighetene vil, så kan den ganske begrensede ekstrakostnaden fra en offshore vind-utbygging belastes oljenæringen – og ikke folk flest.

I den helt andre enden kan også et annet tiltak inngå en stor «energipakke». Det fremmer det grønne skiftet at flest mulig husholdninger og bedrifter kan produsere solstrøm på sine egne tak, eller gjennomføre energieffektiviseringstiltak som reduserer forbruket. Derfor bør forslag om å straffe egenproduksjon av solenergi gjennom nett-tariffer legges vekk.

Er det ingen tapere i dette spillet?

Alle sektorer og aktører vil kunne få «noe» med et opplegg i tråd med denne skissen, og det vil gi mange gevinster. Det vil gagne helheten, i form av mer reduksjon i klimagassutslipp og stimulanser til grønn vekst.

Men ingen vil få det akkurat som de vil.

Det er det som er den norske modellen.