Metanutslipp fra naturgass – en stor klimasynder

Metanutslipp gjør at naturgassen mister noe av sin «uskyld» i offentlighetens øyne. Det betyr at holdningene gradvis kan skifte i favør av alternativer som gir null utslipp.

Metanlekkasjer fra all fossil energiproduksjon er problematiske fordi de forsterker global oppvarming. I en situasjon hvor det haster å bremse global oppvarming, er metanutslipp spesielt problematiske fordi metan (CH4) over en periode på 20 år bidrar 86 ganger så mye per tonn til global oppvarming som CO2.

For naturgass, som gir minst utslipp av CO2 og andre skadelige gasser ved forbrenning, kan metanlekkasjer være spesielt utfordrende. Det skyldes at metan er hovedkomponenten i naturgass og at lekkasjer i hele verdikjeden, fra gassfelt til forbruker, derfor kan svekke det fortrinn naturgass har sammenliknet med olje og kull. Over de 20 første årene vil en metanlekkasje på 3,3 prosent gi like stor oppvarmingseffekt som utslippene av CO2 fra forbrenningen av de resterende 97 prosent. 3,3 prosent lekkasje vil med andre ord doble oppvarmingseffekten sammenliknet med en situasjon uten lekkasjer.

Om artikkelforfatteren

Jan Bråten er samfunnsøkonom og energianalytiker. Han er ansatt som spesialrådgiver i Statnett, men har skrevet denne teksten som privatperson.

Lekkasjene er også problematiske fordi det er betydelig uenighet om hvor store de faktisk er og fordi gode målinger er vanskelig å få til, særlig i enkelte land. Utslippene kan derfor være betydelig større enn man har trodd. Nyere undersøkelser kan tyde på at utslippene fra amerikansk skifergass er om lag 60 prosent høyere enn tidligere antatt.

Hvor mye metan lekker fra amerikansk skifergass?

Tore Killingland skriver i Energi og Klima sterkt kritisk om rapporten «Natural Gas Makes No Contribution to Climate Protection» fra tyske Energy Watch Group (EWG). Dette er en rapport jeg også refererte til i min artikkel «Vil Europa fase ut naturgass til 2050?». Killingland og jeg er enig om at rapporten fra EWG overdriver, men jeg har likevel et annet bilde enn Killingland av rapporten og av den nyere debatten om metanlekkasjer.

Fra Killingland kan man få inntrykk av at EWGs rapport først og fremst bygger på en isolert analyse av metanlekkasjer ved amerikansk skifergass fra 2011, da denne sektoren var umoden. EWG refererer riktignok til en analyse fra 2011, men ser ut til i hovedsak å bygge analysene på nyere kilder. For ikke å fortape oss i en diskusjon om hva EWG egentlig mener, kan vi i stedet gå direkte til nyere kilder.

En artikkel fra 2018 (Alvarez og medforfattere) i det velrenommerte tidsskriftet Science anslår utslippene i USA til 2,3 prosent av samlet naturgassproduksjon, 60 prosent mer enn anslagene på 1,4 prosent fra USAs miljødirektorat Environmental Protection Agency (EPA). EPAs anslag er det samme som det Killingland hevder er konklusjonen fra de åtte mest helhetlige studiene. Her har vi tydeligvis ulike kilder. 2018-artikkelen i Science er en oppsummering av nyere studier og forklarer hvordan ulike faktorer kan ha bidratt til at tidligere anslag har vært for lave. Spesielt peker artikkelen på at man tidligere i liten grad har fanget opp uhell og større avvik fra normal drift, situasjoner som kan bidra til store utslipp. Artikkelen peker også på at tidligere undersøkelser i stor grad har vært avhengig av frivillig samarbeid med operatørene, noe som kan bidra til skjevhet i utvalget. I tillegg kan feil ved måleinstrumenter ha gitt underrapportering.

Forfatterne av artikkelen i Science representerer 15 ulike universitets- og forskningsmiljøer i USA. En av forfatterne har også medvirket til artikkelen «The US natural gas industry is leaking way more methane than previously thought», som utdyper en del av vurderingene.

Ved en metanlekkasje på 2,3 prosent vil gass fortsatt gi et positivt klimabidrag når den erstatter kullkraft, men ikke uten videre hvis gass skal erstatte diesel eller bensin i transport. Se f.eks. artikkel i forskningstidsskriftet PNAS.

Gass med lang rørtransport kan også være problematisk

Mens Gazprom vil hevde at selskapet har lave metanlekkasjer, hevdet Paul Bledsoe (Energy Fellow and Strategic Advisor, Progressive Policy Institute, Washington DC) i en artikkel i Forbes i august 2018 at Gazprom har gasslekkasjer på hele 5-7 prosent. (Han linker til en forskningsartikkel som kilde.) Bledsoe sammenlikner høye, påståtte, lekkasjer ved russisk gass med Obama-administrasjonens anslag på 1,5 prosent lekkasjer for amerikansk gass, og mener den store forskjellen i amerikansk favør bør være et viktig salgsargument for amerikansk gass til Europa. Han kritiserer også Trump-administrasjonen for å undergrave dette salgsargumentet ved å fjerne reguleringer som skal holde lekkasjene på et lavt nivå. Bledsoe hevder at Qatar heller ikke rapporterer sine fulle utslipp.

Det er vanskelig å vite hvor store lekkasjene i f.eks. Russland faktisk er, det er vanskelig nok å avdekke dem i USA. Med økende fokus på de klimautfordringene som lekkasjene representerer, kan både eksportland og involverte aktører i verdikjeden ha sterke incentiver til å underrapportere omfanget av lekkasjer.

Hva kan Europa gjøre?

To erkjennelser kan sige inn i Europa: (1) Vi trenger å kutte utslipp raskt. Det betyr bl.a. økt vekt på å kutte metanutslipp. (2) Metanutslippene fra naturgass kan være vesentlig større enn man har tenkt til nå, særlig ved leveranser fra enkelte områder utenfor Europa.

En naturlig respons er å gjøre mer for å overvåke utslipp og stille krav til leverandører. Dette er viktig, men det er mulig man ikke oppnår så mye som ønskelig, i hvert fall ikke fra alle typer leverandører.

En annen naturlig respons er å gjøre mer for å redusere gassimporten, særlig fra land hvor lekkasjene forventes å være størst. Det vil være nærliggende for Europa å se en slik politikk i lys av at naturgass uansett må utfases hvis man skal nå nullutslipp. Broen til nullutslipp var dårligere enn man trodde, da kan det være grunn til å bygge den ned raskere. Selv om dette ikke er tydelig i politiske erklæringer nå, kan det over noen år bli et argument for raskere kutt i forbruket av naturgass.

Det kan være klimapolitisk effektivt for Europa å begrense gassimport mest fra land hvor naturgass medfører størst metanlekkasje. Men det er ikke åpenbart at dette fullt ut er mulig. Handelsruter kan skifte, særlig for LNG. Hvis Europa skifter fra en leverandør med høy prosentvis metanlekkasje til en med lavere, kan dette over noe tid frigjøre utslippsintensiv gass til andre kunder som er mindre opptatt av klima. (Dette er parallelt til at vi ikke nødvendigvis løser så mye ved å kjøpe palmeolje som kommer fra områder hvor man ikke har hugget regnskog. Vi bidrar uansett til den samlede etterspørselen etter palmeolje og dermed kan vi indirekte bidra til press for å hugge mer regnskog.)

I den offentlige debatten kan det også være krevende å skille mellom god og mindre god gass. Når gassen mister noe av sin utskyld i offentlighetens øyne, kan holdningene gradvis skifte i favør av alternativer som gir null utslipp.

Killingland påpeker at Europa i dag importerer lite LNG fra USA. Hvis ikke Europas gassforbruk kuttes raskt, vil imidlertid importbehovet øke. USA presser på for å øke eksporten til Europa og på lang sikt kan amerikansk skifergass bli en betydelig leverandør. Når Europa skal vurdere tiltak for å begrense forbruket av naturgass, vil det være naturlig å se noen tiår frem. Direkte eller indirekte kan europeisk gassimport bidra til økt utvinning av amerikansk skifergass.

Se også artikkelen Tyskland vil blidgjøre USA med to nye LNG-terminaler.

Norsk gass har små metanlekkasjer og Norge har sannsynligvis langt bedre overvåking og oppfølging enn mange andre leverandører. I beste fall kan dette bli en fordel for salg av norsk gass til Europa. Men gevinsten kan være tidsbegrenset. Sterkere argumenter for å begrense gassforbruket i Europa kan bidra til at man forserer utvikling av alternativene til gass. Raskere utvikling av bedre og billigere alternativer kan over tid gjøre det lettere å fase ut all naturgass til 2050, eventuelt før dette.

Utregning for spesielt interesserte

Her er en enkel utregning av hvor mye metanlekkasjer betyr: Ved forbrenning av ett tonn metan blir det dannet 2,75 tonn CO2. (Basert på atomvektene for Hydrogen (1), Carbon (12) og Oksygen (16). Et metanmolekyl (CH4) veier 12+1*4 = 16, mens et CO2-molekyl veier 12+16*2 = 44, dvs. 2,75 ganger så mye som metanmolekyl.) Hvis 1% metan lekker og dermed ikke forbrennes, får vi 0,99*2,75 = 2,7225 tonn CO2 fra forbrenningen og 0,01 tonn metanlekkasje. Med et oppvarmingspotensial over 20 år (CO2e) på 86 tilsvarer 0,01 tonn metan 0,86 tonn CO₂. Med 3,3 % lekkasje blir summen av oppvarmingseffekt fra metanlekkasjen og forbrenningen det dobbelte av effekten ved helt lekkasjefri forbrenning.

Dersom man i stedet velger å se på oppvarmingseffekten over 100 år, blir vekten for metan 34. Man må opp i 9 % lekkasje før oppvarmingseffekten dobles sammenliknet med forbrenning uten lekkasje.