Ap vil ha «mer stat» i klimapolitikken – men hva det betyr i praksis er uklart – Energi og Klima

Ap vil ha «mer stat» i klimapolitikken – men hva det betyr i praksis er uklart

Tross kampvoteringen om iskanten fremstår Arbeiderpartiet som godt samlet i klima- og energipolitikken.

Arbeiderpartiet fremstår mer samlet i klima- og energipolitikken etter landsmøtet - tross en votering om iskanten. Men hvordan partiet vil bruke staten mer aktivt i klimapolitikken er ganske uklart. (Foto: Arbeiderpartiet)

Arbeiderpartiet har tatt store steg i klima- og energipolitikken på de åtte årene som har gått siden forrige gang partiet var i regjering. Internt virker frontene langt mykere nå. Programarbeidet har langt på vei forent industriens talspersoner i LO med AUF og andre grønne kretser.

Dette er ingen liten politisk bragd. At det kom til kampvotering om iskanten på landsmøtet, rokker ikke ved hovedbildet. Tidligere AUF-leder Ina Libak og LOs Are Tomasgard har funnet sammen. Skal det bli arbeidsplasser og velferd i fremtiden, så må produksjonen skje klimavennlig. Ergo har klimaungdommen og industriarbeideren felles interesser. Markedet vil ha grønne løsninger, uten utslipp og med minst mulig inngrep i natur og flest mulig sirkulære løsninger. Derfor er retningen åpenbar.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg21:

At sosialdemokratiet legger stor vekt på sysselsetting og fordeling ligger i bevegelsens dna. Moms på dyre elbiler er i seg selv ingen veldig stor sak, men det gir det riktige signalet når Ap vil at de som kjøper Porsche Taycan og Tesla X må betale en skjerv til statskassen. Momsfritaket for elbiler – over et visst innslagspunkt – forsvinner ganske sikkert om vi får rødgrønt flertall til høsten.

Arbeiderpartiet er, på sitt beste, en kompromissmaskin som forener mange grupper og interesser. Internt samhold og styrke er nødvendig for å trekke også andre med, enten vi snakker om konkurrerende partier eller næringsliv. Det kan hende den klimapolitiske kursen partiet nå har fastlagt kan vinne velgere tilbake til partiet. Det grønne skiftet er altomfattende. Det krever helhet og samarbeid, men også tydelig lederskap og kompromissvilje.

Det har skjedd et betydelig linjeskift i Ap siden Jens Stoltenbergs tid. Da var det kvoter og kostnadseffektivitet som gjaldt, selv om han måtte gi seg da det gjaldt grønne sertifikater og lempet ut penger til karbonfangstprosjektet på Mongstad.

Nå handler Aps klimapolitikk om å kombinere innenlandske kutt med utviklingen av ny næringsvirksomhet. Det er mer offensive toner, bygd på en erkjennelse om at land og næringer som ikke gjør store steg i retning nullutslipp blir stående igjen som tapere. Det er store muligheter langs denne veien, muligheter som kan gå tapt hvis man sitter stille for lenge. Dette er en annen fortelling enn i Stoltenbergs tid.

Det er mye snakk om «mer stat» i Aps reviderte klimapolitikk, men det er fortsatt ganske diffust hvordan staten skal spille en større rolle. Det er ingen nattvekterstat vi har under Erna Solberg heller. Alle er enige om at staten skal bidra, gjennom støtteordninger, offentlige innkjøp, subsidier og reguleringer. Det er ikke få statlige milliarder som går til grønne satsinger i næringslivet. Og enda flere vil det bli hvis vi skal realisere hydrogenprosjekter, havvind, mer karbonfangst og så videre.

Det mangler heller ikke på forslag til mer statlig pengebruk fra Aps partnere i Sp og SV. Risikoen er at næringsliv og kapitalister kan outsource alle utviklingskostnader og usikkerhet til staten og skattebetalerne, mens gevinsten havner i aksjonærenes hender – til «romsdalsk knegglått», slik Hans K. Mjelva skriver i BT.

Å konkretisere hvordan staten kan bidra bedre til en raskere overgang som gir både verdiskaping og utslippskutt, blir et svært viktig og krevende arbeid for en eventuell Ap-ledet regjering. Det ligger som Espen Barth Eide sier helt klart i tiden, vi ser det både i EU og USA, at staten må spille en mer aktiv rolle. Omstillingen mot nullutslipp har så voldsomme dimensjoner, og må skje så raskt, at tydelig statlig medvirkning er helt nødvendig. Men hvordan dette kan gjøres, helt konkret, her i landet, er altså fortsatt ganske diffust.

For en regjering ledet av Jonas Gahr Støre vil det være slik at suksess når det gjelder ny verdiskaping og grønn vekst, vil gjøre det mye lettere å håndtere alle de interne konfliktsakene knyttet til det grønne skiftet som en rødgrønn regjering må håndtere. Satt på spissen: Hvis Trygve Slagsvold Vedum kan bygge biodrivstoff-fabrikker som øker inntjeningen i skognæringen, så blir han mindre opptatt av å protestere mot ACER og EØS. Hvis det endelig blir skikkelig fart på utbyggingen av offshore vindkraft, så tåler Kari Elisabeth Kaski lettere et ytterligere oljefelt eller to.

Arbeiderpartiets rolle i regjering vil være å ta ledelse i dette arbeidet, å smi kompromissene. Da er den interne enigheten om hovedretningen som landsmøtet demonstrerte en forutsetning. Likeledes vil det være mye lettere om Ap er vesentlig større enn regjeringspartnerne. Da kan man være rausere i vanskelige enkeltsaker som dukker opp – og samtidig fastere i spørsmål der partiet må stå urokkelig.

Striden om rusreformen tok mye plass på Aps landsmøte, men når vi nærmer oss valget vil klima- og energispørsmål, koblet til sysselsetting og fordeling, være viktigere.

Tendensene på meningsmålingene i det siste, tyder også på at Jonas Gahr Støre kan se med noe lysere blikk mot valget nå enn for noen måneder siden.

Men ønsket om «mer stat» må konkretiseres. Velgerne må få vite hvordan Ap mener at staten skal spille en større rolle i klima- og energiomstillingen.

Kommentarfeltet er stengt.