Lik rett til utslipp: Rettferdig og effektivt - Energi og Klima

Lik rett til utslipp: Rettferdig og effektivt

Internasjonal handel med tillatte karbonutslipp må bli del av en global og rettferdig klimapolitikk.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Atmosfæren rundt Jorden er endelig og konsentrasjonen av drivhusgasser øker med en slik fart at vi innen ca. 15 år overskrider den antatte grensen for alvorlige klimaeffekter (over 2 grader celsius temperaturøkning). Det er beregnet at innen 35 år må utslippene reduseres med 80 prosent fra dagens nivå. Til sammenligning – i løpet av de siste 35 årene har årlige globale utslipp økt med ca. 160 prosent!

Å snu denne trenden ville ha vært en formidabel oppgave i en verden hvor alle hadde den samme levestandard. Oppgaven blir enda vanskeligere og kanskje umulig når vi vet at de fattige og minst industrialiserte landene har fokus på å løfte innbyggerne ut av fattigdom. Til dette trengs det energi. Derfor har for eksempel India planer om storstilt utbygging av elforsyning – ikke fra fornybare energikilder, men ved termisk kraft fra kull. Disse kullkraftverkene er billigere enn andre løsninger for India, men samtidig låses de globale utslippene av klimagasser for flere tiår fremover. Det er ikke vanskelig å forstå at India vil øke levestandarden for sine innbyggere selv om det måtte føre til økte utslipp av klimagasser.

Vår globale allmenning

I sin bok «Energi og etikk» innfører professor og tidligere rektor ved NTNU, Inge Johansen, begrepet den «globale allmenningen» om jordens atmosfære. Denne allmenningen gir oss luft å puste i og representerer også en verdi som lagerplass for klimagassutslippene som er et resultat av økt energibruk og økonomisk fremgang i ulike land. Han legger til grunn og konkluderer ut fra vel funderte etiske prinsipper at hvert menneske på kloden har lik rett til denne allmenningen.

Kullkraftverk i India.
Kullkraftverk i India.Foto:Vikramdeep Sidhucb

En slik rettferdig fordeling av rett til utslipp av klimagasser er radikalt forskjellig fra de kvotetildelinger som en ble enige om under Kyoto-avtalen, hvor de industriland som hadde de høyeste utslippene i 1990 fikk tildelt de største utslippskvotene frem mot 2012.

Så hva kunne lik rett til utslipp bety? Ifølge de siste publikasjonene fra FNs klimapanel (IPCC) må årlig utslipp av drivhusgasser i 2030 begrenses til et sted mellom 30 til 50 gigatonn (GT) CO2-ekvivalenter om det skal være et håp om å ikke overstige det såkalte togradersmålet. Ifølge de samme kilder er det beregnet at utslippene i 2010 var på om lag 49 GT. I snitt blir det da ca. 7 tonn CO2-ekvivalenter per person på jorden.

Vi støtter Energi og Klima:
Tips til å bruke grafen
Hold markøren over eller berør et punkt på grafen for å se data.

Om vi ser på statistikker fra FN for året 2010, som er det siste FN har pålitelige sammenstillinger for, fremgår det at i Kina var utslippene 6,2 tonn per innbygger, mens de i India var 1,6 tonn per innbygger. I Norge var utslippene per innbygger 11,7 tonn og i USA 17,5 tonn.

Rettferdig, global handel med utslipp

La oss gjøre et tankeeksperiment: Verden ble enige om at hver person har lik rett til bruk av vår globale allmenning – atmosfæren – og at landene får utslippstak gitt av antallet innbyggere. Vi ble også enige om at denne retten til utslipp kunne omsettes globalt. Da ville den enkeltes lagerplass i allmenningen representere en verdi.

India kunne da bruke en del av sitt lager til eksport – eller med andre ord selge utslippskvoter. Av de om lag 6,5 GT de ikke «bruker» i dag, kunne de kanskje selge 5 GT per år til industriland i nord. Med en antatt pris i størrelsesorden 20 euro per tonn ville dette innbringe årlig 100 milliarder euro til bygging av kullfyrte kraftverk med karbonfangst og -lagring.

Ad

Karbon-kompensasjonsprosjekter (eller offset-prosjekter) er kreditter for reduksjon av drivhusgassutslipp utført hos et vertsland som har ledig atmosfærisk lagringskapasitet for drivhusgasser. Dette kan være bygging av et anlegg for fornybar energi med finansiering fra et land som Norge som har overskredet sitt lagringsvolum i atmosfæren. Hensikten er å få til en mest mulig effektiv oppnåelse av globale utslippsreduksjoner samtidig som en hjelper utviklingslandene med å innføre grønnere løsninger.

Dessverre er «kvotehandel» i klimaøyemed ofte blitt fremstilt som mindre akseptabelt. Det blir endog hevdet at de ikke fører til reelle utslippskutt. Det kan ikke nektes for at både de internasjonale kredittene fra prosjekter gjennom FN i utviklingsland og EUs kvotemarked ETS for tiden ikke fører til den karbonprisingen mange hadde håpet for noen år siden. Dette skyldes ikke prinsippet om å bruke kreditter i klimakampen, men de romslige begrensninger på utslippskvoter landene ble enige om under Kyoto-protokollen.

Øker sjansene for bærekraftig fremtid

Vi kan være teknologioptimister, men det er meget vanskelig å tenke seg noen teknologiske løsninger som på mindre enn to tiår vil bringe for eksempel USAs utslipp ned til halvparten av hva de er i dag, og samtidig tro at fattige land vil investere i tekniske løsninger som er dyrere enn dagens fossile energisystemer.

Ved å la lagerplassen i atmosfæren bli et felles gode som kan omsettes, vil vi gjøre overgangen til en mer bærekraftig fremtid noe mer sannsynlig.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.