Obamas klimapolitiske byggverk vakler i møte med president Trump - Energi og Klima

Obamas klimapolitiske byggverk vakler i møte med president Trump

Usikkerheten råder etter valget: hvor langt vil Trump kunne gå i sin omlegging av USAs klima- og energipolitikk?

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Med Obama ute av Det hvite hus vil det sterke politiske og institusjonelle presset for å påskynde utviklingen mot et fornybart samfunn mangle. (Foto: U.S. Air Force Photo/Senior Airman Brian Ybarbo)

Noe synes ganske klart. Markedskreftene vil motvirke Trump sitt ønske om å gjenoppbygge kullindustriens nøkkelrolle i det amerikanske energimarkedet. Fornybar energi og skifergass er lett tilgjengelig og kan konkurrere på pris, og etterspørselen etter kull synker stadig. Denne markedstrenden vil sannsynligvis fortsette i takt med at skifergass overtar som hovedkilde for strømproduksjon i stadig flere delstater, og fornybar energi fortsetter å vokse. For eksempel har Michigan lagt ned en rekke kullkraftverk bare i år, og gasskraftverk med lavere utslipp har overtatt. Tilgjengeligheten på skifergass er stor og prisene holder seg foreløpig lave, noe som gir sterke insentiver for at gass vil fortsette å utkonkurrere kull i markedet.

Radikale endringer

Med Obama ute av Det hvite hus vil imidlertid det sterke politiske og institusjonelle presset for å påskynde denne utviklingen mangle. Trump er allerede i gang med å forberede store institusjonelle og politiske endringer på klima- og energifeltet, og det ligger an til en radikal omlegging av politikken. Som ny president vil Trump få anledning til å skifte ut store deler av forvaltningsapparatet i Washington DC. Rundt 4000 byråkrater vil bli skiftet ut, og forberedelsene til denne overgangen har startet. Utenriksminister, energiminister og leder av Environmental Protection Agency (EPA) er de tre posisjonene i Trump-administrasjonen som vil få mest påvirkning på retningen videre for USAs klima- og energipolitikk, og Trump har nominert høyst kontroversielle kandidater i alle tre stillingene. Utnevningen av alle disse tre må godkjennes av Senatet med simpelt flertall (51 stemmer av 100), og det vil sannsynligvis bli en hard debatt rundt godkjenningen. Republikanerne har imidlertid flertall med 52 senatorer, så alle tre vil bli godkjent så sant ikke noen av republikanerne stemmer imot sin egen president.

Ny utenriksminister blir Rex Tillerson, som kommer fra stillingen som toppsjef i Exxon Mobil, verdens største oljeselskap. Tillerson har uttalt at han erkjenner sammenhengen mellom klimagassutslipp og global oppvarming. Som leder for ExxonMobil har han også uttrykt støtte til Parisavtalen, noe som ikke samsvarer med posisjonen Trump hadde i valgkampen. Det er derfor usikkerhet rundt hvordan Tillerson og Trump vil forholde seg til videre deltakelse for USA i Parisavtalen. Ny energiminister blir Rick Perry, som er klimaskeptiker og under valgkampen i 2012 da han stilte som presidentkandidat i primærvalget uttalte at han ville legge ned hele Energidepartementet. Han kommer imidlertid til sin nye jobb med lang erfaring som guvernør i Texas gjennom mange år, hvor han hadde en viktig rolle både som støttespiller for oljeindustrien og som tilrettelegger for energiomstilling. Texas er en av delstatene som har mest ny fornybar energi, og har ført en konsekvent politikk for å bygge opp et fleksibelt energisystem i delstaten.

Rundt 4000 byråkrater vil bli skiftet ut, og forberedelsene til denne overgangen har startet

Den nye lederen av EPA blir Scott Pruitt som kommer fra en stilling som statsadvokat i Oklahoma, hvor han har vært sterkt engasjert i motstand mot klimatiltakene som Obama-administrasjonen har jobbet for å innføre, spesielt Clean Power Plan. EPAs nye leder vil ha stor innflytelse på hvordan miljø- og klimaspørsmål blir håndtert, og hvor strenge reguleringer som blir innført. Under Pruitts ledelse kan vi forvente at Clean Power Plan blir plukket fra hverandre så langt det lar seg gjøre. Det kan bli vanskelig å fjerne reguleringene i sin helhet, men Pruitt vil mest sannsynlig gjøre det han kan for å avvikle dem – for eksempel ved å la være å forsvare miljøeffektiviteten i planen dersom den kommer opp til vurdering i høyesterett (noe som er forventet å skje), eller ved å svekke ordlyden i reguleringene dersom retten avgjør at planen skal iverksettes etter at EPA har gjort pålagte justeringer.

Polariseringens makt

I valgkampen lovet Trump å fjerne EPA i sin helhet. Det kan han neppe realisere, men det er svært sannsynlig at han vil foreslå å kutte kraftig i budsjettene til EPA og dermed legge restriksjoner på hvor mye ressurser forvaltningen har til å gjennomføre sentrale oppgaver på miljøområdet. Det er også svært sannsynlig at Trump vil få støtte fra et flertall i Kongressen for gjennomføre slike budsjettkutt. Med en republikansk styrt kongress, med flertall i både Senatet og Huset, vil budsjettprosessen bli et viktig virkemiddel for å endre klima- og energipolitikken simpelthen ved å begrense tilgjengelige ressurser for å gjennomføre arbeidsoppgavene EPA er pålagt for å kutte klimagassutslipp, minske luftforurensning og sikre god vannkvalitet. Det republikanske partiet vedtok i sommer en politisk plattform på klima- og energipolitikk som i store trekk samsvarer med Trumps løfter, for eksempel om å fjerne Clean Power Plan. I budsjettprosessen kan Kongressen gjøre vedtak med simpelt flertall, og trusselen om filibuster (blokkeringstaktikk) vil derfor ikke være til stede.

Kongressens beslutningsdyktighet på klima- og energifeltet har blitt stadig svekket i løpet av det siste tiåret på grunn av økende polarisering mellom de to store politiske partiene. Mens demokratene ønsker å fremme en progressiv agenda for miljø- og klimaspørsmål, har republikanerne sementert sin motstand mot klimatiltak. Republikanerne har vært pådriver for å blokkere alle forsøk på å få vedtatt en klimalov. Dette bunner både i utbredt klimaskepsis i partiet og deres velgere, og en ideologisk overbevisning om at ‘big government’ og politisk inngripen i markedet er skadelig for økonomien.

Demokratene på sin side er rystet i grunnvollene på grunn av valgresultatet, og er inne i en vanskelig intern diskusjon om hvordan de skal møte utfordringene og tilbakeslagene som forventes å komme i klimapolitikken. Til en viss grad kan de bruke blokkeringsmakt i Senatet i noen typer voteringer som krever minst 60 stemmer i favør av forslaget. Dette fordi demokratene har 48 av 100 senatorer i den nye kongressen. Bruk av blokkeringsmakt krever imidlertid at minst 41 demokrater står sammen mot republikanske lovforslag, noe som ikke er gitt i alle klimasaker. Noen demokratiske senatorer representerer f.eks. kullstater, og vil være positive til å lempe på klimatiltak som rammer kullindustrien. Heller ikke alle vedtak krever kvalifisert flertall, for eksempel budsjettvoteringer, så denne strategien er uansett begrenset. En viktigere strategi for demokratene kan være å samarbeide med interesseorganisasjoner om å bruke rettssystemet for å hindre at klimareguleringer og standarder blir svekket. Dette er imidlertid svært tidkrevende, og vil ta flere år i rettssystemet.

Energimarkedet i fare

De politiske endringene i Washington DC påvirker valg som blir tatt på delstatsnivå. Mange delstater setter nå energipolitiske avgjørelser på vent mens situasjonen rundt Clean Power Plan og andre klima -og energipolitiske spørsmål avgjøres på føderalt nivå. Clean Power Plan har vært Obamas viktigste klimatiltak for å få ned utslippene i kraftsektoren ved hjelp av strenge utslippsstandarder som vil gjøre kullkraft ulønnsomt, men Trump har lovet å fjerne planen helt. Det er ikke sikkert at Trump kan fjerne hele Clean Power Plan umiddelbart, men flere delstater revurderer nå hvorvidt de skal skrote påbegynte planer om å iverksette omlegging av energisektoren sin. Hvis Clean Power Plan svekkes eller fjernes vil presset på energiomstilling i delstatene svekkes kraftig, og det vil være markedskreftene som blir den sterkeste driveren.

Kongressens beslutningsdyktighet på klima- og energifeltet har blitt stadig svekket i løpet av det siste tiåret på grunn av økende polarisering mellom de to store politiske partiene

Trump lovet i valgkampen at han vil foreta massive investeringer i infrastruktur. Slike investeringer vil påvirke utviklingen i energimarkedet. Trump har vektlagt sin støtte til utbygging av gass- og oljerørledninger og annen energiinfrastruktur som vil sementere gassens rolle i energisektoren for mange tiår framover. Det som under Obamas administrasjon ble framstilt som en overgangsbro mot fornybarsamfunnet – nemlig gass som en overgangs-energikilde for raskt å få ned kullbruken – vil med store infrastrukturinvesteringer bli en mye lengre bro, og i verste fall virke til å forsinke investeringer i fornybar energi.

Kongressen vedtok tidligere i år å forlenge den føderale ordningen med skatteinsentiver for fornybar energiproduksjon til 2020 – den mest stabile og langsiktige føderale insentivordningen for fornybar energi i USA noensinne. Det er forventet at dette vedtaket blir stående i den nye Kongressen, ettersom det fikk tverrpolitisk flertall. Imidlertid vil denne politikken bli motvirket av massive infrastrukturinvesteringer som legger til rette for mer gass i energimarkedet.

Det er liten tvil om at Trump, hans ministre med ansvar for klima- og energipolitikk, og det republikanske flertallet i Kongressen vil gjøre alt de kan for å reversere de viktigste klimatiltakene som Obama har innført. De ønsker å foreta en markant endring av kursen for USAs klima- og energipolitikk, og gjennom institusjonelle endringer og strategier har Det republikansk-styrte hvite hus og Kongressen til sammen mye makt til å gjennomføre slike endringer.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.