Elektrifisering av oljeplattformer: La oss diskutere de reelle dilemmaene – Energi og Klima

Elektrifisering av oljeplattformer: La oss diskutere de reelle dilemmaene

Når vi går fra dieselbil til elbil, kan dieselen som spares bli brukt av noen andre – et eller annet sted i verden. Akkurat den samme logikken gjelder når gass frigjøres ved elektrifisering av oljeplattformer.

Johan Sverdrup-feltet er elektrifisert, men gir det mening å satse stort på elektrifisering som klimatiltak? De reelle dillemmaene er mange. (Foto: Arne Reidar Mortensen, Equinor)

I nyhetene: Debatten om elektrifisering av oljeinstallasjoner er i ferd med å ta av for alvor. NVE-sjef Kjetil Lund, toppsjefen i TrønderEnergi Ståle Gjersvold og Frps Jon Georg Dale er blant dem som har meldt seg med skepsis. Det samme har Rødts Bjørnar Moxnes. Sistnevnte mener det er «galematias» å sende strøm fra fastlandet ut til sokkelen.

Min analyse: I et krevende politisk spørsmål som elektrifisering av oljesektoren er det en fordel med størst mulig enighet om faktagrunnlaget. Det blir fort en kaotisk og lite konstruktiv diskusjon om det ikke er enighet om noen viktige stolper.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

Det er ingen tvil om at elektrifisering av oljeinstallasjoner kutter klimagassutslipp. Men det er likevel grunn til å spørre om det er riktig å bruke store samfunnsressurser på å elektrifisere store deler av oljeproduksjonen, og hvordan det i så fall bør skje.

Et argument som bør parkeres, er at det ikke gir mening å elektrifisere fordi gassen som spares vil bli brent et annet sted. Dette er et argument som kan brukes mot absolutt all klimapolitikk. Når det stenges et kullkraftverk i Tyskland, så kan kullet bli brukt i USA eller Kina. Når stadig flere av oss bytter ut dieselbilen med elbil, så blir det diesel til overs. Når det kommer nye vindmøller og solkraftverk i Storbritannia, så vil det frigjøres gass som kan brukes et annet sted. Akkurat den samme logikken gjelder når et gasskraftverk stenges ned på en oljeplattform og erstattes med elektrisitet. Klimapolitikk handler om å fjerne utslippskilder, enten det er i oljeproduksjon, i transportsektoren eller industri.

Dette «gassen blir brent likevel»-argumentet bør derfor droppes. Det kommer ikke til å bli borte i kommentarfelt der klimapolitikk betraktes som en globalistisk konspirasjon, men i den seriøse diskusjonen har det ingen plass.

Et argument som må granskes, er om det gir mening å elektrifisere oljesektoren når den er en del av det europeiske kvotemarkedet. I prinsippet vil utslipp som kuttes ett sted, kunne oppstå et annet sted – fordi det er kvotetaket som avgjør hvor mye som samlet kan slippes ut. Med reformene i kvotesystemet er denne innvendingen mindre relevant enn tidligere, fordi kvoteoverskudd skal skrotes. Elektrifisering av oljeinstallasjonene vil, som andre kutt i kvotesektoren, senke de samlede utslippene i EU. Det er ikke sikkert det er én til én, men hovedpoenget er at kvotesystemet – og CO2-prising – er et virkemiddel for å få utslippene ned. Hensikten med kvotesystemet er at det kuttes utslipp. Når oljeplattformer elektrifiseres, så fjernes en utslippskilde.

Oljenæringen har store ambisjoner om å få til utslippskutt. Klimadirektør Hildegunn T. Blindheim i Norsk Olje og Gass gjør godt rede for både planer og utfordringer i denne podkast-samtalen med kollega Martin Hirth på Energi og Klima. 40 prosent utslippskutt til 2030, og i enda større grad 50 prosent, slik Stortinget ønsker, er svært krevende. Det er umulig uten kraft fra land, og da nærmer vi oss noen krevende avveininger og prioriteringer det er all grunn til å drøfte.

  • Fordi Norge samarbeider med EU om klimapolitikken, og deltar i kvotemarkedet, kan Norge nå sine klimamål uten store utslippskutt i oljesektoren.
  • Økt kraftforbruk på sokkelen betyr – alt annet likt – at strømprisene vil gå opp. Annen industri og forbrukere flest vil måtte betale mer for strømmen.
  • Ny kraftproduksjon kommer ikke av seg selv, og vindkraft på land er ikke veldig populært.
  • Ny grønn industri vil kreve store kraftmengder, slik vi ser for eksempel i Grenland, knyttet blant annet til planene om grønn ammoniakk.
  • Havvind kan bli en viktig løsning, men neppe på denne siden av 2030. Arbeiderpartiets ønske om å elektrifisere med havvind kan løse behovet for ny kraft på sikt, men ikke i det korte bildet.

Forslaget i klimameldingen om å øke CO2-prisen til 2000 kroner tonnet vil ganske sikkert endre kalkyler i oljeselskapenes regneark, og gjøre mange elektrifiseringsprosjekter lønnsomme.

Men elektrifiseringen av oljesektoren kan medføre en samfunnsøkonomisk kostnad. Det kan være mer fornuftig å investere minst mulig, og heller betale for utslipp, og høste så lenge det går.

Oljealderen går uansett mot slutten, og da kan det være bedre å bruke den fornybare energien – som tross alt ikke er noen uendelig størrelse – på andre ting enn til å pynte på en fossil verdikjede. Batterifabrikker og produksjon av grønn ammoniakk er eksempler på industriell virksomhet som er bærekraftig også i et 2050-perspektiv.

De reelle dilemmaene er altså mange, og alt henger sammen med alt. Selv om mange enkeltbeslutninger vil foretas av markedsaktører, så må politikken levere rammene og sette retningen.

Hva skjer fremover? Stortingsmeldingen om verdiskaping på norske energiressurser som Tina Bru har på trappene, vil forhåpentlig gi et godt beslutningsgrunnlag.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.