Klimavalget drukner i gjørma

Årets valgkamp i USA mellom Hillary Clinton og Donald Trump er en av de skitneste og mest polariserte gjennom tidene. Det blir liten tid til å diskutere klimapolitikk mellom basketakene.

Mer enn noen gang er klimapolitikk offer for sterk polarisering i USA. Demokratene og Republikanerne har svært ulikt partiprogram når det gjelder klimapolitikk. Årets presidentvalg blir derfor viktig for retningen i klimapolitikken framover, men det er likevel lite fokus på klimaproblemet i valgkampen.

Trenden mot et stadig mer politisk polarisert USA har tiltatt siden midten av 1990-tallet, og ble kraftig forverret etter at Barack Obama ble valgt i 2008. Partikonflikten mellom demokrater og republikanere har forverret seg i både form og styrke, og har blitt mer ideologisk.

Polariseringen har rammet klimadebatten

I denne perioden har det vært en økende tendens til at folks holdning til enkeltsaker – som klima – etableres langs en streng liberal-konservativ akse, og holdningene blir i større grad enn før styrt av partitilhørighet og ideologi. Partitilhørighet blir etter hvert et spørsmål om sosial identitet – hvordan du identifiserer deg selv som person – og valg av partitilhørighet og ideologi styrer i stor grad holdninger til enkeltsaker.

Den politiske polariseringen i USA har tiltatt siden midten av 1990-tallet

Denne polariseringsprosessen har rammet klimadebatten i USA hardt, og har ført til at amerikaneres holdninger til klimapolitikk nå er svært splittet. ‘Klima’ har blitt et sosialt identifiseringsmerke som gir en pekepinn om hvor man står i det polariserte politiske landskapet. Et stort flertall av republikanere stiller seg tvilende til at klimaproblemet er menneskeskapt, og tror i liten grad at global oppvarming vil ramme dem selv eller deres barn. Den motsatte tendensen finner vi blant demokrater, hvor flertallet aksepterer FNs klimapanels konklusjoner og ønsker mer politisk handling.

Trump: Klimaproblemet er en bløff

Det er i denne konteksten vi må forstå presidentkandidatenes posisjoner i klimapolitikken, og kontrasten mellom de to kandidatene kunne ikke vært større: Hillary Clinton har lovet å satse stort på utbygging av fornybar energi, energieffektivisering, og å iverksette nye reguleringer av CO₂-utslipp i kraftsektoren som er planlagt under Obamas presidentperiode. Donald Trump har på sin side lovet å fjerne de nye reguleringene i kraftsektoren og å gjenoppbygge kullindustriens rolle som hovedleverandør av energi til kraftproduksjon. Trump har karakterisert klimaproblemet som en bløff, og at variasjoner i klima ikke kan relateres til menneskeskapte utslipp.

‘Klima’ er et sosialt identifiseringsmerke som gir en pekepinn om hvor du står i det polariserte politiske landskapet

President Obama har brukt makten han har gjennom presidentembetet til å innføre klimatiltak i både transport- og kraftsektoren, uten å involvere Kongressen. Dette har vært kontroversielt. Den vanlige politiske prosessen i USA er at Kongressen diskuterer seg fram til et kompromiss som et politisk flertall kan akseptere før det blir innført ny politikk på nasjonalt nivå. Obama prøvde å få støtte til en klimalov i Kongressen i 2009, like etter at han overtok som president, men det viste seg å være umulig i det polariserte politiske landskapet.

Har knapt blitt nevnt

Istedenfor brukte han eksisterende lovgivning – luftforurensningsloven (Clean Air Act) – til å beordre Miljødirektoratet (Environmental Protection Agency) til å utarbeide nye utslippsstandarder for kraftverk og for biler. De nye reguleringene for biler har i stor grad blitt iverksatt gjennom konstruktivt samarbeid med bilprodusentene. I kraftsektoren, derimot, har motstanden mot nye reguleringer gjennom Clean Power Plan (CPP) vært massiv. CPP gir delstatene ansvar for å utvikle planer for hvordan utslipp fra kraftverk skal kuttes med til sammen 32 prosent innen 2030 fra 2005-nivå, og skal tre i kraft fra 2022. I praksis vil CPP føre til en massiv overgang fra kull til gass i de fleste kraftverk i USA, og ramme kullindustrien hardt.

Delstatene har fått tildelt individuelle målsettinger for klimakutt som de må oppfylle. Som motsvar til CPP, har 27 delstater saksøkt myndighetene for å stoppe iverksettingen. Dette er stort sett delstater som er styrt av et republikansk flertall i delstatsforsamlingene og/eller som har en stor andel av kullkraftverk som vil tape på ordningen. Rettsbehandlingen pågår for fullt, og vil mest sannsynlig ende i Høyesterett for en endelig avgjørelse innen et par år. Skjebnen til CPP er dermed usikker.

I presidentvalgkampen har klimaproblemet knapt blitt nevnt hittil, men de to kandidatene har lagt fram sine posisjoner i sine respektive politiske plattformer, se HillaryClinton.com og DonaldJTrump.com. Disse posisjonene gjenspeiler de polariserte holdningene på klimasaksfeltet, og begge kandidatene snakker først og fremst til sine respektive kjernevelgere ved å innta disse posisjonene.

Konsekvenser for Paris-avtalen

Clinton vil jobbe for å iverksette CPP og støtte en storstilt utbygging av fornybar energi. Hun har også lovet å stå ved USAs løfter i Paris-avtalen: Å kutte klimagassutslippene med 26–28 prosent fra 2005-nivå innen 2025. Trump har på sin side lovet å trekke USA ut av Paris-avtalen, samt å ikke iverksette CPP.

Kampen om USAs klimapolitikk vil fortsette uansett hvem som blir president

Konsekvensene for Paris-avtalen og for USAs forhold til andre land involvert i internasjonale klimaforhandlinger kan bli store og negative med Trumps politikk – særlig forholdet til Kina. USA og Kina – verdens to største klimagassutslippere – inngikk en felles erklæring i forkant av Paris om å ta en lederrolle for å møte klimautfordringen. Dersom USA ikke iverksetter tiltak for å kutte sine utslipp og dessuten trekker seg ut av Paris-avtalen, er det ikke usannsynlig at Kina vil revurdere sine egne klimaløfter.

For øyeblikket faller Trump på meningsmålingene, og ser ut til å ha spent ben på seg selv i innspurten av valgkampen. Begrepet “October Surprise” fikk, som i de fleste presidentvalgkamper, en viktig plass i mediebildet.

Splittelsen forsvinner ikke

Men den sterke polariseringen i USA vil ikke forsvinne selv om Trump faller ut av det politiske landskapet. Polariseringen har bygget seg opp over flere tiår, og er sterkt rotfestet i folks holdninger – også til klimautfordringen. Det er derfor å forvente at kampen om USAs klimapolitikk vil fortsette uansett hvem som blir president.

Skulle Clinton vinne, vil hun møte en sterkt polarisert Kongress, hvor sårene etter en særdeles skitten og stygg valgkamp vil gjøre tverrpolitisk enighet om kontroversielle politiske saker svært vanskelig. For å få til en stabil og ambisiøs klimapolitikk kreves det tverrpolitisk samarbeid, og et flertall som er stort nok til å overkomme strategisk uthalingstaktikk og “filibuster.”

I en splittet og polarisert Kongress vil vi i verste fall se mer av stillingskrigen og uviljen til å samarbeide på tvers av partigrensene som har preget situasjonen det siste tiåret.