Vekstmirakelet Kina - Energi og Klima

Vekstmirakelet Kina

Omstillingen i Kinas økonomi betyr at produksjonen blir mindre råvare- og energiavhengig. Når investeringene kuttes, reduseres behovet for metaller, sement og diesel.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Et høyhastighetstog ruller inn på togstasjonen i Nanjing.Foto: Tauno Tohk cb

Kina har i de siste tiårene etterlatt seg store fotspor globalt og her hjemme. Etter tre tiår med vekst på 10 prosent årlig, har landet tatt tilbake tronen som verdens største økonomi. Siden økonomien ble åpnet opp på begynnelsen av 1980-tallet, har utenlandsk kapital, motivert av lave kostnader og et hav av billig arbeidskraft, strømmet inn. Store industriklynger vokste frem, og mange produsenter fikk en nærhet til leverandører som man ikke hadde i andre lavkostandsland. Dette presset kostnadsnivået ytterligere ned.

Kina ble med ett et sentrum for den globale vareeksporten, og «Made in China» har fått en sentral rolle i hverdagen vår. Ni av ti brødristere og mikrobølgeovner som selges i Norge er kinesisk-produserte. 80 prosent av julepynten, 60 prosent av undertøyet, og 50 prosent av alle sko er importert fra Kina. Importen fra Kina har gjort oss litt rikere, fordi den har presset importprisene ned nærmest uavbrutt siden midten av 1990-tallet. Dette har igjen muliggjort lavere renter, som så har virket positivt på aktivitetsveksten så vel som boligpriser.

Veksten har vært skitten og miljøet har blitt forsaket

Kinas påvirkning på vår økonomi har imidlertid strekt seg utover billig import. Kina har stått for en uforholdsmessig stor andel av verdens råvareetterspørsel på 2000-tallet. Jernmalmforbruket er større enn alle andre lands forbruk til sammen. Halvparten av verdens kullproduksjon konsumeres i Kina. Landet har også stått for rundt halvparten av veksten i verdens oljeetterspørsel på 2000-tallet. I perioden 2011-13 brukte Kina like mye sement som man gjorde i USA i hele det forrige århundret. De imponerende tallene, som også er skremmende fordi de avslører hvor sårbare råvaremarkedene er for endringer i Kinas økonomi, bør ses i lys av en unormalt stor industrisektor, som delvis reflekterer den store eksporten. Men desto viktigere er det at Kina har hatt et investeringsnivå som står uten sidestykke i verdenshistorien. Aldri før har et land investert like mye på like kort tid som Kina har gjort på 2000-tallet.

Negative ringvirkninger

Satsingen på industri og investeringer har vært viktig for å holde veksten i økonomien oppe, men er også noe av forklaringen på den store usikkerheten knyttet til veksten fremover. Store ubalanser, dels knyttet til feilallokering av ressurser, og dels knyttet til høy gjeld, gjør det vanskelig for myndighetene å endre kurs, fordi det innebærer at man også må ta store tap.

NK4_2016_Kinas_Gronne_Revolusjon_boksArtikkelen er hentet fra rapporten «Kinas grønne revolusjon», utgitt av Norsk Klimastiftelse. Se flere artikler fra rapporten.

Det må imidlertid skje en endring. Veksten har vært skitten og miljøet har blitt forsaket. Transportnæringen har neglisjert krav fra myndighetene om renere motorer, og fabrikker har sluppet ut miljøfarlig avfall i lokale elver som har forringet vann- og matkvaliteten. Korrupsjon er en av årsakene, men at kontrollmyndigheter ikke har hatt mandat til å straffe lovbrudd er også viktig. Gamle og ineffektive kullkraftverk har brukt dårlig kull, som har støvet langt mer enn nødvendig. Fellesnevneren er et enormt fokus på kostnader i bedrifter som allerede sliter med lav lønnsomhet, og som neppe hadde overlevd dersom de også var nødt til å hensynta de fulle miljøkostnadene ved å opprettholde produksjonen.

Husholdningene har blitt sittende igjen med det meste av byrden. Helseeffektene har vært store. Ifølge tall fra Verdens Helseorganisasjon sto Kina for ett av fire kreftrelaterte dødsfall i verden i 2012. Røyking og en varig eksponering mot dårlig luft er de viktigste årsakene, men det hjelper ikke at mange husholdninger fortatt bruker kull til oppvarming og matlaging. Dernest har husholdningene blitt rammet økonomisk. Delvis fordi bedriftssubsidiene har blitt finansiert gjennom negative realrenter på innskudd, og delvis fordi myndighetene ikke har hatt råd til å utvikle nødvendige velferdsgoder. Som en naturlig konsekvens har husholdningene valgt å øke sparingen for å ha noe til overs til alderdommen. Siden midten av 1990-tallet har spareraten økt fra 25 til 40 prosent. Motstykket er at de forbruker desto mindre. Til tross for at Kinas økonomi har vokst seg forbi den amerikanske, er forbruket kun halvparten av i USA. Forbruket i Kina vokser imidlertid mye raskere enn i USA, både i prosent og i dollar.

Rebalansering

I Kina snakker man nå om overgangen til «den nye normalen», som innebærer litt lavere vekst, men desto mer kvalitativ vekst. Økonomien skal dreies mot forbruk, og vekk fra investeringer. Ressursene skal trekke mot tjenestesektoren og til produsenter av andre forbruksvarer. Bedriftene skal bli mer innovative.

For å få til dette skal det gjennomføres reformer. Finansmarkedet er allerede i ferd med å bli åpnet opp, og prisingen av kreditt skal i større grad reflektere den underliggende risikoen på lån. Subsidieringen av tungindustri skal skaleres tilbake og tapsbedrifter skal legges ned, til tross for at dette vil gi økt arbeidsledighet. I finanspolitikken har man gjennomført pilotprosjekter som på sikt vil muliggjøre større investeringer i utdanning og helse, også i de mindre rike provinsene.

Kina har stått for en uforholdsmessig stor andel av verdens råvareetterspørsel på 2000-tallet

Uten reformer vil veksten bremse kraftig de neste årene, og det er langt fra sikkert at Kina vil unngå middelinntektsfellen som har preget så mange andre fremvoksende økonomier. For Kina kan ikke lenger belage seg på eksport eller investeringer. Arbeidskraften er ikke lenger billig, og eksportsektoren har nådd et terskelnivå som gjør det vanskelig å kapre større markedsandeler globalt. Det har blitt bygget for mange boliger og for mange næringsbygg. Tungindustrien sliter med massiv overkapasitet etter en langvarig periode med overinvesteringer.

Skulle Kina lykkes med rebalanseringen, er det mer sannsynlig at veksten i økonomien vil holde seg på 4-6 prosent de neste 5-10 årene. Overgangen mot et tjeneste- og forbruksdrevet samfunn innebærer imidlertid noen grunnleggende endringer som er positive for Kina og for resten av verden.

Ad
  • En større tjenestesektor betyr at økonomien blir mer arbeidsintensiv. Det betyr at det blir lettere å holde sysselsettingen og arbeidsledigheten stabil, selv om den økonomiske veksten skulle avta.
  • Selskapssektoren vil bli mindre gjeldstung. På lang sikt gir det lavere risiko for finansielle kriser, samtidig som det frigjør kapital i bankene, som kan fokusere mer på de nye sektorene.
  • Energiintensiteten vil avta. En gjennomsnittlig industribedrift krever i dag seks ganger så mye energi per produserte enhet som en tjenestebedrift. Lykkes man med rebalanseringen betyr det at veksten i energiforbruket vil avta atskillig, særlig hensyntatt at det også gjøres reformer som bedrer energieffektiviteten på tvers av sektorer. Våre egne beregninger indikerer at trendveksten i energiforbruket vil være rundt 1-3 prosent årlig de neste fem årene, mot 10-15 prosent tidligere på 2000-tallet.
  • Kullforbruket kan allerede ha nådd toppen. Den svake veksten i energiforbruket, kombinert med rekordstore investeringer i fornybar energi, tilsier at Kina vil bli mindre kullavhengig. Samtidig har man investert store midler i nye kullkraftverk, som trolig betyr en mer effektiv utnyttelse av kullet, og dermed også mindre forurensning.

Et viktig spørsmål er hvordan den forbruksdrevne økonomien vil påvirke oljeetterspørselen. Erfaringen fra andre land er at en mer urban og rikere befolkning vil kjøpe flere biler og kjøre lenger. I 2015 økte bilbestanden til 172 millioner biler, som tilsier en rate på 125 biler per 1000 innbyggere. Til sammenligning er det i USA om lag 800 biler per 1000 innbyggere, mens de fleste europeiske land ligger mellom 500 og 600. Raten i Kina er stigende, men det er usannsynlig at den vil stige til nivåene i vestlige land. Veiene i byene er allerede fulle. Flere byer har innført kvoter for å begrense bilbestanden. Parallelt med dette skjer det en imponerende utbygging av massetransport, både i og mellom byene. De største byene vil nok tilpasse seg en rate som er i nærheten av andre asiatiske urbane sentre, som Hong Kong og Singapore. I de «mindre» byene er det ikke utenkelig at raten vil stige opp mot nivået i Taiwan, som tilsier at nasjonen som helhet vil kunne stabilisere seg på en rate rundt 250 biler per 1000 innbyggere.

Når Kina kutter investeringene, reduserer man behovet for metaller, sement og diesel

Isolert sett tilsier det fortsatt vekst i Kinas drivstoffetterspørsel. Overgangen mot elektriske kjøretøy og en stadig mer effektiv transportsektor vil imidlertid dempe etterspørselsveksten, men trolig ikke nok til at oljeetterspørselen vil falle. Perioden der Kina har stått for halvparten av veksten i den globale oljeetterspørselen synes imidlertid å være over.

Kina i endring – vi må tilpasse oss

Omveltningene i Kinas økonomi innebærer at produksjonen blir mindre råvare- og energiavhengig. Når Kina kutter investeringene, reduserer man behovet for metaller, sement og diesel. Urbanisering og økte husholdningsinntekter vil delvis oppveie for dette, men ikke nok til at Kina samlet sett vil gå fra å være en positiv vekstimpuls i de globale råvaremarkedene på 2000-tallet, til å bli en moderat negativ impuls det neste tiåret. Dette er bra. Miljøet vil bedres, og velstanden til husholdningene vil øke, ikke bare fordi man blir rikere, men også fordi man får bedre helse og et bedre sosialt sikkerhetsnett.

Endringene betyr imidlertid at vi må tenke annerledes. Vi må tilpasse oss det nye etterspørselsmønsteret, og utnytte de mulighetene de byr på, det være seg de investeringene som Kina gjør i fornybar energi, eller den positive utviklingen som vi ser i husholdningenes forbruk.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.