MDG etter landsmøtet: Et parti i kamp mot sperregrensen – Energi og Klima

MDG etter landsmøtet: Et parti i kamp mot sperregrensen

MDG ville trolig hatt større sjanser til å klare sperregrensen hvis partiet hadde lyttet mer til partiets «distriktsopprør» – og valgt en litt mindre konfronterende stil mot bilister og kjøttspisere.

Mange kjemper om stemmene Arild Hermstad, Une Bastholm og Lan Marie Berg er avhengige av for å løfte partiet sitt over sperregrensen. Bildet er tatt i forkant av landsmøtet til MDG. Foto: Terje Pedersen / NTB

Nyheten: MDG har hatt landsmøte og vedtatt blant annet at norske klimagassutslipp skal kuttes med 95 prosent til 2035 og at det skal bygges 30 GW havvind innen 2030.

Min analyse: Det virkelig store spørsmålet for MDG i de nærmeste månedene er om partiet klarer sperregrensen ved høstens valg. 4,01 prosent vil være en suksess, 3,99 et nederlag.

For å etablere seg som en virkelig politisk kraft, må partiet komme inn på Stortinget med styrken 4,01 vil gi. Men partiet sliter, viser både poll of polls og lokale målinger i Oslo og Bergen.

Vil landsmøtet gi partiet et løft?

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

Inntrykket som fester seg gjennom medieoppslagene etter MDGs landsmøte, er at partiet er mot kjøtt og biler, og har et urealistisk syn på når oljevirksomheten kan være avviklet. Fri hasj og ja til atomkraft krydrer bildet, og alt dette gjør det lett for Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum å avvise MDG som et umodent og useriøst parti de vil holde avstand til.

I sin beskrivelse av klima- og miljøtrusselens alvor har MDG grunnleggende sett rett. Det gjelder behovet for å avslutte fossil energibruk, og det gjelder omlegging av matsystemet. Den politiske kunsten er å adressere systemfeilene på en måte som vil gi samfunnsendringer, som faktisk får ting til å bevege seg.

Grønne utfordrerpartier er best når de går i spiss, og trekker de andre med seg. I betydelig grad har dette skjedd i Norge de siste årene. Se på Høyre og Ap. Begge partiene legger markant mer vekt på klima- og miljøspørsmål nå, enn de gjorde for fire eller åtte år siden. MDG har opplagt mye av æren for dette.

Samtidig betyr «hovedfeltets» forflytning at rommet for et parti som MDG blir trangere. Det betyr ikke at de blir overflødige, men de må være mer nennsomme når de velger sine kriger.

De grønne er farligst når de har bedre svar på omstillingsutfordringene enn de store og «grå» partiene. For MDG er dette nå lettest å se når det handler om bygder, landbruk og sentralisering – altså saker der Senterpartiet har eierskap. Et landbruk som er bærekraftig på lang sikt må bygge på det lokale ressursgrunnlaget, og som samfunn må vi være villig til å betale litt ekstra for dette.

Utsiktene for små melkebruk er svært dystre om ikke politikken legges betydelig om. De små melkebrukene er fundamentet for distriktslandbruket, på Vestlandet, i Nord-Norge og i dalstrøkene på Østlandet.

Men den politiske løsningen på dette er å angripe maktstrukturene i landbruket og tilhørende verdikjeder, det hjelper fint lite med pekefinger mot kjøttdeig i taco-lefsa.

Før landsmøtet advarte fylkeslederen i Innlandet MDG, Jon Lurås. Han ville ha «mer gulrot og mindre pisk. Vi må få folk med oss. Nå er vi moraliserende og jeg liker det ikke», sa han til Aftenposten. Et innlegg i Nationen fra 123 MDG-tillitsvalgte med tittelen «Ja til norsk matproduksjon» er et innspill i samme retning. Det er altså ulike syn i MDG om profil og veivalg, særlig knyttet til synet på mat og landbruk.

Å legge vekt på et bærekraftig landbruk, basert på lokal ressurstilgang, der verdiskapingen foregår desentralt, er kjernen i «distriktsopprøret». Med en slik politikk fra MDG, så bygges distansen til Senterpartiet ned. Trygve Slagsvold Vedum vil dermed få mindre mulighet for angrep.

BTs Jens Kihl peker på en hang i MDG til å lene seg mot forbud og påbud, tiltak som lett oppfattes som formynderi og moralisme. Etter et år med korona-formaninger langt inn i privatlivet, er toleransen for enda flere inngrep neppe blitt større.

Skal et parti som MDG bli stort, slik vi har sett i Tyskland, må noen av de skarpeste kantene slipes av. Når MDG ikke gjør det, for eksempel i oljepolitikken, kan Jonas Gahr Støre puste lettet ut. Å stenge absolutt all norsk oljeproduksjon innen 2035, slik MDG ønsker, er urealistisk politikk. Arbeiderpartiet og fagbevegelsen kan lett avvise slikt.

Men uten radikale standpunkter, så visker også et miljøparti vekk forskjellene mot de andre. Kampen om klima- og miljøvelgerne er knallhard. Rødt beiter i noen grad i samme terreng som MDG blant unge i storbyene. Geir Lippestads Sentrum kan knipe noen tusen stemmer. De «gamle» miljøpartiene SV og Venstre kjemper selvsagt også for sine andeler. Venstre må mobilisere knallhardt for ikke å ende under sperregrensen. Og med en skjerpet miljø- og klimaprofil i Arbeiderpartiet, kan partiet vinne (tilbake) velgere fra MDG som er opptatt av disse sakene, men også av evnen til kompromiss og brede løsninger. Også Høyre kan ha noe av den samme appellen, overfor klima- og miljøvelgere som ikke klarer å se noe positivt ved at Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum kommer til makt.

Når det handler om omstilling av økonomien i stort, er alle grønnere nå – selv om det fortsatt er stor uenighet om oljepolitikken. Støtte til store prosjekter innen havvind, karbonfangst og batterifabrikker er allemannseie i politikken.

Det er trangt i terrenget der Arild Hermstad og Une Aina Bastholm skal operere i de nærmeste månedene.

Skal MDG kunne bygge en posisjon som et parti med bredere appell, over hele landet, så må partiet klare å utvikle en attraktiv fortelling om det grønne og bærekraftige fremtidssamfunnet. Å være mest mot olje, dieselbiler og kjøtt kan kanskje gi 10-12 prosent i noen sentrumsbydeler i Oslo, men ikke gjøre partiet til en virkelig maktfaktor over hele landet, trygt over sperregrensen.

Hva skjer fremover? Det er landsmøtesesong i norsk politikk. Neste parti ut er Arbeiderpartiet, som har sitt landsmøte 15.-17. april.

Kommentarfeltet er stengt.