Kongen på trikken og klimapolitikken - Energi og Klima

Kongen på trikken og klimapolitikken

EAT-Lancet-rapporten: Et budskap kan ikke betraktes og forstås uavhengig av hvem som er avsender, hvem som er mottaker og situasjonen i omgivelsene.

16. desember 1973, under oljekrisen – kong Olav tar Holmenkollbanen for å gå på ski i Marka. Alle visste at det var en symbolhandling, men det var den riktige typen symbolhandling, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Jan A. Martinsen / Aftenposten / NTB Scanpix).

Du husker det ikoniske bildet av kong Olav på trikken i Oslo på vei til Holmenkollen, under oljekrisen? Han tok trikken. Han valgte ikke å utvise sine ledelsessignaler gjennom å be Slottet kjøpe inn en mer bensingjerrig limousine. Heller ikke kjøpe CO2-kvote… Han tok trikken.

Kan et budskap betraktes og forstås uavhengig av hvem som er avsender, hvem som er mottaker og hva som er situasjonen i omgivelsene? Jeg vil mene nei. Verken når det gjelder vitenskapelig presentasjon eller rene symbolhandlinger kan man isolere budskapet fra – særlig – avsenderen.

Derfor er det dessverre slik at når Gunhild Stordalen fronter et budskap som blir oppfattet som askese, nærmest pietistisk nøysomhet og ekstrem endring i kosthold, så ødelegges fullstendig det som faktisk er en ganske stor vitenskapelig tyngde i en viktig rapport, av godtfolks bilder av bryllupsfeirings-eksesser, 17. mai-fester og hyppige luksuriøse cruiseferier.

For miljø- og klimasaken er dette veldig alvorlig. Det skyldes at miljø- og klimasaken allerede strir med et strukturelt klasseproblem knyttet til de løsningene som oftest anbefales for å redde kloden. Det dreier seg kort og godt om litt for tankeløst overforbruk av effektive markedsstyrings-virkemidler, som ofte betyr å «sette en pris på forurensningen», og så «betale for seg».

Vi støtter Energi og Klima:

Det er (hvis vi ser bort fra vei-finansieringsfaktoren) nettopp det vi gjør når vi betaler bompenger, det er det vi gjør når vi betaler (frivillige) CO2-kvoter for flyreiser, det er det vi gjør når vi betaler bensin med høye bensinavgifter og det er det vi gjør når vi slipper frem elbilene i egen VIP-fil på motorveiene. Vi anlegger en «betal-for-din-forurensning»-tilnærming.

Bruken av markedsmekanismene på denne måten er teoretisk helt riktig. Setter man en «pris» på forurensningen vil bare den mest viktige, avgjørende og mest lønnsomme forurensningen bli tilbake. Den der vi ikke finner alternativer. Resten vil bli borte. Teoretisk helt riktig. Men det er da man ikke må glemme at vi bor i et demokrati. Hvis mannen i gaten ser at det han oppfatter som eliten slett ikke endrer en tøddel på sitt handlingsmønster, kun blar opp pengeboken og «betaler for seg», så ødelegger vi sammenbindingskreftene i det viktige samfunnslimet, det som holder oss sammen, som et folk.

Og det er da vi må tilbake til kong Olav og den daværende oljekrisen. Selvsagt var det en symbolhandling. Selvsagt visste alle, inkludert kong Olav selv, at det «bare» var en symbolhandling. Det viktige var imidlertid at det var den riktige typen symbolhandling, en fremvisning av at krisen gjorde at også kongen endret sin adferd – ikke bare betalte for seg, ikke bare – i vårt 2019-språk – «kjøpte en CO2-kvote». (Noe helt annet er at han jo forsøkte å betale for seg – også. Trikkebilletten. Men der mislyktes han visstnok.)

Jeg er blant dem som mener det faktisk er fullgodt bevist at vi kun har kort tid på oss til å redde kloden. Jeg tror også på hovedkonklusjonene i EAT-rapporten, selv om jeg foreløpig mener den overdriver og feilvurderer noe i virkemiddel-anbefalingene. Men store endringer må til. Skal vi greie å få folk med på disse store endringene, må jeg imidlertid be om at en del medlemmer av de særdeles-privilegerte klasser, være seg bistandspolitikkens jet-settere eller storkapitalens ømme sjeler, kjenner sin besøkelsestid, leser sin tid og diskret fjerner seg fra offentligheten. Raskt. (Bidra gjerne utenfor søkelyset!)

Det er blitt noen tiår siden den eminente tyske intellektuelle Norges-kjenneren og Norges-vennen Hans Magnus Enzensberger beundrende skrev dette som et av sine uforglemmelige inntrykk fra Norge – noe av det han mest av alt noterte seg om skikkene i landet vårt:

«Nei, det private forbruket blir i Norge snarere sett på som et nødvendig onde, og bare en hårfin grense skiller det fra lastefull utskeielse. Hvor det tillatelige ender og det syndige begynner, er et spørsmål som det krever adskillig moralsk finfølelse å besvare. En velhavende norsk borger fortøyer heller sin 200.000 kroners (til unge lesere; dette-er-en-gammel-bok, det var den gang da mange penger) yacht i en bortgjemt vik enn risikerer å forstyrre naboen med et provoserende knall fra en champagnekork.» («Akk, Europa – inntrykk fra syv land», side 178, Universitetsforlaget, 1987.)

Eia var vi der. «Men det er lenge, lenge, lenge siden det….» I mellomtiden har champagnekork-ødselhet i mest mulig dokumentert offentlighet blitt normen hos for mange av de bedrestilte. Nesten alene igjen blant dem Enzensberger beundrende beskrev stavrer en rød, slitt topplue snart ut av tiden og vil da møte en konge som tok trikken. Tilbake i ensomhet står vi – arme oss –, og i den røde, slitte toppluens og trikkekongens fravær, er vi overlatt til å bli veiledet av en dronning som spør om hvorfor vi ikke kan spise kake, ettersom rapporten sier vi ikke har godt av brød.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima