#Bondeopprør21 bør lede til en revidert klimakur for landbruket – Energi og Klima

#Bondeopprør21 bør lede til en revidert klimakur for landbruket

Det er opprør på gang blant landets bønder. #Bondeopprør21 kan bli en politisk kraft som treffer tidsånden – og som bør kobles til en revidert klimakur for landbruket.

Det er langt fra kos og harmoni mellom bøndene og landbruksminister Olaug Bollestad. Kanskje #Bondeopprør21 har kraft til å endre retningen på landbrukspolitikken. Bildet er fra Kongsgården. (Foto: Vidar Ruud / NTB)

Nyheten: Landbruksoppgjøret ender i Stortinget. Bondeorganisasjonene ville ikke forhandle med Olaug Bollestad.

Min analyse: Debatten om landbrukets rolle i det grønne skiftet må over i et nytt spor.

Klimapolitikken har i deler av landbruket og distriktene blitt sett som en trussel. Polariserte kampanjer har skapt fiendebilder som det reelt sett ikke er grunnlag for, men som holdes i live ved utspill om kjøttets plass i taco-lefsa.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

Kanskje kan #Bondeopprør21 gi støtet til en omlegging av landbruket og landbrukspolitikken som samsvarer bedre med langsiktige utfordringer knyttet både til klimakutt og klimaendringer.

#Bondeopprør21 er et uttrykk for at mange bønder opplever sviktende inntekter, men også at strukturendringer over tid har rammet små og mellomstore bønder. Uten betydelig omlegging av politikken vil det grovfôrbaserte distriktslandbruket utarmes ytterligere.

Nationen hadde i vinter mange gode reportasjer som belyser de store endringene som har skjedd i norsk landbruk de siste par tiårene, særlig i melkeproduksjonen.

Både teknologi, økonomi og miljøkrav driver i retning av større enheter, og det betyr mindre beiting og mer kraftfôr. Hvis denne utviklingen ikke snus vil vi om et par tiår ha avviklet det meste av det som er igjen av små og mellomstore gardsbruk i fjellbygdene på Østlandet, på Vestlandet og i Nord-Norge. Konsekvensen vil være at mye areal ikke blir brukt, mens stølsdriften forsvinner og produksjonen blir sentralisert.

Det må være det grovfôrbaserte distriktsjordbruket – melkeproduksjonen – som legger rammene for de øvrige delene av landbrukspolitikken.  

Det blir spennende å se om de rødgrønne partiene – hvis de får regjeringsmakt – går tilbake til syttitallet og henter inspirasjon fra Berge Furres «jamstillingsvedtak» som sa at bønder og industriarbeidere skulle ha samme inntekt. Et liknende grep nå ville være å slå fast at å drive et melkebruk med 18-20 kyr i Hallingdal, Sogn eller Balsfjord skal gi et greit utkomme, nok til å forsvare nyinvesteringer ved løsdrift og til å gi et bra arbeidsvederlag.

«De må løne seg å byggje om, utan å byggje på», skriver Aasmund Nordstoga i Nationen.

Forbrukerne og bybefolkningens «motkrav» kunne være at melk- og kjøttproduksjonen i distriktsjordbruket skal foregå på lokalt produsert fôr, altså på gras.  Melk og kjøtt produsert på denne måten må sikres en merverdi. Betalingsvilje må utløses, enten i butikken eller via skatteseddelen.

Tiltak for karbonlagring i beitemark kan også være en del av en slik ny politikk. Det biologiske mangfoldet forsterkes også ved beiting – en stølsvidde i drift er en annen opplevelse enn der krattet overtar.

Kommersielle muligheter i lokal videreforedling basert på gode råvarer gir grunnlag for desentral verdiskaping, slik for eksempel Rørosmeieriet viser. Når det er stor bekymring over forgubbing og fraflytting i mange utkantkommuner, så fortjener landbruket og landbrukets verdikjeder å få mer plass i diskusjonen.

Vi må ha mat også om hundre år – i en fremtid der klimaet er villere, varmere og våtere – og der de globale ressursene skal strekke til langt flere mennesker enn i dag. Det betyr at vi må ta vare på landbruksarealet og bruke de tilgjengelige arealene på en god måte.

Klima- og ressursavtrykket som settes hele veien fra jord til bord kommer bare til å bli viktigere. Vi har bare sett begynnelsen på krav til transparens.

I landbruket, som ellers, må vi lære oss å se forskjell på tilsynelatende like produkter. Svært ofte er det produksjonsmetoden som avgjør om et produkt er bra eller dårlig når det kommer til klima- og bærekraft.

I klimasammenheng er melkekua et effektivt dyr. I diskusjonen om det røde kjøttets klimaavtrykk overses det ofte at kjøtt fra melkeku har langt lavere klimaavtrykk enn kjøttfeproduksjon, fordi utslippene fordeles både på melken og kjøttet. Mindre kjøtt, men at det som spises er bærekraftig produsert, er veien å gå når matfatets klimagassutslipp skal ned.

Kylling og svin representerer ikke metanutslipp, men fôres til gjengjeld på korn og beslaglegger arealer som kan brukes direkte i produksjon av menneskemat. Når det lages oversikter over ulike matvarers klimaeffekter, så underspilles ofte denne siden ved kyllingen – som har æren og ansvaret for økningen i norske forbrukeres kjøttkonsum gjennom de siste 30 årene.

Men når forbrukerne etterspør kylling så er det et svært godt grep å fjerne bruken av soya, slik Gårdsand nå gjør. Globalt er det den samlede etterspørselen etter soya som betyr noe, akkurat som for palmeolje. Mange små steg er nødvendig. Det er også positivt at en aktør som Meny tar større ansvar for verdikjeden «bakover» og blir mer opptatt av hvordan produksjonen foregår.

Dagens kurs i landbrukspolitikken har i hovedsak vært fulgt siden Arbeiderpartiets Gunhild Øyangen var statsråd på åttitallet. Utviklingen har ikke vært veldig forskjellig gjennom ulike regjeringer. Det kan hende #Bondeopprør21 har kraft i seg til å lede til en ny retning.

Hva skjer fremover? Stortinget vil på tampen av sesjonen få en runde om landbruksoppgjøret og landbrukspolitikken, etter at landbruksorganisasjonene sa nei til å forhandle med staten.

Kommentarfeltet er stengt.