Energimeldingen: (Nesten) alle skal med, i hvert fall Ap – Energi og Klima

Energimeldingen: (Nesten) alle skal med, i hvert fall Ap

På tampen av stortingsperioden leverer Erna Solberg og Tina Bru en stortingsmelding som lemper det vanskeligste spørsmålet over til neste skift: Hvordan «klimatilpasser» Norge oljepolitikken?

Olje- og energiminister Tina Bru ble assistert av statsminister Erna Solberg da energimeldingen ble lagt frem. Men det vanskeligste spørsmålet - oljepolitikken - skyver de foran seg. (Foto: OED)

Nyheten: Assistert av statsminister Erna Solberg, men uten Høyres følgesvenner i Venstre og KrF, presenterte olje- og energiminister Tina Bru fredag stortingsmeldingen om verdiskaping basert på norske energiressurser; «Energi til arbeid.»

Min analyse: Det er ingen tvil om at det har skjedd mye når det gjelder forståelsen av det grønne skiftets kraft i det norske regjeringsapparatet. Det er andre ordvalg i oljebyråkratenes prosa nå enn det var for noen år siden. Paris-avtalen, signalene fra næringsliv og finans, IEA-rapporten om netto null, klimadiplomatiet foran Glasgow; alt peker i samme retning.

Tina Brus energimelding reflekterer et godt stykke på vei alt dette, med satsing på elektrifisering, hydrogen og havvind.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

Men den mest krevende delen av det energipolitiske komplekset røres ikke: I oljepolitikken er det fortsatt «keine experimenten», ingen endringer eller justeringer. Ikke en gang opprettelse av et utvalg som skal se på hvordan norsk petroleumspolitikk skal tilpasses Paris-mål og beslutninger fra Glasgow-toppmøtet eller noe i den dur. Noe sånt kunne jo Sveinung Rotevatn og Kjell Ingolf Ropstad fått lov til å presentere, men det er som om oljepolitikken i Høyres øyne er for «viktig» for halvopposisjonelle småpartier.  

Det skal letes videre og lisenser skal utdeles som før. Tross endret virkelighetsforståelse så ligger petroleumspolitikken – inntil videre – dønn fast. Statsminister Erna Solberg har selvsagt rett i at det lettere å si stopp og nei til ny leting for land som har tømt oljebrønnene. Da er det ingen økonomisk nedside ved å slutte av.

Men jobben med «klimatilpasningen» av oljepolitikken overlater Erna Solberg altså til den regjeringen som tiltrer etter høstens valg. Den vil sannsynligvis bli ledet av Jonas Gahr Støre, slik målingene nå ligger an. Høyre og Arbeiderpartiet er langt på vei i et skjebnefellesskap når det handler om de store energipolitiske og strategiske spørsmålene for kongeriket. LO og NHO, Høyre og Ap – her er det krefter som står sammen når det gjelder de lange linjene.

Det blir ingen revolusjon om de rødgrønne overtar heller, men Glasgow-toppmøtet er i realiteten en deadline for et signal om en kursjustering. Saudi Arabia, Qatar, Russland og Kuwait kan stille i Glasgow som om ingenting har skjedd siden år 2000. Det er vanskeligere for Canada og Australia, og for Norge er det nær umulig.

En Støre-regjering vil altså ha bare noen måneder på seg. Senterpartiet tilhører også det samme oljepolitiske konsensus som Ap og Høyre. Gitt virkelighetsbeskrivelsen i energimeldingen, vil det være overraskende om Høyre stiller seg på bakbena hvis en Støre-ledet regjering varsler noen justeringer.

Både Tina Bru og Erna Solberg snakker om klimarisiko, men gjør ingenting med det. Tvert imot har statens klimarisiko i oljen økt med skattepakken som ble vedtatt i fjor.

Når det gjelder tiltak innen fornybar energi og grønn industri, vil det trolig være bred tilslutning i Stortinget til hovedlinjene i det Tina Bru foreslår. En satsing på havvind ser nå ut til å komme på plass, og en veldig interessant side ved dette er at det er denne energiproduksjonen som over tid vil sikre nok og billig strøm til norsk industri. Havvind-installasjonene må være koblet til kontinentet eller Storbritannia for å være lønnsomme – i tillegg til at det går en ledning til land i Norge. Dette konseptet bryter med forestillingen om at det er en ulempe for norsk industri å være fysisk og politisk koblet til våre naboland. Mens Sp fortsatt kommer til å bråke om Acer, er det gjennom kraftproduksjon i Nordsjøen, i kombinasjon med vannkraften, at smelteverk og batterifabrikker sikres en varig konkurransefordel.

Satsingen på havvind kan bli både viktig og veldig stor – gjort riktig et strategisk grep som både sikrer vannkraftens langsiktige verdi og gir grunnlag for grønn industri i Norge.

Dette vil passe Ap godt, og sammenfaller fint med budskapet i LO og NHOs felles plattform.

Det er selvsagt en haug med kontroversielle politiske spørsmål i det energipolitiske terrenget, ikke minst knyttet til naturinngrepene som uvegerlig følger når det skal bygges kraftverk og kraftlinjer. Også elektrifiseringen av oljen kommer til å bli en gjenganger utover i neste stortingsperiode, litt avhengig av hvor fort og hvor mye som faktisk kommer til å bli gjort. Den samfunnsøkonomiske siden ved oljeelektrifiseringen er slett ikke gitt, og litt «grønnere» olje er ikke noe å stille opp med – hverken i Glasgow eller på senere klimatoppmøter. Så langt er det heller ingen eksempler på at olje og gass med lavere utslipp oppnår noen premie i markedet.

Det er, slik Kristin Halvorsen så klokt har formulert det, en svært stor oppgave å sikre at oljealderen rundes av med stil. Hvis man velger å lese Tina Brus energimelding med velvillige øyne, er den et lite steg videre i denne lange marsjen.

Hva skjer videre? Klimapolitikken og oljepolitikken er egentlig to sider av samme sak. Slik har det vært lenge – og gradvis er dette erkjent. I neste stortingsperiode blir det nødvendig å ta de praktiske konsekvensene.

Kommentarfeltet er stengt.