Ny mandatperiode: Hvordan skal Enova-milliardene fordeles?

Oljenæringen og de store industriselskapene vil ha endringer i Enovas mandat som gjør det lettere å få støtte til klimatiltak i sektorer som er en del av EUs kvotesystem. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn har fått en lang «ønskeliste» fra industri, fagbevegelse og forbrukerorganisasjoner.

Nyheten: Innen utgangen av 2020 skal Klima- og miljødepartementet (KLD) og Enova inngå en ny oppdragsavtale for Enova, gjeldende for perioden 2021-2025. Departementet bekrefter overfor Energi og Klima at progresjonen går som planlagt og skriver i en e-post at dette «betyr nok at avtalen er klar før jul». 

Klimakur 2030 angir retning for en halvering av utslippene i Norge fra ikke-kvotepliktig sektor innen 2030, med utstrakt elektrifisering og annen konvertering fra fossil energi som hovedvirkemiddel. De største kuttene er mulig å ta innen veitransport, øvrig transport og havbruk.   

EUs grønne giv er et omfattende politisk program som påvirker nær sagt alle sektorer, for at EUs samlet skal nå netto nullutslipp i 2050. Ansvarlig redaktør i Energi og Klima, Anders Bjartnes, forenkler den grønne given til tre hovedområder; energiomstilling og elektrifisering, industri og sirkulær økonomi og biologisk mangfold og matproduksjon.  

Bakgrunn: Enova har blitt et svært viktig verktøy for grønn omstilling. I 2019 delte de ut 5,6 milliarder offentlige kroner til bedrifter og private. I sommer ble det også klart at Enova skal forvalte Norges deltakelse i EUs innovasjonsfond, og de ble tildelt to milliarder kroner gjennom regjeringens krisepakke i sommer

Dette er også første nye styringsavtale som lages etter at eierskapet for Enova ble flyttet fra Olje- og energidepartementet til Klima- og miljødepartementet i mai 2018. Og selv om Enova har stor frihet til å forvalte midlene, og får årlige oppdragsbrev, er det med rette knyttet spenning til ordlyden i den nye avtalen. 

Den nye styringsavtalen utformes heller ikke i et vakuum. Da inneværende avtale ble inngått i 2016, skulle den følge opp Energimeldingen. Nå utgjør Klimakur 2030 og EUs grønne giv et naturlig bakteppe. I statsbudsjettet for 2020 uttalte regjeringen at man ønsket å «(…) spisse Enova som klimaverkemiddel i neste avtaleperiode (…)». 

Min analyse: I den kommende fireårsperioden vil Enova samlet dele ut flere milliarder kroner årlig til selskaper og private husholdninger. Kampen om innretningen på disse midlene avspeiles i innspillsrunden som ble gjennomført i vår. 

1) Fjerne skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor? 

Kvotepliktig sektor: Utslippskategoriene som inngår i EUs kvotesystem. Nasjonalt gjelder det utslipp fra fastlandsindustri, olje- og gassvirksomhet og luftfart i Norge. Utslippene fra kvotepliktig sektor var i fjor 24,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, like under halvparten av Norges samlede utslipp.

Ikke-kvotepliktig sektor: Utslipp fra sektorer som ikke inkluderes i EUs kvotesystem; veitrafikk, jordbruk, avfall og avløp, bygg og anlegg, samt deler av industri- olje og gass og energiforsyning

Kilde: Miljødirektoratet

Ifølge dagens mandat skal Enova være et «sentralt virkemiddel i utviklingen av framtidens energisystem, omstillingen til lavutslippssamfunnet (…) i ikke-kvotepliktig sektor frem mot 2030». 

Selv om Enova i henhold til nåværende mandat kan støtte prosjekt i alle sektorer om innovasjonsgraden er høy nok, mener Norsk Olje og Gass at det nye mandatet må åpne for å «støtte implementering av tiltak basert på eksisterende teknologi for kvotepliktige utslipp for å redusere risiko og bidra til kostnadsreduksjoner for strategisk fornuftig teknologi med spredningspotensiale». 

Tilsvarende synspunkt kommer også fra fastlandsindustrien gjennom Norsk Industri, Fellesforbundet og Forum for Miljøteknologi, hvor store aktører som Yara, Hydro, Elkem og Borregaard deltar. 

Enkelt sagt, er klimagevinsten god nok, bør det ikke spille noen rolle at teknologien allerede er utviklet. 

I kvotepliktig sektor kan enkeltprosjekt gi store klima- og energibesparelser, f.eks flytende havvind for delelektrifisering av oljefelt med havvind og Hydros aluminiumspilot på Karmøy. Men selv om kostnadene forhåpentligvis blir lavere neste gang et tilsvarende prosjekt skal realiseres, er ikke Enovas pengepung utømmelig. I 2019 gikk over 40 prosent, 2,3 av 5,6 milliarder kroner til Hywind Tampen, en tildeling som vakte en viss frykt for «å tømme Enova». 

Rett nok har tildelingene til Enova økt de siste årene, men dersom lommeboken åpnes for flere prosjekt i kvotepliktig sektor, vil det høyst trolig gjøre det vanskeligere for andre å oppnå støtte. 

2) Teknologiutvikler eller klimakutter? 

Inneværende avtale ble omtalt som en dreining mot klima- og teknologiutvikling. Er tiden nå inne for å bruke mest krefter på skalering og utrulling av mer modne løsninger? 

I sitt innspill skriver Forum for Miljøteknologi at halvparten av utslippene fra fastlandsindustrien kan fjernes innen 2030 ved å ta i bruk hovedsakelig eksisterende teknologi. I samme tiårsperiode mener NHO det først og fremst vil «handle om å raskt implementere og skalere opp løsninger». 

Energi Norge, som representerer landets kraftprodusenter, mener på sin side at «Enova ikke skal støtte volumbaserte tiltak som fremmer allerede moden teknologi, men at Enova heller skal være pådriver for teknologiutvikling». 

Dette er politisk brennbart: Skal klimaløsninger i oljesektoren og tradisjonell industri primært drives gjennom CO₂-prising eller skal staten støtte utrulling av eksisterende teknologi? 

Når Norges utslippsmål for 2030 er krevende å nå, kan det bli et valg mellom kortsiktig gevinst og behovet for en nødvendig teknologiutvikling. 

3) Hvilke (ny)satsinger skal prioriteres? 

Et åpenbart område er sirkulær økonomi. Det nevnes hyppig, både i mandatinnspillene til KLD, og i Klimakur 2030 og EU-sammenheng. Circular Norways nylige rapport viser også at man er langt unna en omlegging av økonomien. 

Legger man til at regjeringen i Granavolden-erklæringen skriver at Norge skal være «et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi», er det svært overraskende om dette ikke inkluderes i oppdragsavtalen. 

Biogass er på ingen måte noen nykommer hos Enova. Men alle som noen gang har søkt om støtte, vet at dersom man kan knagge søknaden på en formålsparagraf eller en statutt, så er man på god vei. 

I dag står det spesifikt i avtalen at Enova skal bidra til «utvikling av drivstoffinfrastruktur for land- og sjøtransport, herunder el og hydrogen». Nå ønsker en rekke bransjeorganisasjoner og aktører at biogass må nevnes på lik linje. 

Kanskje har de en god sak? Ifølge Klimakur 2030 står bytte fra fossil til bio-alternativer for nesten en femtedel av kuttpotensialet i ikke-kvotepliktig sektor frem til 2030. 

4) Bedrifter vs forbrukere? 

Huseiernes landsforbund advarer i sitt innspill mot en utvikling hvor det stadig er mer kapitalintensive prosjekt som prioriteres: «En fortsettelse av denne kursen vil bidra til at Enovas ordninger kun vil være relevante for et smalt segment av kapitalsterke bedrifter (…)». 

Nye, grønne næringer som retter seg mot privatmarkedet, er nok mer sensitive for endringer i støtteordninger, slik Solenergiklyngen advarer om i Dagsavisen. I et brev sendt til minister Rotevatn i september gjentar de budskapet om å doble en rekke støttetiltak fra 1. januar 2021, for å redde næringer hvor den typiske leverandøren er små- og mellomstore bedrifter. 

I dag betaler private husholdninger, via strømregningen, årlig ca 400 millioner kroner inn til Klima- og energifondet, som Enova forvalter. Det er mer enn hva man foreløpig har klart å kvittere ut i årlig prosjektstøtte. Rekorden er 334 millioner kroner til husholdninger i 2019. Årsakene til det kan være mange; for få søkere, nedlagte/reduserte støtteordninger, eller for få ordninger. 

Men kanskje bør et tilsvarende beløp som betales inn fra forbrukere, være et minimumsmål for hvor mye som årlig gis tilbake til den samme sektoren i tiltaksstøtte?