Made in China – Afrikas mulighet

Mens Norge koordinerer internasjonale toppmøter om energi, gjør Kina mest for økt tilgang til fornybar strøm i fattige land.

Tirsdag 9. april arrangerte Utenriksdepartementet en stor konferanse om behovet for energi i fattige land. Innspill fra hele verden skulle med (bokstavelig talt – en egen nettside er laget for formålet), og hovedbudskapet er at tilgang på energi må inn i nye tusenårsmål for global utvikling. Store prosesser og omfattende planer for koordinering av globale initiativ. Men hvem har gjort mest for fattiges tilgang til bærekraftig energi?

Investerer stort

I 2011 sto Kina for mer enn 20 prosent av verdens investeringer i fornybar energi, og grunnet økte produksjonsvolum i Kina falt kostnadene for solcellepanel med over 50 prosent. I Norge og andre vestlige land skaper dette problemeier for produsenter, mens det er fantastiske nyheter for verdens fattigste. Og det er ikke planlagt eller koordinert på konferanser, men kommer av en bevisst industripolitikk i Kina og global markedsdynamikk.

I Kina har en svært høy økonomisk vekst gått hånd i hånd med store utslippsøkninger, særlig fra eksplosiv utbygging av kullkraftverk. De store vannkraftprosjektene, særlig Three Gorges Dam, har også fått mye internasjonal oppmerksomhet grunnet de store inngrepene i naturen og tvangsflytting av millioner av mennesker. Men dette store vannkraftprosjektet er en del av Kinas erkjennelse av at fremtiden må drives av fornybare kilder.

Størst på vann

Det som er mindre kjent er at i tillegg til å være verdens største produsent av vannkraft, er Kina verdens nest største innen vindkraft og desidert ledende produsent av solcelle-teknologi. Kinesisk masseproduksjon av forbruksvarer til Norge og andre vestlige land har stor innvirkning på vår lånerente – men langt viktigere: Kinas storsatsing på fornybar energi gir fattige i andre land tilgang til nye, billigere løsninger på enorm energimangel.

Investeringer i fornybar energi står sentralt på agendaen for FOCAC-samarbeidet mellom Kina og afrikanske stater. På dette området er det virkelig snakk om vinn-vinn: Kina har muligheten til å bevege seg oppover i teknologi- og verdikjeden, afrikanske land får nødvendige investeringer og vi i Vesten gleder oss over at også de fattige tar ansvar for utslippsreduksjoner. Tidligere ble «made in China» assosiert med dårlig kvalitet. I Afrika ser man i dag at dette er forenklede og foreldede oppfatninger: På samme måte som bilindustrien endret vår oppfatning av Made in Japan, vil kanskje miljøteknologi gjøre dette med kinesiske produkter.

Kina trekkes ofte frem som miljøversting, og kinesiske aktiviteter i Afrika kritiseres fordi de ikke har fokus på de aller fattigste. Samtidig ble det på konferansen i Oslo vist til beregninger av hvor lite det vil koste å gi verdens aller fattigste små solcellepaneler. I dette regnestykket er åpenbart lave enhetskostnader for panelene viktigste faktor, og dem vi virkelig kan takke for dette er kineserne.