Milliarder til karbonfangst: Et viktig og riktig steg - Energi og Klima

Milliarder til karbonfangst: Et viktig og riktig steg

Det er et svært stort og viktig steg som tas når Norge nå etablerer en kjede for fangst- og lagring av CO2. Karbonfangst er en helt nødvendig teknologi og store statlige midler avgjørende for å få det til. Men karbonfangst blir neppe «den nye oljen».

Statsminister Erna Solberg, klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og olje- og energiminister Tina Bru presenterte stortingsmeldingen om karbonfangst mandag. (Foto: Eirin Larsen, OED)

Nyheten: Erna Solbergs regjering vil bruke store statlige kroner på karbonfangst og -lagring. Karbonlagringsanlegget Northern Lights blir bygget, likeså fangstanlegget ved Norcems sementfabrikk i Grenland. Fortum Oslo Varmes anlegg på Klemetsrud må skaffe mer «egne penger» fra andre kilder (les EU) for å utløse tre milliarder i støtte fra staten. Den samlede kostnaden over ti år for alle tre prosjektene er 25 milliarder kroner, statens andel vil være omkring 20 milliarder.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis. Gå her om du vil ha #Klimavalg21rett i innboksen.

Bakgrunn: Siden Jens Stoltenbergs «månelandingstale» ved nyttår i 2007 har karbonfangst og -lagring stått på den politiske menyen i Norge. Mongstad-prosjektet ble aldri noe annet enn et kostbart testsenter, men det har vært arbeidet iherdig i mange år for å få realisert karbonfangstprosjekter i stor skala. Derfor er det et stort steg når olje- og energiminister Tina Bru nå kan legge frem en stortingsmelding og si at det vil bli etablert en verdikjede for karbonfangst, transport og -lagring. Både sementproduksjon og avfallsforbrenning er sektorer hvor det i dag virker umulig å bli kvitt utslippene på andre måter enn ved karbonfangst.

Det er politikkens natur at opposisjonen ønsker mer til gode formål. Aps Espen Barth Eide og SVs Lars Haltbrekken mener at også Klemetsrud-anlegget burde vært fullfinansiert, og Oslos byrådsleder Raymond Johansen uttrykker skuffelse. Tina Bru møter kritikken ved å si at hun synes det er «helt utrolig at en satsing på 16,5 milliarder kroner blir kalt halvhjertet».

Min analyse: Det er viktig og bra at Norge nå tar store steg for å realisere karbonfangst og -lagring. Det trengs besluttsomhet og store offentlige bevilgninger for å få dette i gang, men det er helt riktig som olje- og energiminister Tina Bru fremholdt mandag at EU må med for at dette skal kunne bli en suksess. Likevel er det grunn til å spørre om utenforlandet Norge – som dessuten har tjent ekstremt mye penger på salg av fossil energi til Europa –  vil stå først i køen når det deles ut penger fra EUs innovasjonsfond.

Opposisjonen på Stortinget vil ganske sikkert presse på for å finne frem noen ytterligere milliarder, slik at også Klemetsrud-anlegget kan bli realisert. Men det vil ta litt lengre tid enn om regjeringen hadde bevilget penger nå. EU-støtte, større innsats fra eierne (Fortum og Oslo kommune), og en eller annen form for «brukerbetaling», kan tenkes. CO2-rensing ved avfallshåndtering må i det lange løp bekostes av de som leverer søppel til håndtering og rensing.

Fortums prosjekt innebærer at biomasse brennes og lagres. Dette gir negative utslipp og er en teknologi som vil måtte utvikles for at vi skal nå netto null. Slik regelverket nå er utformet, gis ikke dette noen verdi. Nye regler som utformes på EU-nivå, kan etter hvert tenkes å gi «betaling» for dette.

Utfordringen knyttet til karbonfangst og -lagring er ikke i første rekke teknologisk, det handler mer om politikk og forretningsmodeller. Karbonfangst og -lagring har helt klart en plass i det store puslespillet overgangen til netto null representerer. Karbonfangst er nødvendig, fordi noen industriprosesser er slik at CO2-utslippene ikke kan fjernes på andre måter. Samtidig er det bra om behovet for CO2-lagring blir minst mulig, fordi det er kostbart, tungvint, og krever store ressurser. Å legge til grunn at dette er en ny episode i fortellingen om det heldige oljelandet, og at naboland i Europa vil stå i kø for å betale dyrt for at Norge skal lagre deres CO2, er en tvilsom forutsetning. Selv om det skulle bli realisert prosjekter med hydrogenproduksjon basert på gass og karbonfangst, er det ingen grunn til å tro at lønnsomheten – grunnrenten – i dette vil være på nær samme nivå som vi har hatt i oljenæringen.

Å se på karbonfangst i lys av sirkulærøkonomi kan være en nyttig øvelse. I et ekspertintervju forklarer forskerne Lars Jacob Tynes Pedersen og Sveinung Jørgensen begrepene «bremse, lukke og slanke». Bremse handler om å holde ressursene i virksomhet lengst mulig. Lukke handler om å bruke ressursene om igjen. Slanke handler om å bruke så få energi- og råvareressurser som mulig for å oppnå resultatet man ønsker.

For karbonfangst er slanke det mest relevante begrepet. Dersom tjenesten eller produktet kan fremstilles uten at avfallsproduktet CO2 oppstår, så er det en fordel. Vi vil uansett trenge sement, men trolig trenger vi mindre sement hvis vi klarer oss med litt færre nye bygninger, bygger litt mindre motorvei, gjenbruker byggematerialer – og i størst mulig grad erstatter stål og betong med trevirke. Vindmølletårn i tre er et godt eksempel. De reduserer behovet for stål og betong, de reduserer behovet for veibygging fordi de er modulbasert, og de er et karbonlager. Tårn i tre vil derfor slanke ressursbehovet og CO2-avtrykket i vindkraftproduksjon.

Når vi skal bringe økonomien mot nullutslipp og sirkulære løsninger med optimalisert ressursbruk, vil det være et mål å finne løsninger som gjør at utslippene unngås. Da slipper vi bryderiet med å fange og lagre CO2 når det ikke er helt nødvendig.

Når dette er sagt, så er det all grunn til å understreke på nytt at karbonfangst trengs. Det norske prosjektet er banebrytende globalt og det er grunn til å ønske alle involverte selskaper hell og lykke i det videre arbeidet. Med CO2-lageret på plass, kan Northern Lights selge kapasitet til europeiske industriselskaper som fanger CO2 i sine anlegg, men som ikke har tilgang på eget lager. Dette vil ganske sikkert bidra til at flere prosjekter kommer i gang i Europa.

Det kan også anspore flere norske industriprosjekter til å se på karbonfangst som en løsning. Samtidig må myndighetene se etter andre modeller enn subsidier og støtte for å få CO2-rensede produkter til å bli standard. Å stille krav om CO2-fri sement i byggeprosjekter vil gjøre bygninger og veier litt dyrere, men de vil være bygd uten CO2-avtrykk. Både i Norge og på EU-nivå er det slike ordninger, sammen med høy og stigende CO2-pris, som kan gjøre at karbonfangst blir hyllevareteknologi.

Hva skjer fremover? Meldingen skal nå til behandling i Stortinget, og i forbindelse med statsbudsjettet skal store summer bevilges.

Lest siden sist:

Den grønne pengebølgen. Geir Ramnefjell i Dagbladet.

Det du skriver om elektrifisering høres helt feil ut, og er det også. Asgeir Tomasgard og Magnus Korpås i Midtnorsk debatt.

En helt nødvendig slankekur av Nasjonal Transportplan. Leder i DN.

Vi støtter Energi og Klima:
Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.