Hvor blir det av sirkulærøkonomien?
Det er mye snakk om sirkulærøkonomi, men hvor blir den av? Blir dette tema i valgkampen?

Det er mye snakk om sirkulærøkonomi, men hvor blir den av? Blir dette tema i valgkampen?
Det politisk mest spennende i Stortingets behandling av klimameldingen er spørsmålet om hvor Senterpartiet legger seg. At Solberg-regjeringen dropper kjøttkutt som klimatiltak fratar Sp den mest opplagte «saken» partiet kunne markert seg på.
Varselet om kraftig økning i oljesektorens utslippskostnader er den største overraskelsen i klimameldingen. En CO2-pris på 2000 kroner tonnet er et viktig og riktig steg.
Klimakutt mot 2030: Sveinung Rotevatn må unngå tiltak som pynter Norges klimaregnskap, men øker utslippene i andre deler av verden. Overdreven tro på biodrivstoff er den største faren.
Det er bra og nødvendig at staten legger drøyt ti milliarder kroner i Northern Lights – Europas første avfallshåndteringsanlegg for CO2. En høy og stigende CO2-pris vil hjelpe når anlegget skal skaffe seg kunder.
Det er utmerket at Yara vil slutte med gass på Herøya og produsere ammoniakk uten CO2-utslipp. Staten må hjelpe til, men må nøye vurdere på hvilken måte prosjektet best kan støttes.
Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Frp fremmer salg av fossilbiler, svekker budsjettet, og gjør det vanskeligere å gradvis innføre avgifter på elbiler.
Sp vil bruke 7-800 millioner ekstra på støtte til importert biodrivstoff med høyst usikker – trolig negativ – klimaeffekt. Sånn kan det gå når partilederen avfeier analyser som teoretisk «konsulentmat».
MDGs linjevalg rokker ikke ved at de store energi- og klimapolitiske sakene også i neste stortingsperiode vil måtte finne sin løsning over midten i politikken.
Signalene i Equinors normgivende scenario «Rebalance» er tydelige: Oljen går mot solnedgang og fornybar energi overtar.
Det er bra at Tina Bru vil lage en energimelding som ser olje, kraft og industri i sammenheng. Premisset for arbeidet må være at klimapolitikken lykkes – at verden når målet om «netto null» om noen tiår.
Valget av Joe Biden som USAs president forandrer agendaen også for norsk klimapolitikk. Norge kan støtte EU og USAs lederskap – for eksempel ved en internasjonal pr-kampanje om elbil-politikken og ved å bidra til at shipping-sektoren blir utslippsfri.
Klimarettssaken satt på spissen: Tør Høyesterett felle en dom som slår fast at Norge har ansvar for utslippene som oppstår når oljen og gassen vi eksporterer, blir brent?
Avsløringene om at Ola Borten Moe holdt tilbake informasjon overfor Stortinget om den økonomiske usikkerheten knyttet til olje i Barentshavet, er pinlige både for Olje- og energidepartementet og regjeringsadvokat Fredrik Sejersted. Vi må kunne stole på myndighetene våre her i landet.
Klimakrisens budskap: Vi må bruke mindre ressurser og slippe ut null CO2. Å bygge et nytt regjeringskvartal til over 35 milliarder er både feil pengebruk og feil signal.
IEAs nye rapport viser i et «netto null i 2050-scenario» hvilke massive endringer det vil kreve å nå et slikt mål – både i tempo og omfang.
Statsbudsjettet er et nytt kapittel i fortellingen om at oljen gradvis blir mindre viktig i norsk økonomi. Ny vekst må komme i andre sektorer.
Fremskrittspartiet sier nei til å bruke penger på karbonfangst og -lagring. Er Frp igjen i ferd med å bli et parti som fornekter klimavitenskapen og betrakter klimapolitikk som en «globalistisk» konspirasjon?
Arbeiderpartiets program er grønnere enn før. Ønsket om «mer stat» i klimapolitikken skaper skille mot Høyre.
Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen foreslår en omstillingsavgift på norsk oljeproduksjon. Dette er en ide som vil skaffe penger til omstilling og samtidig redusere klimarisiko i oljesektoren. Program-makerne i mange partier bør gripe forslaget med begge hender.