Hva skal vi gjøre med Kina? – Energi og Klima

Hva skal vi gjøre med Kina?

Kina er verdens største utslippsland og en stadig sterkere makt. USA og EU må sammen presse kineserne, men kanskje er det også en rolle for Norge.

Kinas utslipp vokser fortsatt - hvilke signaler kommer fra president Xi Jinping? Her kikker han ned på gaten i Shanghai fra en plakat i forkant av den nasjonale folkekongressen denne uken, der en ny femårsplan skal legges frem. (Foto: Aly Song /Reuters/NTB. Bildet er tatt 1. mars 2021).

Sps nestleder Ola Borten Moe skriver i en kronikk at han tror «Kina ler hele veien til banken når de følger utviklingen i Norge». Resonnementet er at klimapolitikken i Norge og Europa gjør oss fattigere og kineserne rikere – fordi vi skal kutte våre utslipp, mens Kina øker sine.

  •  Mens Kinas utslipp hadde en korona-nedgang tidlig på året i 2020, økte utslippene kraftig mot slutten av året. IEA-tall som ble sluppet tirsdag viser at utslippsvekst i Kina – og i India – er den viktigste årsaken til at de globale CO2-utslippene nå er høyere enn før koronakrisen.

Fristelsen til å søke den siste fossile profitten kan være stor både i små demokratier og store diktaturer, men det er i teknologier og løsninger som kan ta verden mot nullutslipp at det er muligheter for verdiskaping og vekst.

Det er ikke slik at Norge har «sporet av» i klimapolitikken, slik Sps nestleder hevder. Det er EU og USA som sammen må få Kina og øvrige sinker på rett spor, og Norges rolle må være å bidra mest mulig konstruktivt i det globale klimadiplomatiet.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

I Europa og Norge må vi stille oss spørsmål om hvordan vi skal forholde oss til Kina i klimapolitikken. Vi er kinesernes kunder, og det er tendenser til logring for Kina på klimafeltet som det saklig sett ikke er grunnlag for. Samtidig viser Kinas satsing på teknologier som er viktige i det grønne skiftet at de kinesiske lederne har forstått at klimapolitikk har kommet for å bli. Det er ikke et forbigående forhold man kan skjerme seg imot.

Klimatrusselen i seg selv, og vissheten om at verden skal mot nullutslipp, skaper viktige rammer for beslutningstakere i alle verdens land. Det er denne erkjennelsen som gjør at storkapitalen forlater fossile industrier og søker mot det grønne. 

I vår verdensdel er det bare EU – gjerne i samarbeid med Storbritannia – som har muskler til å presse kineserne. Med en kobling mellom klima- og handelspolitikken, og blikk mot utslippene som oppstår i hele verdikjeden, kan EU sette press på Kina med sin markedsmakt. Satt på spissen: Hvis dere ikke følger våre regler, så kjøper ikke vi varer Made in China. Det er denne logikken som ligger bak EUs planer om karbontoll. Forhåpentlig vil Europa og USA i hovedsak velge en felles linje, som gjør at Vesten kan stå samlet. Signalene fra Biden-administrasjonen er tydelige.

Dette kan bidra til at Kina legger om sin økonomi i raskere takt enn det nå ser ut til, for å holde på markedsandeler. Trolig betyr det også at Europa vil «hjemsource» en del av produksjonen som de siste tiårene har havnet i Asia. Klimapolitikken vil bidra i så måte – verdikjedene i en grønn økonomi er kortere og mer sirkulære enn i bruk-og-kast-økonomien.

Som EØS-land vil Norge sannsynligvis komme «innenfor» EUs karbontoll-regime. Vi kan også, hvis vi ønsker det, signalisere at vi vil gjennomføre politikk i tråd med de samme prinsippene på egen hånd – blant annet når det gjelder elbiler. Når bilavgiftene «normaliseres», bør elbiler produsert med kullkraft ilegges høyere avgifter enn elbiler produsert med fornybar energi, samtidig som sirkulære modeller premieres. Vi bør også, for eksempel i alle offentlige innkjøp, legge stor vekt på produksjonsutslippene. Da sendes signaler til Kina og andre land med skitne energisystemer om at det koster å forurense.

Her bør politikere i alle partier bruke sine programprosesser til å utvikle politikk som bidrar til lavere globale utslipp og som sørger for at mer av verdiskapingen skjer her i landet.

Kinas utslipp og andel av verdensøkonomien har økt kraftig de siste 20 årene. Denne ukens tall som viser kraftig løft i utslippene mot slutten av 2020, bør vekke stor bekymring. Kina bygger og finansierer også kullkraftverk i mange land i Asia og Afrika.

Xi Jinping kom med et løfte om at Kina skal oppnå karbonnøytralitet i 2060 i fjor høst, men det vi ser utspille seg i kinesisk økonomi vitner ikke om store endringer. Riktignok bygger Kina ut mer sol- og vindkraft enn noe annet land, og elbilene kommer på løpende bånd, men kull- og tungindustri dominerer fortsatt. Det er forventninger om at den nye femårsplanen vil signalisere betydelige endringer, men planer skal følges opp «på bakken».

I kronikken sin sammenlikner Borten Moe Norges skjerpede klimamål med de Kina leverte foran Paris-møtet. Dette er epler og pærer – trolig leverer også Kina et skjerpet mål før høstens toppmøte i Glasgow i tråd med målet om netto null i 2060. Men tross denne sleivete omgangen med fakta er det all grunn til å drøfte Borten Moes utspill om Kinas plass og rolle.

Borten Moe peker helt riktig på at Paris-avtalen er et rammeverk der «hvert enkelt land melder inn egne mål de selv finner rimelige». Dette designet, som står i kontrast til forsøket på å få til en «top-down» avtale i København i 2009, ble utviklet for å gjøre det mulig å få alle land med – uten at de opplever å måtte gi fra seg selvråderett til et FN-regime.  Suverenitetsavståelse ses ikke lett på hverken i Washington eller Beijing.

Ad
Kommentarfeltet er stengt.