Vi kan ikke for alltid betale oss vekk fra klimaansvaret - Energi og Klima

Vi kan ikke for alltid betale oss vekk fra klimaansvaret

Norsk klimapolitikk er i ferd med å bli mer spennende. Arbeiderpartiet har lagt om kursen og vil ta klimapolitikken hjem. Det er ingen grunn til å savne Jens Stoltenbergs hardnakkede tro på kvotekjøp i utlandet.

Alle utslippskutt på hjemmebane? Hvert land er ansvarlig for sin egen omstilling til lavutslippssamfunn, skriver artikkelforfatteren.Foto: Stortinget cbd

Alt var ikke bedre før, i alle fall ikke når det er snakk om norsk klimapolitikk. De siste månedene har vi sett et svært velkomment skifte fra Arbeiderpartiet. Med Jens Stoltenberg i spissen, var Arbeiderpartiet den varmeste tilhengeren av fleksible løsninger som gjør at Norge kan ta utslippskutt ute i stedet for å prioritere hjemlige kutt. Men i vår har Arbeiderpartiet snudd blikket hjemover mot Norge.

En mer spennende klimapolitikk

I dag (3. mai) debatterer Stortinget regjeringens klimamelding. Når ett av Norges to største partier går vekk fra tankegangen om at utslippsmål er noe tungt og kjedelig som man skal kjøpe seg fri fra, er det grunn til å håpe at klimapolitikk blir mer spennende.

De neste årene vil Stortinget ta mange små og store valg som vil prege Norge i tiårene framover, og da må beslutningene alltid måles opp mot at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. For klimapolitikk handler til sjuende og sist om valgene hver av oss og hver nasjon hver dag tar for luften vi puster inn, vannet vi drikker, fargene i naturens blomster og dyreliv, det iskalde hvite snødekket vinteren gjennom, og lyden av sommerens insekter og fugler.

Norske utslipp har økt

Norge er et av få land i Europa som har økt sine utslipp siden 1990, og vi regner ikke med å nå våre hjemlige utslippsmål for 2020 før i 2030. Det er en del gode ting som er på gang i norsk klimapolitikk, men for hvert år vi betaler for kutt ute i stedet for å gjennomføre utslippsreduserende tiltak i Norge, utsetter vi en omstilling som vil gjøre norsk næringsliv godt rustet for å ta plass i et globalt marked som er i endring.

Derfor er det bra å knytte seg til EU som en grunnplanke i norsk klimapolitikk, men det må ikke brukes som en hvilepute mot å ta tak i vår egen omstilling. For vi har en lang vei å gå før vi er et lavutslippssamfunn.

Virker markedet?

Under mottoet globale problemer løses globalt har Norge tatt de billigste utslippskuttene et eller annet sted i verden, og den ser nå ut til å lande i EU. Vi som følger klimapolitikken har lært oss ord som Innsatsfordelingsforordningen, Markedsstabilitetsreserven, kvotesystem, karbonbudsjett, karbonlekkasje, fleksibilitet og kostnadseffektivitet. Ord som skal beskrive løsningen på at lufta i den tynne atmosfæren vi er så utrolig avhengig av, er fylt opp av gasser som forstyrrer naturens balanse, og dermed alt som lever på vår planet. Den eneste vi har.

Vi har lært oss til å tenke på klimaproblemet som et marked, der det deles ut utslippstillatelser som kan brukes eller selges. Men vi glemmer å spørre om våre viktigste virkemidler faktisk gir utslippsreduksjoner som monner og som omstiller oss mot lavutslippssamfunnet, både her og i EU-land.

Svake klimaambisjoner

Ikke alle er like begeistret for Arbeiderpartiets kursskifte. Dagens Næringsliv hevder på lederplass 02.05.18 at Arbeiderpartiet med sin nye linje er i ferd med å «heve terskelen for å gjøre mer. Det er ikke bra verken for Norge eller klimaet». Men hvis man skal eksportere klimapolitikken ut av landet, så må man i det minste være helt sikker på at det vil føre til tilstrekkelige utslippskutt i Europa. Ellers tar man ikke klimaproblemet på alvor.

De to lovverkene som skal regulere EUs klimapolitikk har begge så store svakheter i ambisjonsnivået at de neppe vil føre til en storstilt omstilling i Europa mot 2030.

Overskudd av kvoter

La oss ta EUs kvotesystem først, som i hovedsak består av petroleums- og kraftproduksjon og industri. Her anslås det at norske utslipp vil øke fram mot 2030. Kongstanken er at alle som er med i systemet får tildelt tillatelser til å forurense (kvoter), som de velger å bruke selv, eller å selge til andre som trenger det, og antall tildelinger blir færre for hvert år. Dette er et godt grep, som vil tvinge fram endring når antall tillatelser hele tiden er litt færre enn hva som er reelle utslipp – for da må jo noen gjøre tiltak for å redusere utslippene.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Ad

Men i mange år har det blitt delt ut mange flere utslippstillatelser enn det er behov for, i tillegg til at alle tillatelsene som ikke er brukt tidligere år, kan tas med videre og brukes senere. I 2020 vil det være flere års overskudd tilgjengelig i systemet. I et forsøk på en redningsaksjon for kvotesystemet, har EU bestemt at man skal begynne å slette kvoter, og en stor del av overskuddet forsvinner i 2024. Men det er seks år til. Hadde EU virkelig ønsket at kvotesystemet skulle redusere utslipp i Europa, kunne de begynt med å sette startpunktet på samme nivå som det faktiske utslippsnivået, slettet overskuddskvoter og økt ambisjonsnivået for 2030-målet. Og uansett hvor høy prisen er på kvotene, vil det være behov for å satse på utvikling av helt nye nullutslippsteknologier i industrien, og derfor vil vi alltid trenge flere tiltak og virkemidler enn bare kvotesystemet i kvotepliktig sektor.

Ingen masterplan for klimapolitikken

Innsatsfordelingsforordningen skal regulere utslipp i resten av samfunnet (i hovedsak transport, landbruk, bygg og noe industri). Det er blitt satt en ramme på hvor store utslipp hvert land skal ha i tiårsperioden. EU mener ingenting om hvor utslippskuttene tas, og lager ingen masterplan for klimapolitikken for de enkelte land. Det er opp til hvert land å velge om de vil gjennomføre egne utslippskutt eller betale for utslippskutt i andre land, for å holde seg innenfor rammene som er satt. Så langt ganske likt kvotesystemet. Totalt er det tillatt med 22,3 milliarder tonn CO2 i hele tiårsperioden for ikke-kvotepliktig sektor. Men det vil kun kreve en reduksjon på 141 millioner tonn å nå målet hvis kommisjonens anslag om hvor store utslipp som kan forventes i hvert land mot 2030 er riktig, og når all fleksibilitet i systemet blir benyttet.

Dagens Næringsliv trekker fram at Arbeiderpartiet sammen med SV og MDG hevder at denne innsatsfordelingen i EU bidrar til å «senke ambisjonsnivået i EU». Det partiene tenker på da, er nok overføringen av utslippsenheter fra kvotepliktig til ikke-kvotepliktig sektor som gjør at Norge kan tillate seg å ha høyere utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. Det er i klimameldingen anslått at dette vil utgjøre mellom 5,5-11 millioner tonn, altså opptil en tredjedel av det Norge skal redusere utslippene med (30 millioner tonn i tiårsperioden). På grunn av det store overskuddet i kvotepliktig sektor, vil det ikke merkes at det tas ut noe derfra. Inntil kvotesystemet fungerer etter hensikten, vil det være smutthull i systemet for ikke-kvotepliktig sektor som svekker klimamålet i EU.

Avtaler gir ikke utslippskutt

I tillegg er det muligheter til å gjøre avtaler med andre land om at vi betaler for at de skal redusere sin utslipp. Problemet er bare at ambisjonsnivået for halvparten av landene er så lavt at de overoppfyller klimamålene sine med allerede vedtatt politikk. De kan selge et overskudd som har oppstått fordi EU har gitt et utslippsmål som er mer romslig enn disse landene trenger dersom de gjennomfører allerede vedtatt politikk. Det vil si at dersom vi bruker penger på bilaterale avtaler om utslipp med disse landene i stedet for å redusere utslippene her hjemme, vil det ikke nødvendigvis føre til utslippskutt.

Alle må med

Vi har blitt så opptatt av å følge med på at vi teller riktig, at vi glemmer å følge med på om pengene vi bruker faktisk fører til reduserte utslipp i andre land. Det kan ikke kalles en effektiv klimapolitikk.

Det kan se ut som Dagens Næringsliv og andre kritikere fremdeles ser på klimapolitikk som en tvangstrøye som det er om å gjøre å komme billigst mulig ut av, og at det er en motsetning mellom å være en del av EUs klimalovverk samtidig som Norge har nasjonale ambisjoner for omstilling og utslippskutt. Men det er det jo ikke. Hvert land er ansvarlig for sin egen omstilling.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.