Perspektivmeldingen forteller oss at reell grønn vekst haster – Energi og Klima

Perspektivmeldingen forteller oss at reell grønn vekst haster

Jan Tore Sanners perspektivmelding er et budskap om at det haster å få til mer grønn verdiskaping i Norge – og det må skje uten at statskassen tømmes på veien.

Finansminister Jan Tore Sanner og statsminister Erna Solberg la fredag frem regjeringens korona-forsinkede perspektivmelding. (Foto: Berit Roald / NTB)

Nyheten: Finansminister Jan Tore Sanner presenterte fredag en korona-forsinket perspektivmelding, som trekker opp linjene for norsk økonomi og samfunn noen tiår frem i tid.

Min analyse: Perspektivmeldingen gir en fortelling der vi i hovedsak kjenner innholdet fra før, men dokumentet er likevel viktig fordi det peker på noen lange linjer både i økonomien og politikken.

Oljen blir mindre viktig for norsk økonomi – og jo mer klimapolitikken krymper den globale oljeetterspørselen, jo fortere kan det gå. Med et lavpris-scenario på $30 fatet og tilsvarende lav gasspris, så vil det «langt på vei bli et opphør av investeringer i nye utbygginger på sokkelen». Tilsvarende vil et scenario der målene i Paris-avtalen ikke nås, kunne gi vesentlig høyere priser.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

Man ser altså sammenhengen mellom klimapolitikken og lønnsomheten i fossil energi. Dette var ikke alltid så tydelig fremstilt i regjeringsdokumenter for noen år tilbake, men nå virker realitetene å ha seget inn.

Vekstimpulsen fra oljesektoren kommer til å bli lavere enn vi har vært vant til. Ny vekst og nye arbeidsplasser må komme i sektorer som kan vokse og trives i en verden på vei mot nullutslipp. Nye jobber og nye eksportinntekter er nødvendig for å sikre høy og økende sysselsetting – som i sin tur er avgjørende for velferdsstatens langsiktige bærekraft. Uten vekst i sysselsettingen, går ikke dette i hop.

Samtidig blir det trangere på de offentlige budsjettene – hvis vi skal holde handlingsregelen. Rommet for økt pengebruk over offentlige budsjetter er kraftig redusert. Det må prioriteres på en helt annen måte enn tidligere – enten regjeringen etter valget er rødgrønn eller blågul vil det bli tøffere tak utover på tyvetallet enn vi har vært vant til. Også pengene som går til klimatiltak og støtte til grønn omstilling, må vurderes nøye. Det er sterke økonomiske og politiske interesser som ønsker å la skattebetalerne ta regningen og risiko mens aksjonærene ender med gevinsten. Her må politikerne være på vakt.

Med et grunnleggende premiss om at Norge – i likhet med andre land – skal til netto null i løpet av noen tiår, sier det seg selv at mulighetene for ny vekst ligger i de grønne delene av økonomien. Reell grønn vekst betyr at vi opprettholder eller øker samfunnets verdiskaping mens ressursforbruket og utslippene går raskt ned. Det er denne omstillingen politikken må legge til rette for – samtidig som fordelingshensyn blir ivaretatt. Både høyere prising av utslipp, mer sirkulærøkonomi og ønske om kortere verdikjeder i lys av pandemien, tilsier at en del virksomhet blir «avglobalisert» og flyttet nærmere forbrukeren. Dette kan gi sysselsetting i Norge, men ikke nødvendigvis arbeidsplasser med høy verdiskaping på linje med dem som blir borte når oljesektoren krymper.

Et viktig poeng som kommer godt til syne i Perspektivmeldingen, er at Norge går fra å være et oljeland til å bli et oljefondland. Omdannelsen av petroleumsressurser til finansformue har skjedd over tid, og nåverdien av statens fremtidige oljeinntekter anslås til å være 3.300 milliarder kroner – altså omtrent en tredjedel av Oljefondets verdi. Ser vi ytterligere ti år frem, vil dette bli enda tydeligere.

Det er oljefondpenger vi bruker på statsbudsjettet – ikke oljepenger.

Det er et langsiktig utviklingstrekk at Norge nå blir mer likt våre naboland. Særstillingen oljen har gitt oss, bortfaller. Men vi vil fremdeles være langt gunstigere stilt enn for eksempel Danmark og Sverige. Oljefondet gir oss en permanent avkastning slik at vi har finansiert betydelige offentlige utgifter før både personer og bedrifter har betalt en krone i skatt. Det bør bety at det kan mobiliseres ressurser til støtte for en omstilling som innebærer at vi kan runde av oljealderen med stil.

Hva skjer fremover? Perspektivmeldingen skal nå behandles i Stortinget. Det felles premisset som stortingsbehandlingen bør tydeliggjøre, er at vi i Norge – i likhet med alle andre land – skal omstille oss i en verden som går mot netto nullutslipp.

Kommentarfeltet er stengt.