Statoil og det grønne skiftet: Hvilken strategi bør staten velge for selskapet? - Energi og Klima

Statoil og det grønne skiftet: Hvilken strategi bør staten velge for selskapet?

Statoil kan bidra til å finansiere økte investeringer i ren energi. Investeringsmidler kan frigjøres enten ved at staten som majoritetsaksjonær krever økt utbytte eller ved salg av aksjer.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Dersom jeg våknet opp i morgen og en privatsjåfør sto utenfor huset mitt for å ta meg med på jobben som ny næringsminister, ville min prioriteringsliste første dag på jobb vært veldig forskjellig fra listen til Monica Mæland. Privatisering av Flytoget ville stått langt ned på listen. Flytoget er i rute, billettprisen er grei, og et privat monopol er sjelden bedre enn et offentlig monopol. Flytoget vil fortsatt gå på skinner. Derimot ville jeg fått med meg olje- og energiministeren og gjort noen større grep i eierskapet av Statoil.

Statens eierposisjoner i Hydro, Yara, Statoil og Telenor er historisk betinget. Men det skapes nå netto ingen nye arbeidsplasser i Norge i disse virksomhetene. Både Statoil og Telenor kutter antall ansatte i Norge. Staten har også tradisjonelt fremstått som passiv eier. Administrasjonen har hatt mye makt, og de statsoppnevnte styremedlemmene har primært fungert som kontrollinstanser og et organ for valg av nye ledere. Ansvarlig statsråd har riktignok spilt en aktiv rolle i oppnevningen av nye styrerepresentanter, men forhold knyttet til utbyttegrad og strategi har hovedaksjonæren i liten grad vært involvert i. Dersom Røkke, Hagen eller Fredriksen hadde eid 2/3 av et selskap som Statoil, hadde de utøvd en vesentlig mer aktiv rolle. Det er intet til hinder for at staten som hovedaksjonær nå kan og bør tenke nytt.

HvaVilViMedStatoil_320
Artikkelen er hentet fra rapporten «Hva vil vi med Statoil?», utgitt av Norsk Klimastiftelse. Last ned rapporten i pdf-format med flere analyser og kommentarer om Statoil. Se også video fra Klimastiftelsens frokostmøte om temaet 20. januar.

AS Norge har i utgangspunktet en betydelig olje- og gasseksponering. Foruten Statoil, har vi Petoro samt Oljefondets eierinteresser i olje og gass internasjonalt. I tillegg utgjør inntekter fra sysselsetting og skatteinngang fra oljerelatert industri- og tjenestevirksomhet en viktig del av statens inntekter. Prisutviklingen på olje de tre siste månedene illustrerer tydelig at dette er risikabelt. Oljeprisen er syklisk, og Norge burde redusert sin oljeeksponering.

Dernest, og ikke minst, burde Norge som kapitalist i vesentlig større grad investert i ren energi. Det er ingen gode argumenter for at staten skal satse offensivt som investor i olje- og gassfelt internasjonalt. Vi bør heller utnytte potensialet for utvikling av nye prosjekter i ren energi i andre deler av verden. Med vår store kapitalbase kan selv et lite land som Norge gjøre noe aktivt for å redusere verdens CO2-utslipp, men det må satses globalt. Prosjekter innen ren energi må selekteres internasjonalt av kompetente miljøer på samme måte som oljeselskapene sikrer seg sine rettigheter innen olje og gass. Statkraft, SN Power og Scatec Solar representerer kompetansemiljøer som det her kan satses på. Statkraft har 3600 ansatte og prosjekter i mange land. Dette kan styrkes vesentlig. Et alternativ vil også være å etablere et nytt statlig selskap som bygger seg opp som et industrilokomotiv innen fornybar energi, for eksempel et StatSun. Dette kan danne grunnlaget for fremtidig vekst.

Det er ingen gode argumenter for at staten skal satse offensivt som investor i olje- og gassfelt internasjonalt

For å finansiere økte investeringer i ren energi, kan Oljefondet spille en viktig rolle, men i tillegg kan Statoil være en sentral brikke. Statoil kan bidra til å finansiere denne satsingen. Dette kan entes gjøres gjennom økte utbytter eller gjennom salg av aksjer. I forkant av den senere tids store oljeprisfall ville det vært naturlig å foreslå at Statoil burde økt sin utbyttegrad. Utbyttegraden har vært vesentlig høyere i Statkraft enn i Statoil, hvilket er et paradoks. Økte utbytter i Statoil ville tilført staten betydelige midler og begrenset Statoils ressurser til store risikable investeringer i land som Angola og Brasil. På kort sikt er dette nå dessverre urealistisk. Statoil har påtatt seg store investeringsforpliktelser og vil trolig få negativ kontantstrøm etter investeringer allerede i 2015.

Men staten kan selge aksjer. For å sikre at hovedkontorfunksjonen opprettholdes i Norge, er det tilstrekkelig at staten eier ned mot 20 prosent, eller i hvert fall ikke mer enn 34 prosent. Et nedsalg fra 67 prosent til 34 prosent vil frigjøre ca NOK 140 milliarder. Hadde jeg vært statsråd, ville jeg derfor foreslått et større nedsalg i Statoil, det vil si en delprivatisering. Stoltenberg-regjeringen kjøpte seg opp til 67 prosent etter fusjonen med Hydros olje- og gassvirksomhet i 2007. Det var et feiltrinn, og det har vært en dårlig investering. Noen vil kanskje hevde at «timingen» nå er feil etter at oljeprisen har falt med 50 prosent. Det er godt mulig, men umulig å spå. De såkalte oljeanalytikerne tar konsekvent feil i sine prognoser.

Statoil bør fortsette med det de er gode på: å utvinne hydrokarboner

Det vil uansett være riktig for AS Norge å trekke ressurser ut av Statoil og å få dette satt i arbeid innen ren energi. Man kan også vurdere et gradvis nedsalg og overføre verdier etter hvert som kapitalen kan settes i arbeid i vannkraft, solkraft eller vindenergi. En splittelse av selskapet har vært foreslått av noen analytikere. Men dette vil redusere selskapets slagkraft og ikke umiddelbart tilføre staten økt likviditet til å finansiere opp StatSun. Et rent nedsalg er en enklere løsning.

Med hensyn til Statoils strategi, så bør selskapet hurtigst mulig selge seg ut av oljesand og de mest forurensende internasjonale prosjektene med høye utvinningskostnader. En lav oljepris vil trolig automatisk tvinge Statoil til å legge oljesand på is, og kanskje er det best at ingen kjøper disse prosjektene av Statoil og at de legges døde til evig tid.

Men Statoil bør ikke tvinges til å bli en prosjektutvikler innen solkraft, vindkraft eller vannkraft. Statoil bør fortsette med det de er gode på, og det er å utvinne hydrokarboner. Skal man prøve å få til noe stort innen fornybar energi i regi av Statoil, vil man støte på motkrefter og kompetanseproblemer. Statoils satsing på havvind er halvhjertet og har hatt begrensede ressurser. Dette miljøet kan eventuelt selges ut og overføres til nye StatSun.

Det vil uansett være økonomisk riktig for AS Norge å trekke ressurser ut av Statoil og sette dem i arbeid innen ren energi

Det er intet til hinder for at staten kan tappe Statoil for kapital og bruke denne kapitalen som grunnlag for å etablere nye virksomheter innen ren energi. Da Norge etablerte sin kraftkrevende industri, var tankegangen at man kunne eksportere energi fra vannkraft i fast form og samtidig etablere arbeidsplasser i Norge. Takket være oljen er nå kapital den ressursen som i størst grad kan skape nye muligheter. Kapitalen som tilføres Oljefondet investeres i børsnoterte aksjer og obligasjoner globalt. Det har ingen miljøeffekt og Oljefondet skaper svært få arbeidsplasser i Norge. Men en eventuell vridning av Oljefondets strategi er på ingen måte den eneste farbare vei for økt miljøsatsing. Eierskapet i Statoil representerer også en betydelig kapitalressurs som vi bør utnytte.

Ad

Oppsummert: Vi bør snarest vekte oss ned i Statoil og overføre denne kapitalen til satsing på fornybar energi. Vi må glemme symbolpolitikken og heller vise handlekraft, NOK 140 milliarder vil monne. Staten Norge bør etablere et nytt norsk industrilokomotiv innen fornybar, og samtidig gjøre det mulig for Statkraft og SN Power å øke sine internasjonale investeringer.

Dette er samlet sett økonomisk fornuftig for den norske stat som storinvestor. I tillegg betyr det at Norge kan stille til klimatoppmøtet i Paris i 2015 med rakere rygg, større troverdighet og dermed bedre gjennomslagskraft.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.