Mer norsk fornybar energi har positiv klimaeffekt - Energi og Klima

Mer norsk fornybar energi har positiv klimaeffekt

De norske økonomene som kritiserte fornybar-satsingen i NRK Brennpunkt leverer for statiske og kortsiktige analyser.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 2 kommentarer

I programmet Brennpunkt på NRK1 25. september 2012 argumenterer flere kjente økonomer igjen for at økt produksjon av fornybar energi i Norge er «dyr og formålsløs moro» som ikke har noen klimaeffekt. Dette er vi ikke enige med dem i. For å forstå de samlede virkningene på utslippene av klimagasser må man analysere samspillet mellom marked, politikk og teknologi både på kort og lang sikt. De norske økonomene er etter vår vurdering både for statiske og for kortsiktige i sine analyser.

Våren 2011 gjorde Thema i samarbeid med britiske økonomer tilknyttet London School of Economics en slik analyse for Miljøverndepartementet. Hovedkonklusjonen er at investeringer i fornybar energi i Norge etter all sannsynlighet vil redusere utslippene både i Norge og globalt både på kort og lang sikt. Samspillet mellom markedet og politikken avgjør resultatet.

La oss først slå fast at utbyggingen av fornybar energi i Norge er knyttet til EUs fornybardirektiv og EØS-avtalen, som krever at Norge på lik linje med EU-landene skal øke sin andel fornybar energi. Samtidig som EU-landene er forpliktet til å investere i mer fornybar energi, er kraft- og varmesektoren samt noen andre sektorer underlagt kvotemarkedet for utslipp av CO2. Bakgrunnen for at EU, i strid med anbefalingene fra norske økonomer, har innført en slik klimapolitikk, er følgende:

  • Det eksisterer ingen langsiktig global klimaavtale. EU har satt et ensidig kvotetak til 2020, og åpner for å stramme til kvotetaket hvis andre land gjennomfører tilsvarende klimatiltak.
  • Uten fornybarstøtte vil kvotemarkedet gi høye kvote- og strømpriser for europeisk næringsliv, tap av markedsandeler og utflytting av produksjon til områder i verden der utslippene ikke er regulert (karbonlekkasje).
  • Investeringer i fornybar kraftproduksjon reduserer investeringer i kullkraft. Et kullkraftverk som bygges i 2015 forventes å produsere og slippe ut CO2 i minst 40 år.

Kvotemarkedet sørger for at utslippene ikke kan bli høyere enn kvotetaket, mens fornybar-støtten sørger for at nye kraftverk bruker fornybar energi, samtidig som kvoteprisen ikke blir altfor høy, noe som reduserer faren for karbonlekkasje.

I rapporten påpeker vi at investeringer i fornybar energi ikke bare har kortsiktige markedsvirkninger, men at de også påvirker den fremtidige klimapolitikken fordi det blir billigere å stramme til utslippstakene i senere perioder. Investeringer i økt produksjon av fornybar energi virker gjennom minst tre kanaler: markedskanalen, politikkanalen og teknologikanalen.

Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid

Vi støtter Energi og Klima:

Markedskanalen innebærer at produksjonen av fornybar energi øker og at fossilt basert produksjon reduseres. Det fører til at etterspørselen etter CO2-kvoter reduseres, og at kvoteprisen går ned. Da blir det mer attraktivt å spare kvoter til neste handelsperiode, og utslippene faller på kort sikt. Det er derfor ingen automatikk i at utslippene i Europa blir lik kvotetaket uansett. Det ser vi også i markedet i dag: Det er bygd opp et stort overskudd av kvoter (rett nok hovedsakelig p.g.a. den økonomiske krisen), noe som betyr at utslippene har vært tilsvarende lavere enn kvotetaket.

Lavere CO2-pris gir også lavere kraftpris. Det trekker i retning av økt kraftforbruk. Hvordan utslippene påvirkes, avhenger av hvilket energiforbruk som erstattes.

Politikkanalen beskriver hvordan politikerne responderer på markedsutviklingen. I løpet av de nærmeste årene må politikerne bestemme seg for klimapolitikken etter 2020. Med økt fornybarproduksjon er utgangspunktet i 2020 at vi har en lavere kvotepris, overskudd av kvoter og en kraftsektor som etterspør færre kvoter fordi det er bygd ut mer fornybar kapasitet. Da blir det billigere å stramme til kvotetaket. Både teori og empiri tyder på at reduserte tiltakskostnader gir en strammere klimapolitikk. For eksempel diskuterer EU for tiden ulike måter å stramme til kvotemarkedet på for å få opp kvoteprisen.

Dersom markedet også anser at sannsynligheten for strammere kvotetak i framtiden øker, forsterkes markedseffektene (mer attraktivt å spare kvoter).

Ad

Konklusjonen er at jo mer troverdig EUs langsiktige klimapolitikk er, og jo mer den responderer på markedsutviklingen, jo større klimaeffekt har økte investeringer i fornybar energi – enten det skjer i Norge eller i andre land i Europa.

Investeringer i fornybar energi kan også ha direkte positive virkninger for den langsiktige teknologi- og kostnadsutviklingen, noe som kan styrke de positive virkningene på fremtidige utslipp ytterligere. Det er dette vi kaller Teknologikanalen.

Analysen avslørte at det springende punktet er hvordan økt fornybar energiproduksjon påvirker fremtidige reguleringer. Det er en klar sannsynlighetsovervekt for at det vil bidra til at utslippstaket blir strammere enn det ellers ville ha blitt. Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid, slik norske akademiske økonomer synes å legge til grunn i sine analyser.

Vår analyse viser at økt fornybar produksjon i Norge har samme effekt på kvotemarkedet som økt fornybar produksjon i andre land i Europa.

Norge har allerede den høyeste fornybar-andelen i Europa. Gjennom forhandlinger med EU har Norge forpliktet seg til å øke andelen fornybar energi fra 58 (2005) til 67,5 prosent, dvs. med 9,5 prosentpoeng. Til sammenligning må alle medlemslandene i EU øke fornybarandelen med minst 5,5 prosentpoeng, og i gjennomsnitt med 11,5 prosentpoeng. Fordelingen av de 11,5 er basert på landenes økonomi. Det er vanskelig å se for seg hvordan Norge med sin gode økonomi og store potensial for vann- og vindkraft skulle ha fått gjennomslag for en lavere fornybarandel.

Det betyr at vi har valgmuligheter når det gjelder virkemiddelbruk, men i mindre grad når det gjelder målet. Vi har valgt å bruke det felles sertifikatmarkedet med Sverige som verktøy for å øke utbyggingen av fornybar kraftproduksjon. Sertifikatmarkedet gir mulighet til å nå målet på en kostnadseffektiv måte, men er ikke et mål i seg selv.

Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag

Programmet Brennpunkt pekte på mange andre problematiske effekter av fornybarpolitikken, som oppbygging av et betydelig kraftoverskudd i Norden og behov for store nettinvesteringer på kort tid. Fornybarmålet kan neppe nås uten økt produksjon av fornybar kraft – heller ikke i Norge. Det gir oss noen spesielle utfordringer fordi vi ikke har (mye) fossilkraft å fase ut. Vi får overskudd og lavere priser. Noe kan vi bruke selv (til elektrifisering i transportsektoren og i petroleumssektoren, og til å utfase oljefyring), men mesteparten må vi eksportere.

Det hevdes i programmet at det ikke er noen som har «banket på døra» og bedt om å få kraft fra oss. Det er da heller ikke nødvendig i et integrert marked. Via markedsmekanismen kjøpes og selges kraft over landegrensene hver dag. Vi handler både med nabolandene våre og med landene på kontinentet. Dessuten er det ikke sant: Statnett har nylig inngått avtaler om nye utenlandskabler til både Tyskland og Storbritannia. Disse landene trenger tilgang til kraften vår for å redusere utslippene fra kull- og gasskraftverk, og til fleksibiliteten i det norske vannkraftsystemet for å balansere vind- og solkraft.

Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag – også når det gjelder å redusere klimautslippene.

Bli abonnent!

2 kommentarer

  1. Avatar

    vegar skogland

    «krever at Norge på lik linje med EU-landene skal øke sin andel fornybar energi» – Finnes det ikke andre måter for Norge å øke sin andel fornybar energi på enn ved vindkraft og småkraft?

    «Markedskanalen innebærer at produksjonen av fornybar energi øker og at fossilt basert produksjon reduseres.» Javel, er dette gitt? Det forutsetter vel at markedet enten er villig til å betale en høyere pris for fornybar energi, eller denne må være kraftig subsidiert? Hvis er tilfelle, er det vel bare å kjøre på med offshore vind (Statwind), istedet for å ødelegge Norge landskap, redusere biomangfold og INON-områder.

    «Lavere CO2-pris gir også lavere kraftpris. Det trekker i retning av økt kraftforbruk. Hvordan utslippene påvirkes, avhenger av hvilket energiforbruk som erstattes. »

    Er det ikke slik, logisk sett, at det er den billigste formen for kraft som først etterspørres ved økt kraftforbruk? Og det er meg bekjendt ikke vindkraft fra Norge.

    Videre er det vist til at både effektivisering av kraftverk, linjenett, samt 10-15% økende nedbør vil øke fornybarandelen tilstrekkelig. En gradvis elektrifisering av transportsektoren vil og øke fornybarandelen (men denne strømmen har vi allerede).

    At Eu ønsker norsk balansekraft er forståelig, men da er det vel kapasiteten i overføringskablene som er flaskehalsen, og dette betinger vel heller ikke oppbygging av vindkraft i Norge?

    Fornybart er bra, og helt nødvendig på lang sikt, men det er åpenbart ikke nødvendig å sløse, ødelegge natur, og berike enkelte grunneiere. Solfangere, solpaneler, varmepumper, dyp geotermisk varme, bølge- og tidevannskraft er ting å satse på, samt evt. offshore vind. HER har rike Norge en moralsk plikt å gå foran, og gjennom den såkalte teknologikanalen kan kraft fra slike kilder bli rimelig på sikt, samt Norge kan gå i spissen og bygge kompetanse, for en fornybar framtid.

  2. Berit Tennbakk

    Berit Tennbakk

    Vi har ikke eksplisitt analysert ulike måter for Norge å nå fornybarmålet på. Det vi har analysert, er om det har en klimaeffekt å øke utbyggingen av fornybar energi i Norge. I 2009 analyserte imidlertid Energi Norge (den gang EBL), BI og Sintef Energiforsk dette, se http://www.energinorge.no/energi-og-klima/enkl-planen-en-energi-og-klimaplan-for-norge-article7207-211.html.

    Fornybar energi mottar subsidier, f.eks. gjennom pålegg om grønne sertifikater. Når vind-, vann og biobasert kraftvarme først er bygd, er produksjonskostnadene lave. Derfor «prioriteres» fornybar energi (indirekte) i markedet og fortrenger produksjon av produksjon basert på kull og gass, som har høyere produksjonskostnader (brensel og CO2-pris). Offshore vindkraft krever høyere subsidier, men oppfører seg på samme måte i markedet som vindkraft på land.

    Via markedet er det den kraften som har de laveste produksjonskostnadene (ikke iberegnet kapital- og investeringskostnader) som tilbys «først». Forbrukerne betaler samme pris (markedsprisen) og velger ikke hvilken kraft de konsumerer.

    Som sagt har vi ikke analysert i hvilken grad effektivisering og økt nedbør påvirker fornybarandelen. Uansett er det en utfordring og lage strategier for fornybarandel som forutsetter økt nedbør – til det er vel usikkerheten omkring utviklingen litt for stor.

    Salg av norsk balansekraft til EU fordrer ikke utbygging av vindkraft. Poenget er at det ikke er grunn til å tro at vi ikke får avsetning for et kraftoverskudd (uansett om det kommer fra vind eller effektivisering) i markedet.

Kommentarfeltet er stengt.