Soria Moria til havs

Regjeringen tillater ikke nye urensede gasskraftverk i Norge. Men forpliktelsen gjelder bare gasskraftverk som ikke har vann rundt seg.

Senest i sommer skjedde det igjen. Et nytt urenset gasskraftverk åpnet i Norge. Men det skjedde uten aksjonister som prøvde å stoppe det. Uten media til stede. Hvorfor? Jo, fordi det skjedde til havs, på norsk kontinentalsokkel. Det er litt mer komplisert å komme seg til Skarv-feltet utenfor Nordlandskysten enn til Mongstad og Kårstø. Men dette kan likevel ikke være hele forklaringen på hvorfor et urenset gasskraftverk kan starte opp uten aksjonister til stede.

Forurensende gasskraftverk kalte vi i miljøbevegelsen dem i mange år. Da Kjell Magne Bondevik ble statsminister i sentrumsregjeringen, dro han på ytterligere og kalte dem konsekvent for sterkt forurensende. Bondevik ble en helt for meg og mange andre miljøvernere da han 9. mars 2000 på vegne av regjeringen søkte avskjed for å hindre bygging av disse sterkt forurensende gasskraftverkene.

Ingen sterkt forurensende gasskraftverk ble bygget i Kjell Magne Bondeviks tid som statsminister. Til lands, vel å merke. For til havs ble det i samme periode gitt tillatelse til flere nye gasskraftverk på oljeinstallasjonene. Bondevik I-regjeringen ga tillatelse til gassturbiner på Huldra-feltet. Og Bondevik II ga feltene Kristin, Alvheim og Volve tillatelse til å produsere sterkt forurensende gasskraft. Selv om disse er noe mindre enn gasskraftverkene på land, utgjør utslippene fra de Bondevik-godkjente gasskraftverkene nesten 500000 tonn årlig, ganske nøyaktig like mye som alle utslippene innenfor kommunegrensene i Drammen og Stavanger til sammen.

Et urenset gasskraftverk blir ikke mer miljøvennlig av at det står langt til havs

Vi har sett det samme under den rødgrønne regjeringen. I 2007 vedtok Stortinget å tillate gasskraftverk på Skarv-feltet. Også her et utslipp på om lag 500000 tonn årlig. Og ikke er det tilbakelagte synder, heller. I sommer stilte regjeringen slett ikke krav om elektrifisering da man behandlet nye store investeringer på Ekofisk-feltet. Saken skal opp på ny i 2012, og dersom regjeringen fortsetter å se på klimagassutslipp fra gasskraftverk til havs med andre øyne enn fra gasskraftverk til lands, vil Norges aller eldste oljefelt produsere og bruke sterkt forurensende gasskraft i 40 nye år.

I samme periode som disse gasskraftverkene til havs har fått tillatelse, har regjeringen styrt etter regjeringserklæringer som sier at “nye konsesjoner til gasskraft skal basere seg på CO₂-fjerning” (Soria Moria 1) og at “alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på rensing og deponering av CO₂ ved oppstart” (Soria Moria 2). Riktignok har man gitt tillatelse til gasskraftverket på Mongstad, men dette har man lovet å rense.

Ellers møtes alle konsesjonssøknader om bygging av gasskraftverk med et absolutt krav om rensing, slik som Industrikraft Møre sin søknad om gasskraftverk i Elnesvågen.

Hvorfor denne himmelvide forskjellen? Hva var logikken i at sentrumsregjeringen gikk til det skritt å gå av for å hindre gasskraftverk på land, mens den samtidig ga tillatelse til gasskraftverk til havs? Kanskje er årsaken det fremmedgjorte forholdet vi har til oljesektoren i landet vårt, slik Aslak Sira Myhre påpeker i sin bok “Herskap og tjenere”?

Hva er så alternativet? Svaret er enkelt: Innlagt strøm

Det som er sikkert er at en genuin vurdering av de miljømessige sidene av saken ikke kan være forklaringen på hvorfor gasskraftverk til lands og til havs behandles helt forskjellig. Et urenset gasskraftverk blir ikke mer miljøvennlig av at det står langt til havs. Snarere tvert om. Det står 174 store og små gasskraftverk og forurenser hver dag, året rundt, på norske borerigger, og felles for dem er at de er ekstremt ineffektive. Bare om lag 30 prosent av energien blir brukt, halvparten av hva nye gasskraftverk på land utnytter. Med andre ord gir dette store CO₂-utslipp og dårlig utnyttelse av energien.

For å sette det hele i perspektiv, så har gasskraftverkene offshore et utslipp per kilowatt time produsert strøm som er høyere enn hva kullkraftverk har. Så mens norske politikere snakker med bekymret tonefall om utslippene fra kullkraftverkene rundt i verden, så har vi våre egne kullkraftverk ute på sokkelen. Eller sagt på en annen måte: Vi baserer vår viktigste industrisektor på en energiproduksjon som i CO₂-sammenheng er verre enn kullkraft.

Hva er så alternativet? Svaret er enkelt: Innlagt strøm. Alternativet til forurensende gasskraftverk på hver enkelt plattform er enkelt og greit å dra lange og avanserte skjøteledninger fra norskekysten og ut til installasjonene offshore. Slik kan vi forsyne plattformene med strøm fra land, den samme strømmen som du og jeg har innlagt i stikk-kontaktene våre. Den 1. oktober 1885 ble det første norske elektrisitetsverket satt i drift i min hjemby, Skien. 126 år seinere er det på tide at også oljesektoren får nyte godt av innlagt strøm fra de fantastiske norske fornybare og utslippsfrie energiressursene.

At strømmen i disse ledningene vil være fornybar energi, kan vi fastslå med stor sikkerhet. Norge er i ferd med å gå inn i et betydelig kraftoverskudd som følge av mer regn og etableringen av det norsk-svenske el-sertifikatmarkedet. Kraftmengder tilsvarende mer enn 50 Altakraftverk er det nå lovfestet at skal bygges ut i Norge og Sverige før 2020.

Norge er et oljeland, ja vel. Og Sira Myhre har nok rett i at vi har et fremmedgjort forhold til oljenæringen. Men det er på tide at vi er like strenge med oljenæringen som vi er med annen industriproduksjon og andre utslipp. Derfor er det er på tide at gasskraftverkene til sjøs blir behandlet som andre gasskraftverk.

Klimameldingen inngir ikke håp om noen snarlig utvidelse av norsk gasskraftpolitikk til også å gjelde kontinentalsokkelen. Selv om regjeringen sier at man ønsker mer elektrifisering, stilles det ikke krav om at alle nye olje- og gassfelt skal få innlagt strøm fra land. 174 sterkt forurensende norske gasskraftverk er tydeligvis ikke nok. Soria Moria gjelder fortsatt ikke til havs.