Tenk nytt om statens eigarskap i Equinor

Med klimakrisas krav om ein rask overgang frå fossil til fornybar energi, tvingar det seg også fram eit behov for å diskutere statens eigarskap i Equinor. I denne artikkelen drøftar eg nokre vegval.

Equinor er Noregs største og mest verdifulle selskap, med over 20 000 tilsette og aktivitet i meir enn 30 land. Sidan etableringa i 1972 har selskapet tent – og tener framleis – det norske samfunnet godt. I år forventar den norske stat, som eig 67 prosent av aksjane, eit utbytte på 20 milliardar kroner. Equinor-utbyttet vert saman med statens øvrige oljeinntekter overført i sin heilskap til Statens pensjonsfond utland, Oljefondet.  

Nettopp fordi Equinor er så viktig for Noreg, og det er staten – altså «oss» – som er majoritetseigar, er det viktig at landets fremste folkevalde representantar engasjerer seg i spørsmålet om korleis Equinor-eigarskapet vert utforma og utøvd. Stortinget skal ikkje blande seg inn i dagleg drift,  men retning og fart for selskapets langsiktige utvikling må politikarane meine noko om og kunne debattere i det offentlege rom.

Artikkelen er hentet fra notatet “Equinors klimaproblemer – hvor tålmodige skal vi som eiere være?”, publisert av Norsk klimastiftelse.

Notatet ble publisert 27. februar, før det store fallet på børsene og fallet i oljeprisen.

Klimaendringane endrar alt. Vitskapens klare bodskap er at vi i løpet av dei neste tretti åra må fase ut alle klimagassutslepp om den globale oppvarminga skal haldast «godt under» to gradar, slik vi har forplikta oss til gjennom Paris-avtalen. Vi er langt frå i rute. Framover må alle handlingar i politikk og næringsliv – i stort og smått – støtte opp om nullutsleppsmålet.

For eit selskap som Equinor er klimaendringane ein marsjordre om å endre seg vekk frå dagens hovudaktivitet: produksjon av olje og gass. Kor raskt er det ingen som har fasiten på, men at risikoen knytt til det fossile aukar jo lenger fram vi ser, er klart:

  • Utålmodig politikk: Jo raskare verda klarar å fase ut bruken av fossil energi, jo større sjanse er det for at vi når klimamåla som vi har forplikta oss til. Denne erkjenninga vil prege politikken dei neste tiåra, ikkje minst i Europa.
  • Stranded assets: Lønsemda i det fossile vil falle lenge før etterspurnaden etter olje og gass forsvinn. Det aukar faren for «stranded assets» – altså ressursar som mister verdi og derfor ikkje let seg utvinne.
  • Svekka omdømme: Å vere produsent av olje og gass vil framover innebere ein betydeleg omdømmerisiko – med auka sannsyn for protestar, boikott og søksmål.
  • Billeg fornybar: Samstundes som olje- og gassprodusentar risikerer å få det tøffare, kan vi vente oss at fornybarteknologiane som skal erstatte fossil energi, blir billegare og betre.

Det er lite som tyder på at Equinor eigentleg har tatt dette innover seg. Då selskapet i 2018 bytta namn frå Statoil til Equinor, var bodskapen at det nye namnet stod betre til målet om å bli eit breitt energiselskap. Men ein transformasjon vekk frå det fossile representerte namnebyttet ikkje. Rett nok skal Equinor trappe opp satsinga på fornybar energi, men dette skal skje parallelt med at det også vert investert for vekst i det fossile. Også dei oppjusterte klimamåla som blei lansert ved starten av 2020 bygger på at Equinor har tenkt å vere eit olje- og gasselskap i overskodeleg framtid.

Er Equinors strategi den riktige for å sikre eigarane «høgast mogleg avkastning over tid», eller har vi å gjere med eit selskap som risikerer å bli verande for lenge i det gamle? Dette er spørsmål vi som majoritetseigarar bør stille oss.

Som eg var innom tidlegare: Korleis eigarskapen i Equinor er rigga er eit politisk spørsmål, ei sak som høyrer heime i dei demokratiske organa vi har i Noreg. Ikkje berre i lukka styrerom internt i selskapet og i eit Olje- og energidepartement som har tradisjon for å la selskapet si leiing ta dei store avgjerslene utan innblanding frå den største eigaren.

La oss diskutere nokre alternative eigarstrategiar. Ingen av dei baserer seg på at lønsame felt i produksjon på norsk sokkel skal stengast ned før tida, eller at dagens mål for statens eigarskap i Equinor (høgast mogleg avkastning over tid) skal kastast over bord.

Alternativ 1: Status quo

Dersom ein meiner at dagens Equinor-strategi er riktig, er det liten grunn til å gjere endringar. Det vil seie at norsk sokkel også i tiår framover skal vere ryggraden i Equinor, at selskapet skal vekse gradvis i det fornybare og at ambisjonane for meir olje- og gassproduksjon i utlandet skal halde fram. Den internasjonale satsinga på fossil energi har til no nesten ikkje gitt selskapet avkasting.

Ein kan hevde at om naudsynt vil marknaden tvinge selskapet til å justere kurs og/eller fart. Vi ser allereie no at aksjemarknaden er skeptisk til olje og gass, mens det som er grønt og fornybart går som ei kule. Sjølv om Equinor er blant dei mest framoverlente olje- og gasselskapa globalt, vert ikkje selskapet premiert på børsen for å ta litt større steg i grøn retning enn mange av sine fossile konkurrentar. Når eg skriv dette (25. februar 2020) vert Equinor-aksjen omsett for rundt 150 kroner på Oslo Børs – det er nøyaktig same nivå som for tre år sidan. I same periode har aksjekursen til danske Ørsted – som er i full gang med å transformere det gamle statseigde olje- og gasselskapet  til å bli ein global fornybargigant – stige med over 180 prosent. For ein langsiktig eigar som den norske stat er ikkje den kortsiktige aksjekursen veldig viktig, men det er klart at haldningane i marknaden vil kunne påverke selskapet sine val framover. Dessutan er aksjekursen viktig for toppsjefane i selskapet. Han er marknadens «karakterbok».

Alternativ 2: Tydeleg strategi vekk frå det fossile

Dette er Ørsted-modellen, tidlegare Dong Energy. I 2004 var Dong eit reint olje- og gasselskap. 13 år seinare selde dei unna all olje- og gassaktivitet. I 2007 kom kun seks prosent av selskapets inntekter frå fornybar energi. I 2018 var det kun seks prosent av inntektene som ikkje kom frå fornybar energi. Selskapets siste kolkraftverk skal stengast ned i 2022. Den danske stat eig 50,1 prosent av aksjane i Ørsted.

Sjølv om det er store skilnader på dansk og norsk olje- og gassindustri, er det mogleg også for norske myndigheiter å sende eit signal om langsiktig nedtrapping i det fossile.  Ein veg kunne vere å foreslå på generalforsamlinga at selskapet sakte men sikkert – sei innan 2050 – skal fase ut all fossil energiproduksjon. Det ville også bety ei nedtrapping av nye investeringar innan olje og gass, med umiddelbar stans i leiting etter fossile ressursar i sårbare område og område som manglar nærleik til eksisterande infrastruktur.

Dernest måtte staten ta eit val: Skal Equinor investere meir aggressivt i fornybar energi, eller skal all overskotskapital, utover reinvestering og vedlikehald i olje og gass, betalast tilbake til eigarane?

Alternativ 3: Kvitte seg med «Equinor utland»

Equinors to viktigaste aktivitetar er i dag olje og gass i Noreg og olje og gass i utlandet. Dette er aktivitetar som også er ganske ulike. I Noreg er Equinor den største operatøren. Fordi staten er majoritetseigar, sikrar Equinors sterke posisjon staten betydeleg kontroll over aktivitetane på sokkelen, og auka grunnrenteinntekter gjennom utbytte. Majoritetseigarskapet gjer det dessutan mogleg for staten å instruere Equinor til å utøve rolla som salsagent for all statleg eigd olje og gass (avsettingsinstruksen).

Etter børsnoteringa i 2001 bestemte Equinor seg for å bruke kompetansen frå Noreg til å satse internasjonalt. Ein gjennomgang som analytiker John Olaisen i ABG Sundal Collier gjorde, og som blei omtalt i Dagens Næringsliv hausten 2019, viste at 800 milliardar kroner investert over 18 år i utlandet nesten ikkje har gitt avkasting. Det er særleg investeringar på land i USA som har påført Equinor store tap. Noregs dyraste fadese, skriv DNs finansredaktør Terje Erikstad.

Mens det går fint an å argumentere for at den norske stat bør eige den største operatøren på sin eigen sokkel, er det ikkje like lett å finne argument for kvifor den norske stat skal leite etter og produsere olje og gass i land som Angola, Argentina og Brasil.  Her er det dessutan verdt å merke seg kritikken frå riksrevisor Per-Kristian Foss som etterlyser ein meir kritisk eigarskapsutøving når statseigde selskap skal investere utanlands.

Eit svar på dette kan for staten vere å skilje ut Equinor utland i eit eige selskap og kvitte seg med denne porteføljen. Equinors oljeaktivitet vil då konsentrere seg om å ta ut norske ressursar. Då får ein også slutt på at grunnrenteinntekter frå norsk sokkel går til å investere i utlandet framfor å bli sendt direkte til Oljefondet.

Motargumentet mot eit slikt grep kan vere at Equinor ute og heime høyrer saman, og at ei oppsplitting vil føre til at viktig kompetanse forsvinn.

Alternativ 4: Skilje ut «Equinor grøn»

Equinor er store på olje og gass, men det er ingen naturlov som tilseier at dei også skal bli store på fornybar energi. Kanskje er det mest fornuftige å la Equinor drive med det dei er god på, olje og gass, mens selskapets fornybaraktivitet vert skilt ut som eit eige selskap. I «Equinor olje og gass» kan staten ha utbyttefest til kassa er tom, mens «Equinor grøn» vert sikra vilkår for å vekse (med pengar frå det fossile). Det kan bli vårt Ørsted. Eller Tesla.

Det kan også her vere gode kompetanseargument som talar mot eit slikt grep. Særleg er det lett å tenke seg synergiar mellom havvind og olje og gass. Samtidig kan det hevdast at det ikkje er gunstig for veksten i det grøne å ha ein selskapsstruktur der fornybarprosjekt må leve i ein evig konkurranse om pengar og merksemd med olje og gass. Kanskje var det derfor den tyske energigiganten E.On for nokre år sidan bestemte seg for å reindyrke E.ON som eit grønt selskap, mens kol og gass vart skilt ut i nyetableringa Uniper?

Med eit «Equinor grøn» vil det også tvinge seg fram ein debatt om det er rom for endå eit statseigd fornybarselskap, eller om ein bør slå det saman med det som er av internasjonal fornybaraktivitet i Statkraft.

Alternativ 5: Styre gjennom sektorregulering og -krav

Ei anna tilnærming er å tenke at ein held eigarskapet i Equinor som i dag, men at ein brukar sektorreguleringsmyndigheita meir bevisst til å ta ned Equinors eksponering mot olje og gass. Døme på slik regulering kan vere å stramme til politikken for tildeling av leiteareal, med klimavern av nordlege Barentshavet som første trinn.

For å få ned sektorens utslepp og fremje ny industriutvikling kunne norske myndigheiter også stilt krav om at alle installasjonar offshore med ein viss levetid framfor seg må erstatte gasskraftverka med lokalprodusert fornybar straum.

Så er det petroleumsskatteregimet – eit regime som til no har gjort oss søkkrike, men som også inneber ein skeivskap i statens disfavør. Mens staten får 78 prosent av inntektene frå sokkelen, er verdien av skattefrådraga som oljeselskapa nyt godt av når dei investerer langt over 80 prosent. Det siste er uproblematisk så lenge industrien er i vekst, men det stiller seg annleis når vi går inn i ein nedbyggingsfase. I det offentlege ordskiftet er det mykje snakk om leiterefusjonsordninga, men i eit risikoperspektiv for staten er det langt viktigare å ta ned skeivskapen i skatteregimet, t.d. ved å justere friinntekta og dei gunstige avskrivingsreglane.

Alternativ 6: Privatiser og reinvester

Det kan vere gode argument for at staten unnataksvis skal drive næringsverksemd. For tilfellet Equinor har statens eigarskap gjennom femti år utvilsamt bidrege til at vi har fått ein petroleumsindustri i Noreg med mykje «local content”. Å eige den største operatøren på eigen sokkel kan også ha sine klare fordelar for ein stat, slik eg er innom under alternativ 3.

Men etter kvart som olje- og gassektoren skrumpar inn, produksjonen går ned og lønsemda fell, går det fint an å argumentere for at staten bør selje seg ned – eventuelt heilt ut.

Eit sal av 16,9 prosent av aksjane – slik at staten blei heldt fram som majoritetseigar med 50,1 prosent – ville med dagens aksjekurs gi 85 milliardar kroner. Å selje heile aksjeposten ville under same vilkår gitt staten 335 milliardar kroner.

Salsinntektene kan staten bruke der ein finn det mest hensiktsmessig. Anten som investeringar over heile verda gjennom Oljefondet, eller som investering i meir spesifikke, grøne prosjekt og selskap.  

Eit viktig poeng er at ein privatiseringsstrategi bør setjast ut i livet før alle innser at olje og gass høyrer fortida til. Marknadsverdien til Equinor er i dag rundt 500 milliardar kroner.

Oppsummering

Det er ei vanleg misoppfatning at god eigarskapsutøving står i vegen for at politikarar skal meine noko om Equinor. Eg vil snarare hevde at ein god eigar også er ein tydeleg eigar.

Vi treng ein offentleg debatt om kva vi som majoritetseigar vil med Equinor. Debattens inngangsspørsmål er dette: Korleis bør Equinor utvikle seg for å kunne skape verdiar for det norske fellesskapet også når verda skal fasa ut all bruk av fossil energi?  

Som vist i dette innlegget er det mange alternativ å velje mellom – uavhengig av kva ein ideologisk tenker om statleg eigarskap eller klimapolitikk. Det er også langt fleire alternativ enn det eg har vore innom, og mange av dei eg nemner heng saman.

Neste moglegheit for Stortinget til å debattere Equinor er behandlinga av eigarskapsmeldinga i mars.