Tull med tall fra IEA og Nordisk Energiforskning - Energi og Klima

Tull med tall fra IEA og Nordisk Energiforskning

Scenariet fra IEA og Nordisk Energiforskning for et karbonnøytralt Norden i 2050 er misvisende og kan skape inntrykk av at behovet for utslippskutt er mindre enn det faktisk er.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 1 kommentar

I sin mye omtalte og kritikerroste rapport Nordic Energy Technology Perspectives (NETP), hevder Det internasjonale energibyrået (IEA) og Nordisk Energiforskning at det karbonnøytrale scenariet deres kan brukes som «en test på hvordan de nordiske landene kan overgå det globale 2°C-målet».

Dette er både misvisende og ukorrekt, og kan føre til at både politikere, offentlige institusjoner og industrien tror at de har større spillerom for å oppfylle Paris-avtalen enn hva som faktisk er tilfelle.

Tvert imot er analysen et minimum av det de nordiske landene må prestere hvis vi skal ta vår andel av de globale utslippskutt som er nødvendig for å holde oppvarmingen «well below 2°C». Dessverre er figurene som skal forklare oss utgangspunktet for analysen både feilaktige og mangelfulle.

2°C-målet og Paris-avtalen

NETP-rapporten ble sluppet i mai 2016 og er blitt omtalt i rosende ordelag på denne nettsiden tidligere.

Svarer på kritikken
I et eget innlegg svarer forfatterne bak Nordic Energy Technology Perspectives på kritikken i denne artikkelen: «Nordiske klimamål på mest kostnadseffektive måte».

Les også Marie Byskov Lindbergs oppfølgingsinnlegg: Er Paris-avtalen en nytte-kostnadsanalyse?

Utgangspunktet for analysen er spørsmålet: Hva betyr ambisiøse klimamålsettinger for energisystemet i Norden? Dette er et svært viktig spørsmål, og vi trenger flere slike rapporter i tiden framover når Paris-avtalen trer i kraft fra 2020. Derfor er det veldig synd at IEA/Nordisk Energiforskning gjør alvorlige feil i sin beskrivelse av utslippsscenarier og klimamål, som er grunnlaget for modellkjøringene og analysen. Etter klimatoppmøtet i Paris – og enstemmig samtykke fra Stortinget 14. juni om at Norge skal ratifisere Paris-avtalen – trenger vi gode og korrekte analyser for å informere politikere, industrien og energisektoren.

Hva som skal til for å oppfylle togradersmålet er gjenstand for mye forskning og var også et av hovedspørsmålene bak den siste IPCC-rapporten (1). Til å svare på dette benyttes komplekse modeller som beregner utslippsscenarier forbundet med gitte usikkerhetsmarginer.

Et annet viktig – og omstridt – spørsmål er hvordan utslippsfordelingen mellom land og regioner skal se ut. Dette er et av kjernepunktene i de globale klimaforhandlingene (UNFCCC-prosessen). Siden opprettelsen av klimaforhandlingene i 1992 har et hovedprinsipp i forhandlingene vært at industrilandene er forpliktet til strengere utslippskutt enn u-land (2).

Utslippsscenariene og fordeling av globale utslipp

NETP-rapporten presenterer to mulige scenarier for nordiske energi- og industrirelaterte CO2-utslipp mot 2050: Et 4°C-scenario (kalt 4DS) og et karbonnøytralt scenario (kalt CNS). Figuren som skal beskrive scenariene står på side 14 i Executive Summary og er gjengitt her i figur 1.

Figur 1: NETP figure ES.1. Viser nordiske og globale energi- og industrirelaterte CO<sub><noscript><img src= Figur 1: NETP figure ES.1. Viser nordiske og globale energi- og industrirelaterte CO2-utslipp siden 1990.

Her ser vi at nordiske utslippsbaner sammenliknes med den globale utslippsbanen for 2°C og 4°C ved at man fremstiller utslippene som prosentuelle endringer av utslippene i 1990. Grafisk blir begge nordiske scenarier fremstilt som mer ambisiøse enn det globale 2°C-scenariet, fordi de prosentuelle utslippene i de nordiske utslippsbanene (både CNS og 4DS) ligger under det globale 2°C-scenariet. Dette er særdeles misvisende, og kan lede oss til å tro at vi kan nøye oss med å følge den nordiske 4DS-utslippsbanen, det vil uansett være bedre enn det globale 2DS. Dette er kun en intuitiv fortolkning av figuren, uten at man leser forklaringen på grafene, men kan være nok til å forvirre dem som ikke er tilstrekkelig innviet i problematikken.

Forklaringen IEA/Nordisk Energiforskning gir på sitt hovedargument om at CNS kan brukes som en «test på Paris-avtalen» og at den er mer ambisiøs enn det globale 2°C-scenariet, er at de nordiske utslippene synker med 85 prosent innen 2050 sammenliknet med 1990-utslippsnivå, mens de globale utslippene bare synker med 70 prosent.

Vanligvis er man nødt til å bruke samme referanseår dersom man skal sammenlikne utslippskutt over en viss periode, men det er åpenbart ikke tilfelle her. Det sies nemlig at det globale 2°C-scenariet tilsier en 70 prosent reduksjon, mens 2°C-grafen viser noe helt annet, nemlig en 30 prosent reduksjon i globale energirelaterte CO2-utslipp sammenliknet med 1990-nivå. Dersom man har brukt et annet referanseår for globale utslipp må forfatterne oppgi dette, hvilket de ikke gjør. Dersom de heller vil bruke dagens utslipp som referanseår oppnår man fremdeles ikke 70 prosent utslippskutt i perioden 2016–2050. Ut ifra grafen de viser oppnår man maksimalt 58 prosent i denne perioden (ned fra ca. 165 prosent til ca. 70 prosent av 1990-utslippene blir 58 prosent) (3).

Uansett om de nordiske utslippene skulle synke med et større eller mindre stigningstall enn de globale utslippene – dette i seg selv er ikke en forklaring på hvorfor dette betyr at Norden skal være mer ambisiøs enn det globale 2°C-scenariet. For å kunne si noe om dette, må man først si noe om hva som skulle vært Nordens tilstrekkelige andel (såkalte «fair share») av de nødvendige utslippskuttene i et globalt 2°C-scenario.

Fordi utviklingsland skal ha lov til å utvikle seg, og fordi industriland er skyld i så å si alle klimagassutslipp som har funnet sted fram til 1970-årene, må den globale utslippsbanen som er kompatibel med 2°C-målet innebære større utslippskutt for i-land enn for u-land. For illustrere dette kan vi se på en figur som viser utslippsbanen til Kina (figur 2). Kina har hatt økende utslipp siden 1990 og har som klimamålsetting å begynne å redusere sine utslipp senest i 2030 (4).

Figur 2: Kinas samlede drivhusgassutslipp i perioden 1990 - 2030. Kilde: Climate Action Tracker (2016)
Figur 2: Kinas samlede drivhusgassutslipp i perioden 1990 – 2030. Kilde: Climate Action Tracker (2016)

Når vi ser på Kinas utslipp, og vi vet at de samlede utslipp globalt må begynne å synke rundt 2020, er det klart at i-landene er nødt til å redusere utslippene sine i enda større grad enn hva det innebærer å følge den globale reduksjonskurven.

Nøyaktig hva som er en rettferdig fordeling av utslippskutt mellom land er umulig å si. Beregninger av slike utslippsfordelinger mellom land kan gjøres på forskjellige måter, og flere land og forskere har foreslått ulike prinsipp som kan legges til grunn for å måle hva som er landets «fair share» og hvorvidt klimamålsettingene er tilstrekkelige (5). Dette er forklart i IPCC-rapportene og er også grunnlaget for rangeringen av ulike lands klimamålsettinger som er gjort av forskningskonsortiet Climate Action Tracker (CAT).

Som vi ser i figur 2 som viser Kinas utslipp, ligger målsettingen deres for 2020 i det gule område, hvilket betyr at CAT har vurdert målsettingen til å være medium. Hvis vi derimot ser på grafen til Norge (figur 3), ligger det gule området mye lenger ned på y-aksen. Ifølge CAT må de norske utslippene gå mot null allerede i 2050 for å ligge midt i det gule området (medium). For å være gode nok til å bli rangert «tilstrekkelig» (dvs ligge i den grønne området), må Norge faktisk gå mot null allerede i 2030. Jeg vil ikke påstå at dette er den riktige fordelingen av utslippskutt. Poenget mitt er at IEA ikke kan unnlate å redegjøre for hvilke kriterier de legger til grunn for å beregne Nordens andel av de globale utslippsreduksjonene.

Figur 3: Norges samlede drivhusgassutslipp i perioden 1990-2030. Kilde: Climate Action Tracker (2016)
Figur 3: Norges samlede drivhusgassutslipp i perioden 1990-2030. Kilde: Climate Action Tracker (2016)

Utslipp fra energiforsyning må gå mot null i 2050

Den siste IPCC-rapporten gjør det klart at energiforsyningssektoren spiller en sentral rolle i å nå 2°C-målet, og konkluderer med at globale utslipp fra energiforsyning må synke med 90 prosent eller mer i forhold til 2010-nivå i perioden 2040–2070 (6).

Hvis man legger disse tallene til grunn, er det også klart at det å snakke om klimanøytralitet blir vanskeligere jo nærmere vi kommer 2050. NETP-rapporten antar at det karbonnøytrale scenariet innebærer at 15 prosent av utslippskuttene skal nåes ved hjelp av off-sets, dvs å kjøpe kvoter fra utlandet. Men i og med at kvotemarkedet skal strammes inn år for år fram mot 2050 i samsvar med klimamålsettingene, er spørsmålet om det i det hele tatt er noen land som har kvoter igjen å selge når vi når så langt?

En reell konsekvens av at u-landene skal få lov til å slippe ut mer og i noen få tiår lenger enn i-landene, er at Norge og Norden må redusere sine utslipp fra energisektoren til null allerede rundt 2050, og vi må samtidig redusere de samlede utslippene fra energi og industri med 85 prosent i forhold til 1990-nivået, hvilket tilsvarer NETPs karbonnøytrale scenario (CNS). Dette er ikke mer ambisiøst enn det globale 2°C-målet, men det som faktisk kreves for at vi skal gjøre vår del. Det er konsekvensen av Paris-avtalen, som Norge ratifiserte i New York 20. juni i år.

Referanser

1. Fifth Assessment Report (AR5), som består av delrapport 1, 2, 3 og Synthesis Report. Rapporten ble sluppet i 2013 og 2014, se www.ipcc.ch.

2. I-landene er også forpliktet til en rekke andre godtgjørelser til U-land, som å bistå med kunnskap, teknologi-transfer og penger til å hjelpe U-landene med bekjemping og tilpasning til klimaendringer og som erstatning for tap og skader.

3. Lenger bak i rapporten (s. 33) oppgis det at det globale 2°C-scenariet krever at energirelaterte utslipp reduseres med mer enn 50% innen 2050 sammenliknet med 2013. I IEAs rapport «Energy Technology Perspectives 2015» innebærer det globale 2°C-scenariet at utslippene i 2050 ligger «nesten 60% under dagens (2015) nivå».

4. Kinas målsetting lyder: To peak CO2 emissions by 2030 at the latest.

5. Prinsipp som brukes er bl.a. historisk ansvar, kapabilitet, likhet og utslipp per capita.

6. IPCC WG3, SMP, p. 18: Summary for policymakers.

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Avatar

    Benjamin Donald Smith

    Hei! Jeg vil kjapt oppklare forvirringen om tall i innlegget over:

    IEA og Nordisk Energiforskning tuller ikke med tall som innleggets overskrift antyder, og de har heller ikke brukt forskjellige basisår i Nordic Energy Technology Perspectives (NETP). Analysen er bygget på en 85 prosents reduksjon av nordiske energirelaterte CO2-utslipp fra 1990-nivå innen 2050, som vist i figuren øverst. «Nordic Carbon-Neutral Scenario» gjenspeiler i grove trekk rollen av energirelaterte CO2-utslipp i de samlede langsiktige klimamålene til de fem nordiske land. Scenariet dekker utslipp fra kraft og varme, bygg, transport og industri (inkl. internasjonal transport og industrielle prosesser) – hvor alt unntatt transport og industri er avkarbonisert før 2040. I tråd med uttalelser fra nordiske regjeringer, er gjenværende utslipp antatt dekket av klimakvoter for å oppnå karbonnøytralitet. I scenariet følger resten av verden IEAs globale 2-graders scenario.

    En 85 prosents reduksjon er mer ambisiøs enn hva det nordiske bidraget ellers ville ha vært i IEAs globale 2-graders scenario. Hvis de nordiske klimamålene ikke var lagt til grunn, ville IEAs scenario ført til en nordisk reduksjon på kun 70 prosent (ikke avbildet i figuren øverst). Med andre ord, nordiske utslippsreduksjoner utover 70 prosent vil sannsynligvis være dyrere enn utslippsreduksjoner i andre land. Både analysen i NETP og IEAs globale 2-graders scenario bygger på matematiske modeller av det globale energisystemet som beregner den minst kostbare veien til en gitt utslippsreduksjon. Ved en vurdering av kostnadseffektivitet på denne måten, kommer rettferdighet ikke inn i beregningene.

    For et mer utdypende svar se gjerne: http://energiogklima.no/kommentar/nordiske-klimamal-pa-mest-effektive-mate/

Kommentarfeltet er stengt.