Vi må sette en sluttdato for oljen: Mitt resonnement som Høyre-politiker - Energi og Klima

Vi må sette en sluttdato for oljen: Mitt resonnement som Høyre-politiker

Jeg er aktiv i Bergen Høyre og har bakgrunn fra oljeindustrien. Jeg tar til orde for – også formelt i partiets prosesser – å sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Her er min begrunnelse.

Valhall-feltet i Nordsjøen. Det mest ansvarlige og strategiske valget er å satse maksimalt på det grønne skiftet og fase ut olje og gass, skriver artikkelforfatteren. (Foto: AkerBP)

Jeg har ikke kommet til dette standpunktet på en rask og enkel måte; jeg har lest, fundert og diskutert og havnet her etter en årelang prosess. Jeg er sivilingeniør, har over ti års bakgrunn fra oljeindustrien og er altså aktiv høyremann. Jeg er styremedlem i Fana Høyre lokallag og stod i lokalvalget i høst på Høyre sin liste til Bergen bystyre.

Som både Erna Solberg og andre Høyre-politikere er jeg grunnleggende opptatt av fremtidens økonomiske bærekraft og arbeidsplasser; hvordan vi skal finansiere fremtidens velferd. Som ingeniør brenner jeg for Norge som industrinasjon, og jeg er opptatt av hvordan verden skal forsynes med energi i fremtiden når jordens befolkning øker. Det er fortsatt 850 millioner mennesker som skal få tilgang til elektrisitet, mens enda flere skal få ta del i velstanden.

Jeg er sterkt bekymret for bærekraften i den norske nasjonaløkonomien når oljeinntektene minker og eldrebølgen om få år slår inn for alvor. I tillegg, og ikke minst, er jeg sterkt engasjert i klimakrisen – ja, jeg synes det er rett betegnelse.

Men et stykke ut i resonnementet om olje, energi, velferd og økonomisk bærekraft tar jeg en helt annen retning enn den som forfektes fra mange toneangivende Høyre-politikere, blant annet fra statsministeren senest i nyttårstalen og under NHOs årskonferanse. Verden går i grønn retning, og både fra et mulighetsperspektiv og risikoperspektiv så mener jeg det mest ansvarlige og strategiske valget er å ta steget nå og satse maksimalt helhetlig på det grønne skiftet og fase ut olje og gass.

Stolt av oljeindustrien – ikke skamfull

Men før jeg fortsetter, så er det viktig for meg å si noe om det forhold som jeg har til oljeindustrien. Som jeg peker på innledningsvis så har industrien hatt en stor plass i min yrkeskarriere, fordi jeg har hatt ca ti år der og flere av mine venner og familie har sitt arbeid der. Oljeindustrien er stadig bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Ingen andre næringer har vært i nærheten av så avgjørende for den norske velferden, og i statsbudsjettet kommer som kjent ikke mindre enn en sjettedel av inntektene fra Oljefondet!

40 års stolt oljeindustrihistorie med smarte politiske valg og forvaltning i stjerneklasse, har muliggjort dette. Inngangen til oljeeventyret var i sin tid kjennetegnet ved et formidabelt politisk mot og håndverk basert på at man forstod situasjonen og potensialet. Politiske myndigheter og industri gikk sammen og viste handlekraft. Svært kompetente norske ingeniører har i flere tiår demonstrert stor innovasjonskraft når de har utviklet teknologi i verdensklasse – og jeg er stolt over å være ingeniør selv og ha bidratt i dette eventyret. Denne ingeniørkompetansen og teknologien i kombinasjon med den tillitsbaserte arbeidslivsmodellen gir Norge et stort handlingsrom når vi nå skal se fremover.

Tap av posisjoner i andre industrier vel så bekymringsfullt som utfasing av olje

Så tilbake til resonnementet som jeg begynte på. Jeg er altså helt uenig med at vi skal satse offensivt og massivt på olje og gass i uoverskuelig fremtid, uberørt av energidynamikk hos kundene og strengt tatt litt for uberørt av de dramatiske klimaendringene som gjør forbruk av olje og gass til et dårligere og dårligere alternativ.

Rapporten fra Det internasjonale energibyrået (IEA) i høst gjorde sterkt inntrykk på meg. IEA presenterer der et scenario for bærekraftig utvikling (Sustainable Development Scenario) som nettopp tar høyde for hva som må skje dersom klimamålene skal nås. Nåværende globalt forbruk av olje på 97 millioner fat per dag må i 2040 være redusert til 67 millioner fat per dag. Så ser vi hvordan fornybare teknologier som vind, sol og hydrogenproduksjon har eksponentiell utvikling og etter hvert blir kommersielt konkurransedyktige. Prognosene fra IEA for veksten av solenergi synliggjør sterk vekst, og så er spørsmålet om det momentumet som vi ser internasjonalt, nå vil medføre enda sterkere vekst enn den mest offensive prognosen.

En ting er den teknologiske utviklingen der stadig mer kapital globalt investeres i fornybar energi. Vi kan lese i en artikkel i Teknisk Ukeblad 28. januar at Kina sin satsing på fornybar energi, blant annet sol og vind, har vært formidabel i flere år. Så ser vi også tendenser til at velgerne løfter frem de grønne partiene. Konservative politiske partier i Europa ser til regjeringssamarbeid med grønne partier, med Østerrike som ferskt eksempel. Da er veien kort til politiske beslutninger om å fase ut fossil energi.

Etter at jeg hadde forsideoppslag i lokalavisen min Fanaposten 3. januar om at jeg i november hadde tatt til orde for sluttdato i Bergen Høyre og fått enstemmig vedtak om en resolusjon – som riktig nok var en god del mildere i formen – så var det som forventet temperatur i kommentarfeltet. Jeg tok da til orde for at selv om man skulle velge å ikke tro på omfanget av klimaendringene, så er det en realitet at energi- og finansmarkedene dreier vekk fra fossil energi og mot fornybar energi med økende hastighet. Den såkalte overgangsrisikoen med redusert verdi av petroleumsressurser treffer Norge mer og mer, uansett hva vi mener om klimaspørsmålet.

En av mine hovedbekymringer er at vi «sover i timen» – dyrker vår posisjon som oljenasjon for lenge og ikke satser radikalt nok på å jobbe frem andre eksportindustrier på en helhetlig måte – inntil virkeligheten etter hvert innhenter oss brutalt og vi innser at vi skulle satset langt mer offensivt tidligere. Når barn og ungdom det siste året har marsjert og demonstrert verden over, og skogbranner i Australia og naturødeleggelser verden over forårsaket av klimaendringene har herjet, så er det alarmerende at vi ikke kollektivt våkner opp og forstår at det «brenner rundt oss».

Summen av nyheter om klimaendringer, finansnyheter om fond og banker som trekker seg ut av fossile markeder, og utvikling i fornybar energi bare det siste året, kan sette en støkk i nasjoner som er sterkt avhengig av olje. I hvert fall gjør det dypt inntrykk på meg. Alarmlampene blinker over norsk økonomi. Vi trenger hver eneste økonom og ingeniør vi kan oppdrive for å skape disse mulighetene. Som politikere må vi skape mer helhetlig retning og legge enda bedre til rette.

Midt i denne konteksten blir vindkraft på land et ganske enkelt valg for min del. Vi må gå «all in» i det grønne skiftet, og da symboliserer vindmøllene for min del den nye tid. Personlig mener jeg vi også bør ta debatten om noe av Oljefondet skal kunne brukes til noen av disse viktige strategiske satsingene i omstillingen, typisk i arbeidet med å gjøre flytende havvind konkurransedyktig.

Blir Norge en troverdig grønn energiprodusent?

Equinor har lagt frem offensive planer om elektrifisering av sokkelen. Det er isolert sett bra; det betyr at vi som nasjon tar vesentlige grep for å bli utslippsfri. Men vi blir vel samtidig truffet av overgangsrisikoen; vil markedene som handler fossilt i fremtiden tillegge det avgjørende betydning at oljeselskaper på norsk sokkel er best i verden på lave utslipp og HMS? Tar vi den risikoen?

Andre spørsmål som jeg personlig synes blir mer og mer utfordrende, er følgende:

  • Hvor seriøst blir vi tatt som leverandør av grønne løsninger når vi samtidig skal forsvare vår posisjon som oljeprodusent og stadig prioritere investeringer og satsing i denne sektoren?
  • Og ikke minst, hvor riktig er det at vi i langsiktig perspektiv fortsetter å være oljeprodusent når vi vet at planeten vår «skriker» etter utslippsfrie løsninger?

Vi svarer med at dersom vi avslutter, så tar andre over våre produksjonsvolum. Jeg er langt mer bekymret for at andre tar posisjonene innen flytende havvind mens vi – litt spissformulert nå – kjører spennende konferanser om temaet.

Næringsnøytralitet som misforstått mantra når veivalget er strategisk for nasjonen

Som Høyre-politiker vil også jeg på generell basis fremheve betydningen av næringsnøytralitet. Offentlige myndigheter skal ikke plukke vinnerne; markedet regulerer dette selv. Men så vil jeg samtidig hevde at store og strategiske veivalg må trumfe dette, og det er der vi er nå. Det står ikke mellom hvilke som helst retningsvalg; det er ikke vilkårlig om næringslivet satser på olje og gass eller vind, sol og hydrogen.

Det er vesentlig at industrien drar tilstrekkelig i samme retning, at vi skaper hjemmemarked, at myndigheter, forskningsmiljøer og næringsliv samhandler strategisk og satser helhetlig og med momentum.

Arbeidsplasser

Næringspolitikk har vært mitt største politiske interessefelt i mange år, og jeg blir oppgitt når de som argumenterer for sterk nok omstilling av økonomien blir møtt med kritikk om at de ikke bryr seg nok om arbeidsplasser. Jeg vil snu bevisbyrden og hevde at vi gjør nasjonen en bjørnetjeneste hva angår arbeidsledighet ved å vente med å omstille økonomien.

Vi må sette alle kluter til for å etablere oss som stormakt på flytende havvind og dermed skape nye arbeidsplasser for et internasjonalt marked med voldsomt potensial.

Resonnementet rundt sluttdato

Innledningsvis sa jeg at resonnementet mitt er mer nyansert enn bare å sette en sluttdato. For det første handler det om å utrede spørsmålet, ikke bare sette en dato. For det andre handler det om et langt nok tidsvindu til at det er troverdig at vi klarer å reise nye industrier.

En utredning innebærer nøye vurderinger av risikobilder og mulighetsrom, og det handler også om å se på hvordan viktige faktorer som forskning og velferdsordninger bør innrettes for å skape en helhetlig omstilling i et lengre tidsvindu som gir effektiv nok omstilling samtidig som nedsider som arbeidsledighet minimeres.

Så skal man heller ikke glemme at Oljefondet betyr vel så mye for inntektssiden av statsbudsjettet som selve oljeindustrien, forutsatt at det forvaltes godt ut fra rene finansielle kriterier, men godt forankret i etikk.

Fremmer spisset forslag om sluttdato på fylkesårsmøte

23. november var jeg initiativtaker til et resolusjonsforslag til Bergen Høyre årsmøte. Resolusjonsforslaget ble moderert noe av resolusjonskomiteen og lagt frem for årsmøtet for debatt. Siden det var noe rundt i formen, ble det enstemmig vedtatt.

Jeg har så tatt initiativ til en revidering og spissing av dette og har sendt det inn som nytt resolusjonsforslag til Vestland Høgre fylkesårsmøte 8. og 9. februar. I dette forslaget er vi tydelig på sluttdato, og vi har også planer om å ta til orde for vern av oljeboring ved Lofoten, Vesterålen og Senja i denne konteksten i det samme møtet.

Resolusjonsforslaget handlet om å utrede et definert omstillingsvindu på 30 år der vi foretar en styrt nedtrapping av oljeproduksjonen og samtidig systematisk bygger opp ny industri og posisjonerer oss for internasjonale markeder med potensial for gode eksportinntekter.

Men eksportinntektene kan aldri bli like omfattende som oljeinntektene, og derfor må vi også trimme velferdsordningene og gjennomføre brede omstillinger i samfunnet. De reformene som pågår, eksempelvis regionreform og politireform, er bare starten, og det tror jeg det er ganske bred oppslutning om i Høyre – men det må kommuniseres enda tydeligere.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.