Svaret på klimakrisen er samarbeid – ikke alenegang - Energi og Klima

Svaret på klimakrisen er samarbeid – ikke alenegang

Klimakrisen kan ikke løses med alenegang. Det trengs en bred politisk front i Norge til støtte for mer samarbeid – både med våre naboland og andre viktige land og aktører i det globale bildet. Vi må vende oss utover mot Europa og verden.

Kraftkabelen Nord.Link mellom Norge og Tyskland under arbeid i Büsum, Tyskland. Kraftkabler mellom Norge og utlandet møter motstand, men også i klimapolitikken må vi i Norge vende oss utover mot Europa og verden, skriver artikkelforfatteren. (Foto: TenneT)

Ole Jacob Sending og Thomas Boe Hornburg legger frem gode anbefalinger i artikkelen «Norsk utenrikspolitikk i en varmere verden». Mer samarbeid med Kina og mer samarbeid i Europa er deres oppskrift i en tekst som er nybrottsarbeid i den forstand at den kobler klimaendringer og klimapolitikk mye tettere til utenrikspolitikken enn det som har vært gjengs. Artikkelen er en «must read» – den viser hvordan klimaspørsmål kommer til å sette rammene for nær sagt alt mellom himmel og jord.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser hvordan en godt organisert verden, der land samarbeider, og der fordelingen mellom rike og fattige bedres, er langt sterkere rustet til å håndtere klimatrusselen enn en verden preget av mistillit og konflikt.

Sending og Boe Hornburg slår fast at vi i Norge – også når det gjelder klima – har alt å tjene på å vende oss utover mot Europa og verden. Samarbeid med våre naboland, og i de multilaterale institusjonene, tjener Norges interesser. Sånn er det for et lite land som er avhengig av handel, sånn er det i sikkerhetspolitikken, og sånn er det også når det gjelder klima. Det er gjennom samarbeid at vi kan bidra til raske kutt i klimagassutslippene, og det er også slik vi kan sikre fremtidig verdiskaping og velferd.

Mistillit mot myndigheter og institusjoner

En slik analyse vil det i hovedsak være bred enighet om i Norge; de aller fleste partiene, arbeidslivets organisasjoner og et bredt flertall i både folket og på Stortinget, vil støtte opp om dette som en hovedretning, tross ulike syn på spørsmålet om norsk medlemskap i EU.

Men den møter to utfordringer. Først, hvordan skal en slik analyse omsettes til praktisk politikk? (Her har Sending og Boe Hornburg gode ideer jeg kommer tilbake til, og hvor det skorter på politisk lederskap.) Dernest, hvordan kan man sikre at det fortsatt vil være bred politisk støtte for en kurs som betyr at vi vender oss utover? Tross den brede støtten fra «etablissementet», kan ikke det lenger tas for gitt.

For tendensen som kommer til syne i mange av debattene knyttet til klimapolitikken innebærer at kreftene som ønsker at vi vender oss innover, vinner terreng. Ser man på debatten rundt vindmøller og kraftkabler, er det mistenksomhet og i mange tilfeller rett ut fiendtlighet overfor våre naboland som preger samtalen – særlig på sosiale medier. Man skal ikke bruke mye tid i kommentarfeltene for å observere en kaotisk stemning av sinne og protest. Tonen er aggressiv og det hagler beskyldninger mot myndigheter og enkeltpersoner som angivelig er «landssvikere», det ropes mot «klimaprofitører» og «vindbaroner». Det er to fellestrekk å spore. Det ene er mistillit mot myndigheter og institusjoner. Det andre er aggresjon mot alt som ikke er norsk. Det kan hende det egentlig er ganske få som står for disse holdningene, men det kan være fristende for politiske aktører å hive seg på. Det er en trussel at ytterliggående holdninger og språkbruk over tid «normaliseres».

Den innadvendte og konspirative tonen er delvis stimulert av kretser som normalt ikke hører til på ytterkantene. Et eksempel er tegnefilmen der fagforbundet Industri Energi er viktigste avsender, og som karikerer norsk energipolitikk og har en tydelig brodd mot handel og samarbeid.

Politisk motoffensiv for samarbeid nødvendig

Hvorfor er dette lille dykket i kommentarfeltene relevant for å drøfte Sending og Boe Hornburgs tekst om norsk utenrikspolitikk i klimaendringenes tid?

Jo, fordi forslagene, og tenkningen bak dem, forutsetter at det er bred politisk støtte til å rette blikket utover, til å velge samarbeid fremfor alenegang. Utenrikspolitikken har naturligvis en sterk lenke til det som skjer innenriks, den er et redskap for å fremme sikkerhet og demokrati, velferd og velstand for Norges befolkning, på kort og lang sikt.

Utenrikspolitikken er avhengig av bred støtte i Stortinget og dermed også i folket. Brexit burde være en vaksine mot alenegang i Europa, men det er altså ikke slik at styringspartiene kan ta støtten til EØS-avtalen og øvrige hovedpunkter i utenrikspolitikken for gitt. Når klima- og energirelaterte problemstillinger kommer høyere på agendaen, så kan stemningen vende imot samarbeid og for alenegang. Det var med et nødskrik Stortinget sa ja til ACER i fjor vinter, og Nei til EU har ikke gitt opp. Tvert i mot ser det ut til at de mest standhaftige EØS- og EU-motstanderne gjerne gjør klima- og energipolitikken til en arena for å fremme sin viktigste sak; kamp mot EU.

Det er nødvendig med en politisk motoffensiv, for mer samarbeid og handel. Jo bredere alliansen er, jo bedre. Dette favner mye bredere enn spørsmålet om – og eventuelt når – det skal bygges flere kraftkabler til kontinentet eller Storbritannia. Og den må forene på tvers av ulike syn på hvilken tilknytning til EU som Norge er beste tjent med. Det må trekkes i lag når vi over de nærmeste tiårene skal runde av oljealderen med stil, gjøre store klimakutt nasjonalt og internasjonalt, og legge grunnlag for videre verdiskaping og velferd her i landet.

Men det er heller ingen grunn til å underspille Norges politiske og moralske ansvar. Vi har blitt et av verdens aller rikeste land på å fremstille og selge produktene som er årsaken til klimaproblemet.

Hvordan kan klima bli en viktigere del av utenrikspolitikken?

I sin oppsummering gir Sending og Boe Hornburg syv anbefalinger, som innspill til debatt om hvordan klima kan bli en viktigere en del av utenrikspolitikken. Jeg gir noen kommentarer til hvert punkt i det følgende, med forslag og ideer som tar sikte på å konkretisere punktene de peker på.

1. Vi bør samarbeide tettere med Kina

Nøkkelspørsmålet Norge bør stille er dette, skriver Sending og Boe Hornburg: «Hvordan kan Norge (gjerne sammen med EU-land) utvikle nye samarbeidsflater med Kina på klima- og energifeltet som amerikanerne stilltiende kan leve med?»

De peker på «forvaltning av hav, vannkraft, bærekraftig oppdrett, lavutslippsteknologi innen skipsfart og mer til».

Min kommentar: Både hva som skjer internt i Kina og ikke minst hva Kina gjør som stor global aktør, vil være avgjørende. Kineserne er for eksempel storinvestor i kullkraftanlegg i mange land, særlig i Asia og Afrika. Norge og EU bør si tydelig fra om at dette ikke er gangbart – og tilby samarbeid om å utvikle fornybare løsninger for land med store investeringsbehov i kraftsektoren. Også i en fornybar variant av «Belt and Road»-initiativet vil teknologien – solcellene som eksempel – svært ofte ha kinesisk opphav.

Også når det gjelder vern av regnskog og arealbruk er Kina en ekstremt viktig aktør. Landet er Brasils soyaindustris klart største kunde. Kan Norge – sammen med andre europeiske land – bidra til at Kina blir mer bevisst sine globale avtrykk?

2. Vi bør knytte oss så tett som mulig til EU

Her peker Sending og Boe Hornburg blant annet på at det er i norsk interesse med et tettere samarbeid med EU, for eksempel for å sikre ryggdekning mot press fra USA og Kina. De anbefaler også tettere samarbeid med EU om migrasjon. Klimaendringer kan påskynde nye migrasjonskriser og undergrave den politiske stabiliteten. En oppskrift kan være økte midler til EU og støtte via EU-kanaler for å stabilisere sårbare stater i Afrika og Midtøsten.

Min kommentar: Her kan man også se for seg en kobling til punktet over: Ved investeringer i fornybare energisystemer vil mange land i Afrika og Midtøsten både kunne legge grunnlag for sysselsetting og vekst, samtidig som importregningen for fossil energi blir lavere. Norge har finansielle ressurser som i langt større grad kan kanaliseres inn i programmer som løfter disse landene. Det har i mange år vært arbeidet for å få til bedre garanti- og støtteordninger for norske virksomheter som vil gjøre slike investeringer, men det har aldri riktig løsnet politisk. Her er det muligheter å ta tak i.

3. Vi må finne en ny balanse i norsk energipolitikk

Salg av gass til Europa er viktig for Norge og vil være det en stund, men hvor lenge? Sending og Boe Hornburg viser det fundamentale: «….det er ikke i Norges langsiktige interesse å bli en «klimasinke» i EU. Det vil bidra til klimaendringer som truer norske interesser, skade vårt omdømme og gjøre at vi går glipp av nye muligheter for Norge innen for eksempel vannkraft og flytende havbasert vind».

Min kommentar: Dette er en utfordring både til «establishment» og til EØS-motstanderne. Norge har hatt en sterk tendens til å sette hensynet til gassinteressene øverst, for eksempel slik det kom til uttrykk ved et ministermøte i Romania i vår der Norge stilte seg på sinkenes side i spørsmålet om tempoet i EUs avkarbonisering. Vi må erkjenne at gassen i løpet av noen tiår skal vekk fra energimiksen i land som Tyskland og Storbritannia. Dette bør få den konsekvens at Norge tar en langt mer offensiv rolle i designet av nye energisystemer i Nordsjø-Europa, enten det gjelder vind til havs eller vannkraftens rolle.

Dette stritter imidlertid mot stemningen knyttet til kabler og handel, der motstanderne har skapt et narrativ som for tiden gjør det vanskelig å få gjennomslag for en visjon om Norge som grønt batteri. Realiteten er at verdiene i den norske vannkraften over tid kan bli redusert, dersom den ikke «regnes med» når våre naboland rigger sin strømforsyning for nullutslipp. Vi må spise oss selv, heller enn å bli spist av andre. Eksport av kraft kan erstatte noen av inntektene som bortfaller når gasseksporten faller. Både ved NTNU og NMBU er det utarbeidet analyser og scenarioer som viser hvordan en slik kobling til Europa vil gi muligheter. Fordelingseffektene – mellom forbrukere, industri, kraftsektor og stat – kan håndteres, dersom det er vilje. Uansett blir kaken større enn den ellers ville vært.

4. Vi bør gjøre klima- og miljøtiltak til det viktigste i utviklingspolitikken

«Hovedprioriteringen», skriver Sending og Boe Hornburg, «bør være å bidra til at land med sterkt økende behov for energi i Afrika, Midtøsten og Sør-Asia satser på fornybar energi og faser ut kull». De mener Norge kan bidra til dette i langt større grad enn nå, gjennom en omfattende verktøykasse som omfatter «Statens Pensjonsfond Utland, Norfund, Statkraft og SN Power. Sammen med andre land og internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, kan energi- og kapitalnasjonen Norge spille en langt viktigere rolle».

Min kommentar: Denne anbefalingen har sin søster og bror i punkt 1 og 2, samarbeid med Kina og med EU. Dette er trolig det aller viktigste Norge kan gjøre for å bidra til reduserte klimagassutslipp globalt. Bare et lite serviettregnestykke: Investeringer som gir 100 TWh fornybar strøm vil kutte omkring 100 millioner tonn CO2 hvis alternativet er kullkraft, altså omkring det dobbelte av Norges samlede utslipp.

Den politiske beskjeden fra statsministerkontoret til selskaper som driver med fornybar energi, bør være denne: Gå ut, skaff samarbeidspartnere og lønnsomme prosjekter, så stiller vi med nødvendig kapital fra statens side og/eller gir garantier som gjør det lettere å tiltrekke langsiktig privat kapital, for eksempel fra pensjonsfond. Denne beskjeden bør ikke gjelde bare de tradisjonelle fornybarselskapene, men i høyeste grad også Equinor. Det er et viktig konseptuelt poeng her: Kapital, og kostnaden ved kapital, er avgjørende når det bygges et vind- eller solkraftverk. Vinden og sola er gratis. Driftskostnadene er lave. Det er investeringen som gjøres når kraftverket bygges som betyr noe for kWh-prisen.

Verdiskapingsgevinsten ved en slik storsatsing vil komme også Norge og norske arbeidsplasser til gode.

5. Vi bør gå i spiss for å utvikle klimateknologi hvor norske bedrifter kan lykkes globalt

Forfatterne skriver at Norge bør ta lederskap på et eller flere teknologiområder der selskaper og næringsklynger kan utvikle klimavennlige løsninger for et globalt marked. De peker på utslippsfri skipsfart, flytende havvind og karbonfangst og -lagring som eksempler, og skriver at «utenrikspolitikken og utenrikstjenesten – sammen med resten av forvaltningen – må støtte opp under slike satsinger og fremme norske klima- og næringsinteresser».

Min kommentar: Dette er et felt hvor det gjøres ganske mye, for eksempel gjennom Norwep. Innovasjon Norge har også aktiviteter for å fremme eksport av norske klimaløsninger. Det kan sikkert gjøres mer og arbeides mer målrettet. Innen olje og gass har norsk leverandørindustri blitt en stor global aktør. Et område som peker seg ut, er utslippsfri skipsfart. Her ligger Norge langt fremme, og det er en sektor som står godt til næringer der Norge allerede har en sterk posisjon.

Trolig kan det også gi mening å se eksport av teknologi i sammenheng med investeringer nevnt under punktene over. Havvind er et slikt eksempel. Kan kostnadene for flytende havvind bringes ned, så vil anlegg kunne etableres med ganske korte lede- og byggetider. Selv om turbinene ikke vil være norske, kan mye av den andre teknologien være norskprodusert eller designet.

Uansett hvilke produkter det er snakk om, er Norge avhengig av en mest mulig åpen og velregulert internasjonal handel. Her er EØS-avtalen helt sentral. Svært mye av eksporten også på dette feltet vil ha Europa som destinasjon. Å brekke opp EØS-avtalen vil ha store negative virkninger for viktige deler av norsk eksportindustri og dessuten gjøre Norge til et mindre attraktivt land for investeringer.

6. Nye samarbeidsformer

«På klima må noen stater gå foran», skriver forfatterne – og viser til at det kan etableres sanksjoner mot de som ikke forplikter seg til visse klimatiltak. «Også på dette området fremstår EU og EU-land som naturlige partnere», skriver de.

Min kommentar: Spørsmål om bruk av handelspolitiske virkemidler i klimaets tjeneste er en stor «boks». Rene proteksjonistiske interesser kan fort tenkes å sette klimastempel på tiltak som konstrueres for å beskytte egen virksomhet. Samtidig kan det være effektfullt – hvis for eksempel EU krever at råvarer som stål eller aluminium produsert i land uten CO2-prising får en ekstrakostnad på grensen som tilsvarer den interne CO2-kostnaden. At Norge skal drive «alenegang» i slike saker er neppe hverken ønskelig eller hensiktsmessig, men det kan tenkes at EU eller noen EU-land sammen kan gjøre slike tiltak.

Hvordan produkter og tjenester fremstilles – hvordan livsløpsanalysen ser ut – blir mer og mer viktig. At alt er «på stell» i produksjonen av ny teknologi (elbil-batterier for eksempel), er avgjørende. Strenge standarder og krav er nødvendig, men gir også mulighet til å utvikle verdikjeder som er bærekraftige i det lange bildet.

7. Vi bør styrke klimahensyn – og kompetanse – i statsforvaltningen

Her skriver Sending og Boe Hornburg at klimaspørsmål må inn som et sentralt premiss i alle viktige prosesser, også i utenrikspolitikken. De vil styrke klimakompetansen i Utenriksdepartementet, styrke Klima- og miljødepartementet. Og de vil at klimaspørsmål må reflekteres i tunge, koordinerende departementer som Statsministerens kontor og Finansdepartementet.

Min kommentar: At klima og klimarelaterte spørsmål må inn som premiss for alle departementer, er opplagt. Det skjer mye bra, men det er for fragmentert. At klima har hatt så liten betydning i utenrikspolitikken, kan for eksempel ha sammenheng med at ansvaret for klimadiplomatiet (FN-prosessene) ligger i Klimadepartementet. Samtidig er det grunn til å spørre om Olje- og energidepartementet og underliggende etater (Oljedirektoratet) i realiteten lukker øynene for at en vellykket klimapolitikk vil ramme petroleumsnæringen i form av lavere priser enn ellers. I lys av klimarisikoutvalgets arbeid er det foreslått å stressteste alle beslutninger (ikke bare i olje og gass) mot adekvate CO2-priser, og det vil være et betydelig fremskritt.

Spørsmål om organisering og ansvar mellom ulike departementer vil imidlertid alltid være underordnet de politiske signalene som sendes fra toppen. Den viktigste mangelvaren i statsforvaltningen er ikke utredninger og kompetanse, men et tydeligere politisk lederskap der klima settes øverst, hver dag.

Sammenholdt er anbefalingene fra Sending og Boe Hornburg et knippe tiltak som henger godt sammen, og som alle peker mot to mål: De kan bidra til å få ned de globale klimagassutslippene, og de kan bidra til økt verdiskaping her i landet. De bør derfor også kunne bidra til å samle og forene i et politisk landskap som blir mer fragmentert og der konfliktnivået tiltar.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.