Denne uken kommer Tysklands forbundskansler Angela Merkel til Oslo for å ha samtaler med Jens Stoltenberg, blant annet om energispørsmål. Tysklands Energiewende er en omstillingsoperasjon med gigantiske dimensjoner. Energiewende endrer rammene for energisektoren langt utenfor Tysklands grenser.

Norge stilles overfor noen veivalg, slik Cicero-forsker Anne Therese Gullberg peker på i dette intervjuet med Aftenbladet. Hun slår fast at Norge kan komme for sent på banen som Tysklands partner hvis man lar kortsiktige hensyn til gassinteressene vinne. Hvis Norge ikke legger til rette for at vannkraften kan støtte opp under den tyske energiomstillingen gjennom sjøkabler, vil tyskerne finne andre løsninger. Risikoen for Norge er at man om et par tiår ikke får solgt gass til Tyskland i store volum, mens man samtidig har frasagt seg muligheten til å tjene gode penger på vannkraften fordi man unnlot å ta strategiske posisjoner i rett tid.

Nå foreligger det planer om en kabel i regi av Statnett, men Jens Stoltenberg fremstår som lunken til hele ideen. Å finne gode forretningsmodeller for kabler er ikke rett frem. Derfor trengs det sterkt politisk lederskap og klare signaler om at dette er noe både Berlin og Oslo ønsker å få til.

Gass vil helt sikkert spille en rolle i Tysklands energiforsyning i mange år fremover, men norske myndigheter må innse at fornybar energi vil ha forrang. Derfor vil det logiske grepet være å satse på å ta sterke posisjoner innen det fornybare feltet, mens man selger gass så lenge det går. Et bredt partnerskap med Tyskland kan ha flere elementer.

• Kabler, mellomlandsforbindelser, som gjør det mulig å lagre vind- og solenergi i norske vannmagasiner.
• Norske investeringer i tysk energisektor. Oljefondet bør rigges slik at det kan ta direkte eierskap i klimariktig infrastruktur og fornybar energi i Tyskland.

Hvis den politiske viljen er til stede, går det helt sikkert an å finne modeller som gjør at et slikt partnerskap tjener begge lands interesser.

Jens Stoltenberg kan for øvrig gi Merkel gode råd når det gjelder markedsordningene for krafthandel. I Tyskland har ikke liberaliseringen av kraftmarkedet gått like langt som i Norden, og det betyr at de store energiselskapene kan forsyne seg med langt fetere marginer fra forbrukerne enn tilfellet er i de nordiske landene. Stigning i energiprisene er en sterk bekymring i Tyskland. Sterkere konkurranse ville gjort det lettere å bære byrdene omstillingen innebærer for folk flest, men samtidig bidratt til å svekke inntektsgrunnlaget hos de tyske energikolossene som E.On og Vattenfall. Disse selskapene er i trøbbel – mye på grunn av Energiewende. Svenska Dagbladet har den siste tiden kjørt en utmerket reportasjeserie om Vattenfall og vist hvorfor selskapet strever.

Den fornybare energien, vind og sol, ødelegger forretningsmodellen som E.On, Vattenfall og RWE har levd så fett på. Statkrafts store tap i Tyskland er et uttrykk for den samme endringsprosessen.

Tysklands energipolitikk fremstår sikkert ikke som rasjonell sett med Jens Stoltenbergs øyne. Den er hverken i tråd med læreboken fra Sosialøkonomisk Institutt eller i samsvar med gasseksportøren Norges kortsiktige interesser. Derimot har den bidratt sterkt til å fremme utviklingen av både sol- og vindenergien både i Europa og globalt. Sol og vind har forutsatt subsidier, men bidrar samtidig til at markedsprisen på kraft faller sterkt. Dette ødelegger økonomien i gasskraft og svekker de store kraftselskapenes inntjening. Økt CO₂-pris kan bidra noe til å rette opp dette, men neppe hindre en omstilling som gjør at de store aktørenes markedsposisjon gradvis svekkes.

Det er i denne situasjonen Stoltenberg og Norge gjør et strategisk feilgrep hvis man lar gassinteressene hindre utviklingen av et bredere energipartnerskap med Tyskland der den fornybare energien har forrang. Her har man muligheten til å sikre fornybare naturressursers langsiktige verdi, bidra til reduserte CO₂-utslipp, og motvirke petroleumsavhengigheten «alle» snakker om – men ikke gjør noe med.