Store grønne steg fra Equinor – Energi og Klima

Store grønne steg fra Equinor

Equinor tar nå såpass store steg i fornybar retning at også en rødgrønn regjering trolig vil holde fingrene av fatet. Men at Equinors klimamål gir rom for fortsatt vekst i olje og gass er et valg som neppe vil stå seg så lenge.

Equinor øker investeringene i fornybar energi. Bildet er fra tauingen av en del til Hywind Tampen. (Foto Jan Arne Wold, Equinor)

Nyheten: Equinors direktører presenterte tirsdag selskapets nye oppdaterte strategi. Den nye toppsjefen Anders Opedal tar selskapet vesentlige steg i grønnere retning.

Min analyse: Det viktigste Opedal presenterte tirsdag, er beskjeden om at investeringene i fornybar energi skal økes kraftig de kommende årene. Omkring 200 milliarder kroner i perioden fra 2021-26 er vesentlig mer enn tidligere meldt. En fornybarandel i investeringene på omkring 50 prosent i 2030 er nå målet – mot 15-20 prosent tidligere.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

At Equinor tar sikte på å resirkulere kapitalen – å få inn andre investorer ved sin side – er utelukkende positivt. Et mål om 12-16 GW i 2030 kan bety at Equinor har vært med på å bygge det dobbelte. For å kutte klimagassutslipp – og drepe etterspørselen etter fossil energi – er investeringsvolumene det viktigste målet. At Equinor trapper opp, er et vesentlig bidrag.

Her ligger det et stort politisk spørsmål og venter. Oljefondets første fornybarinvestering er et partnerskap med danske Ørsted. Vil Oljefondet under Nicolai Tangens ledelse kunne gå inn som «makker» for Equinor, Statkraft og andre norske fornybarselskaper som bygger ut kraftverk utenfor landets grenser? Det ville være besynderlig om Oljefondet skulle kunne gå i partnerskap med alle de store og seriøse fornybarselskapene i verden – bortsett fra de som har hjemmeadresse i Norge.

Sett fra klimarisiko-ståsted er vekten på kort tilbakebetalingstid og lave kostnader i nye oljeprosjekter riktig. En opprydding i den internasjonale oljeaktiviteten, med exit fra for eksempel Nicaragua, Australia og Argentina, er i tråd med samme logikk.

Men med planene nå presentert er Equinor fortsatt et selskap som regner med å investere halvparten av sine midler i fossil energiutvinning også om ti år. Da er det igjen bare to tiår til 2050 og netto null. Det er med andre ord fortsatt grunn til å spørre om omstillingen går raskt nok, og om selskapets strategi er i samsvar med Paris-avtalens mål.

Det er særlig ambisjonen om såkalt «netto karbonintensitet» som er verdt å dvele ved. Selv om mål om reserveerstatning og volumvekst er ute, kan Equinor la sine utslipp fra olje og gass stå stille eller til og med øke. Forutsetningen er at selskapet skjøter på med tilstrekkelige volum ny fornybar energi. Equinor vil redusere sin «netto karbonintensitet» med 20 prosent til 2030 og 40 prosent til 2035. Hvis Equinor hadde satt et absolutt utslippsmål, ville muligheten til fortsatt vekst i olje og gass bortfalt.

Dette er litt teknisk og komplisert, men det er viktig. Sondringen mellom absolutte og relative utslipp er for eksempel et av poengene i dommen mot Shell i Nederland, der selskapet ble pålagt å kutte sine utslipp 45 prosent fra 2019-nivå til 2030. Dette gjelder alle utslipp (scope 1, 2 og 3 på fagspråket). Equinors strategi med «netto karbonintensitet» står seg ikke i lys av Shell-dommen. Denne dommen kan etter hvert bli den internasjonale normen som «siviliserte» oljeselskaper må forholde seg til.

Dette er et spørsmål som Equinors hovedeier – staten – må ha et syn på. Kan staten – og Stortinget – akseptere at Equinors samlede utslipp ikke går ned, eller må Equinor sette klimamål for sin virksomhet som sikrer at de faktiske utslippene fra virksomheten faller år for år?

Debatten om oppsplitting og deling, slik Victor Norman var innom i DN lørdag, vil neppe få noe løft. Anders Opedal viser på en troverdig måte at selskapet bruker kontantstrømmen fra olje og gass til å investere i fornybar energi. Det er veldig lite trolig at en rødgrønn regjering, som det er sannsynlig at vi får etter valget, vil gjøre grep på eiersiden. Slik bidrar dreiningen i retning mer fornybar til at Equinor får ro og stabilitet rundt eierforholdene.

På norsk sokkel regner Equinor med at en produksjonstopp nås i 2026 for deretter å falle noe. Det er mange prosjekter som nærmer seg endelig investeringsbeslutning, for eksempel Wisting. Leteaktiviteten sies det ikke så mye om i materialet, men det varsles heller ingen letestopp. Det sies at oljeaktivitet vil konsentreres i etablerte og kjente områder, men politikerne får ingen umiddelbar drahjelp til å sette stopper for nye konsesjonsrunder og vidløftige planer i Barentshavet nord.

Når det gjelder elektrifisering, er det verdt å merke seg at Equinor har mål om 40 prosent utslippskutt i Norge, og ikke 50 prosent, slik Stortinget har pålagt næringen. I dette intervallet ligger noen av de samfunnsøkonomisk mest ulønnsomme og dyreste elektrifiseringsprosjektene. Det vil ikke være overraskende om neste Storting går tilbake på dette 50 prosent-kravet.

Hva skjer fremover? Forrige gang Equinor la frem en ny klimastrategi konkluderte jeg at det neppe var siste gang selskapet meddelte at det vil skjerpe sine klimamål og øke sine investeringer i fornybar energi. Jeg tar sjansen på å gjenta det postulatet i dag. Dette går bare én vei.

Kommentarfeltet er stengt.