Vi har i liten grad fokusert på smerten ved omstilling

Bompengeopprør og mistillit mot politikere. Hvorfor møter det grønne skiftet så sterk motstand?

Omstillingen til et mer bærekraftig samfunn er i gang.

Det er spesielt innen energiproduksjon og transport at vi har sett store teknologiske endringer og tilløp til ambisiøs politikk.

Elbilrevolusjonen og elektrifisering av maritim sektor, særlig fergene, har satt Norge på verdenskartet og gitt håp om raske og kostnadseffektive utslippskutt.

Så hvorfor er det ikke jubel over hele linjen?

Omfattende motstand

I høst har mediedekningen i stor grad dreid seg om bompengeopprør, protester mot elbilfordeler og mistillit mot politikere.

For forskere og politikere er det underlig, ja, nesten uforståelig, at både teknologiene og de politiske rammevilkårene for en omstilling til et grønnere og mer bærekraftig samfunn blir møtt med så stor motstand som vi er vitne til både internasjonalt og her hjemme.

I Frankrike ble en moderat økning i bensinavgiftene møtt med landsomfattende demonstrasjoner mot «eliten».

Her hjemme har bompengene vært bakteppe for omfattende motstand og protester. Fra kjør-sakte-aksjoner, hærverk mot bompengestasjoner, forstyrrelse av bystyremøter og hissige kommentarfelt.

Motstanderne har tre plasser i bystyret i Stavanger og kan i høst komme på vippen i Bergen.

Vi som følger dette saksfeltet er overrasket over intensiteten i motstanden og hvor raskt den har oppstått på en rekke steder på samme tid.

I liten grad forutsett

Hvordan forklarer vi denne motstanden mot det grønne skiftet? (For å være mer presis, motstanden er mot virkemidlene som er ment å bidra til det grønne skiftet.)

Replikk fra samfunnsforskere:

Les kritisk kommentar til denne artikkelen fra samfunnsforskerne Anne Therese Gullberg, Marianne Aasen og Tom Erik Julsrud.

Samfunnsforskere og kommentatorer har i liten grad forutsett at dette skulle komme.

Vi har sett på bærekraftig omstilling i hovedsak som en innovasjonsprosess, der utvikling og oppskalering av nye teknologiske løsninger og politiske nyvinninger omstiller samfunnet på en skånsom og fremtidsrettet måte: omstilling som vinn-vinn.

Vi har i liten grad fokusert på smerten ved omstilling, hverken den reelle eller den innbilte.

Virkemidlene skjevt fordelt?

Men hvis vi skal trekke frem noen nærliggende forklaringsmodeller, vil vi prøve oss på følgende:

Den første mulige forklaringen er at virkemidlene faktisk er skjevt fordelt og at motstanden er en rasjonell reaksjon på dette. Det kan selvsagt stemme. Ingen virkemidler treffer alle helt likt.

I tilfellet bompenger er hensikten å snu transportvalgene fra bil til offentlig transport, sykkel og gange. Dermed er det opplagt at bompenger treffer bilistene hardest. Om det dermed er urettferdig, når samfunnet har allerede har investert enorme summer i infrastruktur for bil, og når vi trenger klimaomstilling, er en annen sak.

I tillegg kommer det at bompenger fungerer som «flat» beskatning, i betydningen at den rammer skjevt i forhold til inntekt. Samtidig er subsidieringen av kostbare elbiler svært sjenerøs, noe som forsterker inntrykket av at virkemidlene ikke treffer alle likt.

Man kan godt si at myndighetene ikke har funnet gode nok måter å innrette de grønne virkemidlene i personbiltransporten sånn at de treffer likebehandlingsidealene i samfunnet vårt.

Vi bør også vurdere tiltak som treffer høyinntektsgrupper hardest, som kvoter på flyreiser eller progressiv veiprising.

Ekkokamre i sosiale medier

Samtidig er ikke skjevfordelingen en fullgod forklaring. Veien fra opplevd urettferdighet til politisk protesthandling er lang. For å gå til handling trenger vi som regel å bli backet opp av andre som mener det samme som oss.

Og her ligger den andre mulige forklaringen. Mange forskere ser at Facebook og andre sosiale medier i økende grad fungerer som ekkokamre, hvor vi stort sett blir eksponert for de meningene vi allerede har. Det blir lite kildekritikk og motargumenter, men mye «likes» og uforpliktende støtteerklæringer.

Facebook ser ut til å være viktig for mobiliseringen mot bompenger. For eksempel, gruppen «Bomfritt Norge!» har 58.000 medlemmer, «Bomfritt Jæren – NOK er NOK» har 58.000 medlemmer og «Nei til mer bompenger» har 53.000 medlemmer.

Det finnes en rekke andre grupper med flere enn 10.000 medlemmer. Det er lite meningsbrytning å få øye på på disse sidene. Det er ‘lik og del’-logikken som råder. Dette kjenner vi selvsagt igjen fra andre politiske bevegelser og grupper, og det blir pekt på som en viktig årsak til den politiske polariseringen vi nå ser i store deler av den vestlige verden.

Anti-elitisme

Her sammenfaller bompengemotstanden med bredere tendenser i samfunnet, nemlig motstanden mot den politiske «eliten». Anti-elitisme er nok også en del av forklaringen.

Kommentarer på Facebook-sidene og utspill i mediene går på at politikerne ikke hører på vanlige folk, eller til og med har onde hensikter. Det er skepsis mot forskning og ekspertise. Det er mye «lik-og-del-isme» i dette.

Samtidig er det liten tvil om at politikken er blitt profesjonalisert og at det dermed kan være mindre meningsutveksling mellom politikere og «vanlige folk».

Ting kan tyde på at forklaringen på hvorfor vi trenger bompenger og avgifter på enkelte typer transport, ikke har nådd godt nok ut til folk flest.

Omstillingens pris

Til sist, det er verdt å tenke over om vi som argumenterer for det grønne skiftet, har tenkt godt nok gjennom hvor dyptgripende endringene er for mange.

Omstillingens pris er ikke nødvendigvis bare kostnaden av en passering i bomringen, men også kostnaden av kulturell endring.

Den bensindrevne bilen har vært et viktig symbol på voksen – og ikke minst mannlig – frihet, autoritet og status. Når den nå på kort tid har gått over til å være noe uetisk og problematisk, kan dette representere avmakt og tap for mange. Reglene har endret seg, og nå skal man straffes for det som man tidligere ble oppfordret til.

Vi som ser nødvendigheten av og heier frem det grønne skiftet, må innse at disse utfordringene finnes.

Skal vi lære noe av høstens og vinterens begivenheter, må det være at det grønne skiftet handler om mer enn teknologisk utvikling. Det handler også om kulturelle endringer og utfordringer for demokratiet, og det kan være smertefullt for mange.

Hvis vi glemmer dette, har ikke det grønne skiftet en sjanse.