MDGs valg av Støre – Energi og Klima

MDGs valg av Støre

MDGs linjevalg rokker ikke ved at de store energi- og klimapolitiske sakene også i neste stortingsperiode vil måtte finne sin løsning over midten i politikken.

Foretrekker Jonas foran Erna. MDG-nestleder Arild Hermstad sier det er umulig å støtte Erna Solberg som statsminister ved valget neste høst. (Foto: Sturlason)

Nyheten: Sentralstyret i Miljøpartiet de grønne (MDG) peker på Jonas Gahr Støre som sin foretrukne statsministerkandidat. Nestleder Arild Hermstad mener det er «umulig å kunne støtte Erna Solberg som statsminister ved neste valg».

Min analyse: Det vil ikke primært være saker innen klima- og energipolitikken som skiller regjeringsalternativene i stortingsvalget neste høst. De store og viktige sakene vil fortsatt måtte finne sin løsning i skjæringspunktet mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det er derfor svært viktig hvordan de to største partiene former sin politikk.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

En gjennomgang av de største og viktigste saksfeltene underbygger at løsningene – kompromissene – må bli funnet over midten.

  • Petroleumspolitikken: Arbeiderpartiet og Høyre vil fortsatt være enige om hovedtrekkene. Endringer vil skje som følge av prosesser som modnes internt, og partnerne på begge sider vil bidra til dette. Ap kjenner presset fra MDG og SV. Høyre – som har fått sitt konservative klimanettverk – vil måtte utvikle sin politikk i samspill med Venstre og KrF. Fremskrittspartiet vil innta et oljevennlig ytterpunkt, mens Senterpartiet fortsatt trolig vil ligge nær opp til Ap og Høyre.
  • Elektrifisering av oljesektoren: Om – og i hvilket omfang – oljesektoren skal forsynes med fornybar strøm fra land er et spørsmål med store implikasjoner. Ap, Høyre og Senterpartiet vil trolig være ganske enige, fordi litt renere olje gjør det lettere å legitimere fortsatt oljeaktivitet. Strømmen til oljeplattformene må imidlertid komme etsteds fra.
  • Kraftproduksjon og energipolitikk: Dette er et stort sakskompleks knyttet både til vindkraft på land, havvind, kabler til utlandet, kraftpriser og hensynet til ny og eksisterende industri. Å si bom stopp for ny kraftutbygging utover det som kan skaffes ved «usynlig» forbedring av vannkraften, vil være et umulig standpunkt både for Ap, Senterpartiet og Høyre. LO og NHO vil mene at mer strøm trengs for å sikre arbeidsplasser. Det pågår en interessant debatt internt i SV om disse spørsmålene, som speiler bredden i synspunktene i denne saken på venstresiden.
  • Vindkraft på land og til havs: Trolig vil spørsmålet om vindkraft på land falle i betydning frem mot valget. Byggingen som nå pågår, vil stort sett være unnagjort neste høst, og det finnes knapt nye konsesjoner. Gjort vil være gjort, men neste stortingsperiode vil ikke gi noen vindkraft-bonanza. Små anlegg kan bli aktuelle, for eksempel i industriområder, men ikke med kontroversielle naturinngrep. Derimot vil de langsiktige linjene måtte legges for satsingen på havvind. Gitt størrelsen på havvindprosjekter, målt i kroner, vil dynamikken trekke i retning av brede og langsiktige kompromisser. Det samme gjelder den videre satsingen på karbonfangst.
  • Forholdet til EU: Norge er for alle praktiske formål klimamedlem i EU. EUs grønne giv betyr at Europa-dimensjonen i politikken blir enda viktigere. Alle Aps mulige partnere, bortsett fra MDG, er med varierende intensitet mot EØS-avtalen. Nei til EU vil gå til det drastiske steg å ta Norge ut av kvotehandelen. Denne splittelsen i Europa-spørsmål er ikke til stede på borgerlig side. Det kommer trolig saker langs Europa-aksen der det vil gå dype skillelinjer mellom Sp og Ap, men der Høyre og Ap vil være enige om hovedlinjene. Det vil være svært overraskende om Ap og Høyre skulle skille lag når det gjelder Norges forhold til EU. Frem mot valget er det de borgerlige som har mest å tjene på å snakke om Europa-politikken. Hvordan en eventuell Ap-Sp-regjering vil håndtere Europa-politikken og EØS-avtalen, er et spenningspunkt. Men oppslutningen om EØS-avtalen er meget stor i folket, også blant Sps velgere. Derfor tyder vel det meste på at spørsmål langs Europa-aksen, hvis ting blir satt på spissen, også vil bli løst gjennom politikk som et bredt stortingsflertall kan samles om.

At de store sakene på klima- og energifeltet vil måtte finne sin løsning over midten, betyr ikke at klima- og energipolitikken tømmes for innhold. Det er mange saker partiene kan markere seg på, og de vil være gjenkjennelige.

MDG vil fortsette å markere seg som det mest kompromissløse klima- og miljøpartiet, men altså ikke holde døren åpen for å støtte en regjering ledet av Erna Solberg. Røster tar til orde for å beholde blokkuavhengigheten helt frem, men taktiske betraktninger gjør nok at flertallet i sentralstyret ser seg best tjent med å peke på Støre. Det er ikke så vanskelig å forstå, selv om Støre fortsatt ikke vil slippe MDG inn i regjering. Flertallet av MDGs velgere heller mot venstre, og åtte år med Erna Solberg gjør det naturlig å ønske et skifte. MDG kan heller ikke være skråsikre på å passere sperregrensen, slik målingene ser ut. Det kan fort bli knappe marginer.

Hva skjer fremover? Landsstyret i MDG skal ta endelig stillingtil retningsvalget kommende helg.

To store saker kommer snart til Stortinget. Først meldingen om hvordan Norge skal nå sine klimamål, som er varslet nå før jul. Så kommer en bred energimelding, som er varslet til våren. Debatten rundt disse sakene vil gi et tydeligere bilde av hvordan partiene posisjonerer seg i klima- og energipolitikken foran valget.

Ad
Kommentarfeltet er stengt.