Klimapolitikken mot sentrum

Klimapolitikken avgjøres ikke på flankene. Det er de store og mektige kreftene i samfunnet som må lokkes, dyttes og trues; Arbeiderpartiet og Høyre, embetsverk og forvaltningsorganer, næringsliv og finans, arbeidslivets store og tunge organisasjoner.

Klimapolitikken siger inn mot den virkelige kjernen i politikk og økonomi. Hvor går oljelandet? Hvor er Norges plass i verden rundt oss? Hva skal vi leve av? Hvordan påvirkes økonomi og næringsliv, hva skjer med velferdsstatens finansiering? Hvordan kan vi bidra globalt?

Ny bok: Norge i det grønne skiftet
Anders Bjartnes arbeider nå med manuset til boken “Norge i det grønne skiftet”. Boken gis ut på Frekk Forlag til høsten – i samarbeid med Norsk Klimastiftelse. Denne teksten er utkast til innledningskapitlet i boken slik det foreligger ved utgangen av mars 2015.

Ordskiftet i etterkant av Tine Sundtofts klimamelding vinteren 2015 var preget av munnhuggeri i den grønne delen av det politiske landskapet. SV, De Grønne og deler av miljøbevegelsen opphøyde spørsmålet om nasjonale klimamål til en trosbekjennelse, mens Venstre forsvarte sin tilslutning til Solberg-regjeringens opplegg. Imens diskuterte ekspertene detaljer om hvordan EUs regelverk vil bli seende ut. Det siste er viktig nok, men det skjer i et ganske nerdete hjørne av virkeligheten.

Debatten foregikk på flankene, men det er ikke der politikken blir avgjort.

Stortingsbehandlingen viste hvor flertallet ligger. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og KrF ga støtte til regjeringen og den sterkere koblingen mot EU.

Det er på tide å bringe klimadebatten nærmere det virkelige sentrum i det politiske og økonomiske landskapet. Det er der vi finner forbindelseslinjene mellom klimapolitikken og norsk økonomis fremtidige bærekraft, og det er der vi finner linken mellom klimapolitikk og Norges plassering i en urolig verden. Det er også på denne måten vi kan finne frem til en politikk som kan gjøre en forskjell i form av reduserte CO₂-utslipp, både innen Norges grenser, i Europa, og i verden.

Det er de to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, som må gjøre denne jobben. Miljøbevegelsen og de grønne småpartiene spiller meget viktige roller som utfordrere og pådrivere, men det er de to regjeringsbærende partiene som må utvikle en ny og langsiktig politikk som peker ut veien Norge skal velge de kommende tiårene.

Norske interesser

La oss rykke litt tilbake og se litt på noen grunnleggende forhold.

Norge har en næringsstruktur som gjør at man har meget sterk interesse i et velutviklet internasjonalt og europeisk samarbeid på klimapolitikkens område. Det handler selvsagt om oljen. Men det handler også om den kraftforedlende industrien. Uten deltakelse i det europeiske kvotesystemet (EU-ETS) ville Norge raskt kunne havnet i samme bås som Canada og Australia – land hvor de fossile eksportinteressene totalt trumfer klimapolitikken. I Canada har oljesanden forkjørsrett. I Australia går hensynet til kullindustrien foran det meste. For Norge er det naturlig å sammenlikne seg med Australia og Canada. Andre store fossileksportører er stort sett diktaturer og bandittstater.

Norges utslipp innenfor kvotesystemet er i hovedsak altså knyttet til landets viktigste eksportnæringer – petroleum og kraftforedlende industri. Deltakelse i kvotesystemet (EU-ETS) gir like konkurransevilkår med andre europeiske land og det forhindrer nasjonale utslippsmål fra å stoppe olje- og gassaktivitet eller kraftkrevende industri. ETS-deltakelse blir derfor en slags ventil som gjør at CO₂-intensive norske næringer ikke drepes av klimapolitikken.

Satt på spissen lever vi av våre CO₂-utslipp, men vi har outsourcet ansvaret for dem til EU gjennom ETS og kvotehandel.

Denne realiteten speiles i Stortingets behandling av klimameldingen. SV og De Grønne er alene om å kreve forpliktende målsetninger om CO₂-reduksjoner i sektorene som ikke er en del av kvotesystemet (EU-ETS).

De store partiene – Arbeiderpartiet og Høyre – kommer til å slå ring om denne politikken også fremover. Den støttes også fra LO og NHO, fra storindustri og arbeidstakere. Dette er grunnleggende politiske og økonomiske realiteter man ikke kan se bort fra. Men det betyr ikke at man skal la klimapolitikken abdisere hverken når det gjelder olje og gass eller industri. Tvert imot må det skapes en tydeligere forbindelse mellom klima og næringspolitikk.

Denne tabellen, hentet fra klimameldingen, viser fordelingen på utslipp fra kvotepliktig og ikke-kvotepliktg sektor.
Denne tabellen, hentet fra klimameldingen, viser fordelingen på utslipp fra kvotepliktig og ikke-kvotepliktg sektor.

Annerledeslandet

Den gode tilgangen på fornybar energi gjør at norske klimautslipp er satt sammen på en annen måte enn i de fleste europeiske land. Norge har nullutslipp i kraftsektoren; vannkraften gir oss det vi trenger av strøm og det finnes rikelige muligheter både til effektivisering og økt fornybar kraftproduksjon. Det er selvsagt store variasjoner blant europeiske land, men andre land med lave CO₂-utslipp fra kraftsektoren, som Frankrike og Sverige, har store innslag av kjernekraft. Norge er i en privilegert posisjon.

Norge er et annerledesland. Norge er den eneste store fossileksportøren i verden med en sivilisert klimapolitikk. Norge er i særklasse det landet i Europa med høyest fornybarandel i kraftproduksjon. Det første poenget trekkes ikke frem så ofte. Det andre er «default» i talepunktene som skiftende olje- og energiministre får overlevert fra embetsverket sitt.

Også i sektorene som ikke er omfattet av kvotehandelsregimet, er Norge på mange måter et annerledesland. Vi har – sammenliknet med de fleste europeiske land – lave CO₂-utslipp i varmeproduksjon. Andre land varmer husene sine med olje og gass. Vi fyrer i hovedsak med strøm. Utfasingen av oljefyring har gått for sakte, men målt i millioner tonn CO₂ er det ikke så mye igjen å kutte. Det er transportsektoren som er den store utfordringen når det handler om kutt av «innenlandske» norske CO₂-utslipp.

Norske CO₂-utslipp er altså slik sammensatt at brorparten av det vi slipper ut innenfor ETS er sterkt knyttet til oljesektoren og annen industri, mens utslippene utenfor ETS, i ikke-kvotepliktig sektor, først og fremst handler om transport.

Mer ryddig klimapolitikk

Tine Sundtofts klimamelding, som fikk tilslutning fra et bredt flertall på Stortinget, legger opp til en tydeligere todeling av klimapolitikken. Det er en fornuftig tilpasning til realitetene.

Skreller man vekk retorikken står følgende fast:

  • Norske politikere bestemmer – nå som før – hvor store kutt som skal foretas i norske CO₂-utslipp.
  • Norsk industri og norsk oljesektor vil – nå som før – være underlagt kvoteplikt, gjennom EU-ETS.

Men skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor som regjeringen legger opp til gir grunnlag for en mer ryddig klimapolitikk. Stortingsmeldingen lister opp gode satsingsområder; transportsektoren, lavutslipp i industri, CO₂-håndtering, fornybar energi og miljøvennlig skipsfart.

Denne listen kan med fordel suppleres med større satsing på grønn teknologiutvikling i Norge og mer vekt på internasjonale fornybarinvesteringer, men tenkningen og retningen er riktig. Dette er en politikk for det grønne skiftet, men den bør forsterkes og videreutvikles.

Det store spørsmålet er om og hvordan det grønne skiftet kan fylle gapet som oppstår når Norge skal erstatte store petroleumsinntekter og tusenvis av arbeidsplasser knyttet til olje og gass med noe annet.

Norsk Klimastiftelse gjennomførte våren 2015 et ekspertpanel i forbindelse med Innovasjon Norges #drømmeløft-prosjekt. Drøyt 50 eksperter fra næringsliv, organisasjonsliv og akademia var entydige i troen på grønn verdiskaping og vekst i sektorer som gir mer effektiv energibruk og klimariktige løsninger, men likevel sterkt tvilende til om de grønne sektorene fullt ut kan kompensere for den ventede nedgangen i oljesektoren.

Oljen er tabu

Der Tine Sundtofts klimamelding er svak, er når man kommer til oljesektoren. Den nevnes knapt. Det er mest behagelig slik. Petroleumssektoren behandles av de to store partiene som noe klimapolitikken ikke vedkommer. Den stille overenskomsten ser ut til å være å la klimapolitikk og oljepolitikk ligge i hver sin boks. Både Nikolai Astrup og Jonas Gahr Støre har riktignok konstatert at en del oljeressurser vil bli liggende, men det er ingen spor i retning av at Arbeiderpartiet og Høyre vil la klimapolitikken endre rammene for norsk petroleumspolitikk.

Oljebransjens sutring etter at statsminister Erna Solberg kom med noen ganske forsiktige konstateringer knyttet til oljealderens avrunding på NHOs årskonferanse i januar 2015 og i sin nyttårstale , viser hvor vanskelig dette er. At politikere som Terje Aasland (Ap) og Geir Pollestad (Sp) kastet seg inn med angrep på statsministeren fordi hun ikke er «oljevennlig» nok, er en forsmak på et politisk oppgjør som er nødt til å komme. Oljesektoren er privilegert i Norge og har meget stor agendasetter-makt.

Den grimme realiteten er at Norges forretningsmodell er truet, akkurat på samme måte som for de store oljeselskapene. Lønnsomheten svekkes år for år – hvis ikke oljeprisene er høye og stigende. Vi risikerer å kaste gode penger etter dårlige. Erkjennelsen siger sakte inn, men dette er et farlig område både for Høyre og Arbeiderpartiet.

Spørsmålet om den 23. konsesjonsrunde og petroleumsutvinning i Barentshavet er et testcase. De store partiene og regjeringen kan ikke tillates å holde klimapolitikken unna dette spørsmålet.

Det er to argumentasjonslinjer her: Den ene handler om Norge bør la oljeressurser ligge. Den andre handler om oljeressurser vil bli liggende fordi de er ulønnsomme å hente opp. Det første argumentet er normativt. Det andre bygger på en konstaterende erkjennelse av hvordan en vellykket klimapolitikk vil virke.

Aksjoner og kampanjer – for eksempel med Grunnlovens 112 i ryggen – vil virke sammen med den økonomiske argumentasjonen. Hva som gjør mest inntrykk vil variere i ulike målgrupper. Finansdepartementet vil ha større gehør for argumentasjon knyttet til finansiell risiko enn hva som er «rett og galt». I den politiske debatten kan den normative argumentasjonen tenkes å ha større gjennomslag – litt avhengig av hvor langt inn i de store partiene den rekker. Jonas Gahr Støre vil med sitt grunnsyn kunne komme i klemme mellom det «rette» og all oppskrudd forventing han har bidratt til å skape om oljerikdommens vei mot nord.

Vendepunkt for Oljelandet

Sentralbanksjef Øystein Olsens årstale den 12. februar 2015 innebærer trolig et vendepunkt for oljelandet. Olsen viser forbilledlig tydelig hvordan Norge har utviklet seg fra å være et relativt fattig europeisk land rundt 1970 til nå å være helt i toppen målt i BNP pr innbygger. Oljen er forklaringen, og utsiktene til lavere priser og lavere produksjon gjør at Norge nå må gjennom en betydelig omstilling. Investeringene faller, til tross for Johan Sverdrup. Statens inntekter fra oljesektoren reduseres kraftig. Oljefondet slutter å vokse. Det oppstår et gap i økonomien som må fylles. Økte oljepriser kan selvsagt endre dette bildet, men stabile oljepriser på over 100 dollar fatet er ikke noe man kan regne med. Dessuten er grunnrenten fallende. Den «enkle» oljen er i hovedsak hentet opp. Det er normalt vesentlig dyrere å produsere fra nye felt langt fra land og på store dyp enn i de lettere tilgjengelig områdene i Nordsjøen.

Det grønne skiftet «2.0»

Den norske forretningsmodellen er truet – av klimapolitikk og lavere oljepriser. Hvordan sikre sysselsetting og velferd? Spørsmålet er om – og hvordan – det grønne skiftet kan bidra til å tette igjen inntektsbortfallet. Tine Sundtofts klimamelding peker i riktig retning, men politikken kan med fordel styrkes og videreutvikles. Den store jobben blir å koble klimakutt med næringsutvikling og verdiskaping. Dette er «Det grønne skiftet 2.0».

På satsingsområdene regjeringen lister opp, er det rom for en rekke tiltak og initiativ. Vi tar dem etter tur:

  • Reduserte utslipp i transportsektoren

Transportsektoren er den absolutt største kilden til norske CO₂-utslipp i ikke-kvotepliktig sektor. Det er derfor i transportsektoren at innsatsen i første rekke må settes inn for å redusere norske utslipp utenfor kvotesektoren. Her kan Norge være et fyrtårn. Elbilpolitikken gjør at vi har et forsprang. Utvikling av systemer for integrasjon av store mengder elbiler kan bli en eksportvare. Innovasjonskraften i maritim industri gjør at Norge kan ligge i front når det gjelder klimariktig sjøtransport. Byplanlegging og infrastrukturutbygging må skje på en måte som ikke gir nye CO₂-utslipp, men som kutter dem.

Statkraft og Sødras beslutning om å utvikle biodrivstoff-produksjon på Hurum er et godt eksempel på næringsutviklingspotensialet i denne sektoren. Men politikken må «polstres», uklarhet i rammebetingelser og brå skift i avgiftssystemene er døden for nye satsinger. Politisk betyr dette at det trengs en langsiktig og stabil politikk for avkarbonisering av det norske transportsystemet. De to store partiene må være enige om hovedtrekkene slik at politikken overlever regjeringsskifter. Den må peke langt frem – mot midten av århundret – men også gi føringer som kan gi betydelig avkarbonisering år for år frem mot 2030.

Dette er – og vil forbli – nasjonalt bestemt politikk. Men tempoet i omleggingen vil selvsagt påvirkes av utviklingen i teknologi og løsninger som ikke utvikles i Norge.

  • Utviklingen av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi

Dette handler om å videreutvikle en klimariktig næringspolitikk på et område der Norge har hatt en sterk posisjon i mange tiår. Det er satt av betydelige midler – slik Enovas milliardstøtte til Hydros nye anlegg på Karmøy er et eksempel på. Det er bred tverrpolitisk enighet om å fortsette denne politikken.

Utslippskuttene i denne sektoren vil skje innenfor det europeiske kvotesystemet (ETS). Derfor er det viktig at politikken har en tydelig nærings- og verdiskapingsdimensjon. Poenget må være å utvikle produksjonsmetoder som både gir CO₂-kutt og gir grunnlag for verdiskaping på bakgrunn av ny teknologi – både innenfor og utenfor Norges grenser.

Denne delen av industrien bør ha gode vekstmuligheter i Norge nå – vi har lave kraftpriser og rikelig tilgang på fornybar energi. Industrien er en del av ETS og likebehandles med europeiske konkurrenter når det gjelder kvoter. I tillegg får den kompensasjon for CO₂-kostnader og det stilles milliardbeløp til rådighet fra det offentlige til nyinvesteringer.

  • CO₂-håndtering

Også eventuelle utslippsreduksjoner som resultat av CO₂-håndtering vil skje i kvotepliktig sektor. Det foregår noen prosjekter når det gjelder karbonfangst og -lagring (CCS) i industrien, mens CCS i kraftproduksjon langt på vei har stoppet opp i Norge i etterkant av Mongstad. Det er vanskelig å se driverne for karbonfangst på kraftproduksjon i Norge, all den stund dette er et mye dyrere alternativ enn den fornybare energien vi har i rikelige mengder. Når det gjelder CCS i industrien er bildet kanskje annerledes, men der mangler Norge den sterke interessen som tilfellet var når det gjaldt forsøkene på å utvikle CCS på gasskraft. CCS på gasskraft er en slags «hedge» som kan sikre at gassen har verdi i et nullutslippssamfunn.

Skal CCS til kraftproduksjon få noe omfang i Europa, må det utvikles prosjekter i samarbeid med land som har behov for avkarbonisert kraft i store volum, og der norske penger eventuelt kan bidra til å realisere prosjekter utenfor landets grenser.

Om CO₂-fangst virkelig er et «satsingsområde» er i realiteten et åpent spørsmål. Det kan virke som om dette punktet henger med av «gammel vane». Skal den voldsomme pengebruken i denne sektoren gi resultater, trengs det nye grep. Dessverre er det ikke lett å se områder hvor det er gode sjanser for å lykkes.

  • Styrket rolle som leverandør av fornybar energi

Norge har store fornybare energiressurser og tilgangen på regulerbar vannkraft setter oss i en særstilling. Det er planlagt to nye utenlandsforbindelser i regi av Statnett og dette vil bidra til å redusere behovet for fossil energiproduksjon i henholdsvis Storbritannia og Tyskland.

Det vil bygges ut store volum ny fornybar kraft i Norden fremover, og regjeringens grep for felles avskrivningsregler som Sverige for vindkraft, vil gjøre at mer av disse investeringene havner i Norge.

Utslippsreduksjonene i våre naboland som følge av at norske vannkraftmagasiner brukes som energilager, vil skje innenfor det europeiske kvotesystemet (ETS).

Den teknologiske utviklingen i kraftsektoren tilsier at vesentlig mer av produksjonen i årene fremover kommer til å skje lokalt. Solenergi og batterilagring er det mest illustrerende eksempelet. Energieffektiviseringstiltak og smartere styring av energiforbruket virker i samme retning: etterspørselen etter kraft fra nettet fra både husholdninger og næringsliv vil trolig falle. Det er sterke tegn til en slik utvikling for eksempel i Tyskland, Storbritannia og Australia.

Utvikling av desentral kraftproduksjon er en sterk trend som Norge neppe kommer til å være uberørt av, selv om andre land har større behov og incentiver for en slik omlegging.

Når for eksempel varmepumper overtar for oljefyring til oppvarming, flyttes utslipp inn i kvotesystemet. Oljefyring til oppvarming er utenfor kvotesystemet, mens kraftproduksjon er en del av ETS.

For norske politikere er det viktig å se hvordan mer desentral kraftproduksjon og energieffektivisering vil påvirke bildet over lang sikt. Kanskje vil overskuddet i alle fall i deler av året være så stort at det kan gi grunnlag for flere kabler mot Europa enn de som er under planlegging.

Fornybar energiproduksjon, eksport og samspill med Europa, er et område hvor politikerne med fordel kunne hevet blikket og utviklet et høyere ambisjonsnivå i samarbeid med våre naboland. Nordsjø-området kan bli den første store regionen i verden hvor elektrisitetsforsyningen er tilnærmet karbonfri, men det skjer ikke av seg selv. Lederne i de to store partiene må sette seg ned med sine makkere i nabolandene og legge en plan.

  • Miljøvennlig skipsfart

Det siste prioriterte området regjeringen lister opp er miljøvennlig skipsfart. Den norske maritime sektoren har utvilsomt godt potensial til å være ledende når det gjelder lav- og nullutslippsteknologi i skip av forskjellige slag. Batteriferger er et godt eksempel.

Utslippsreduksjoner gjennom omlegging av den norske kystflåten og fergedriften vil skje i ikke-kvotepliktig sektor, altså utenfor ETS og kan således bidra til norske utslippskutt på samme måte som kutt i den landbaserte transporten.

Uten langsiktige rammebetingelser og myndighetsutøvelse som «henger sammen» vil det være svært vanskelig å få til en overgang. Det er mange aktører som har et ord med i laget. Som når det gjelder øvrige kutt i transportsektoren må politikken «polstres» og ulike myndigheter må samordnes. Det kreves soliditet og langsiktighet for å sikre at private investorer kan tro på løftene. Igjen, dette er det bare de to store partiene som kan ordne.

Flere sektorer – mer politikk

En oppsummering av disse punktene vil gi et bilde der reduksjon i norske CO₂-utslipp kobles sterkere mot næringsliv og økonomisk utvikling enn tilfellet har vært til nå. Det er et stort fremskritt. En viktig ulempe med samfunnsøkonomenes sterke grep om klimapolitikken har vært troen på sektorovergripende kostnadseffektivitet. Utredninger som «Klimakur» har listet opp et lass med klimatiltak som har vært rangert etter kostnad pr tonn CO₂. Dette har bygd oppunder et narrativ der klimapolitikk er en stor byrde som det gjelder å slippe billigst mulig unna. Hvor man kutter spiller ingen rolle, bare det er billig. Om det skjer i Norge eller utlandet er ikke viktig. Denne tilnærmingsmåten er destruktiv og undergraver fortellingen om at det klimariktige samfunnet er et bedre samfunn. Det medfører mindre lokal forurensning og helseproblemer, det truer ikke naturen gjennom rovdrift på ressurser, og det unngår de verste utslagene av et klima som løper løpsk. Dette gjelder i Norge, og det gjelder enda mer i verden.

Innenlands peker transportsektoren seg ut. Skillet mellom utslipp i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor kan tvinge frem en mer målrettet og helhetlig politikk i transportsektoren. Vi kan peke ut djerve mål. I 2030 skal x antall tonn CO₂ være fjernet. I 2050 skal alt være borte. Tiltakene må gjennomføres gradvis. Det er fullt mulig å få det til, men det fordrer politiske grep som er tydelig på retningen og som tvinger sektorer til å samarbeide.

FN-kvoter og Oljefondet

Det ble i vinter, særlig fra Venstre, gjort et stort nummer av at den borgerlige regjeringens nye klimapolitikk gjør slutt på bruk av «tvilsomme FN-kvoter». Man kan si mye stygt om CDM (Clean Development Mechanism) og det er avslørt mange kritikkverdige forhold rundt fiktive utslippsreduksjoner og surr med penger.

Men prinsippet bak CDM er riktig. Ordningen går ut på at det skal overføres penger og teknologi fra Nord til Sør. Ordningen har bidratt til store investeringer i fornybar energi, og var sannsynligvis med på å kickstarte den massive utbyggingen av vindkraft i Kina.

Vekten på CDM og FN-kvoter i den stoltenbergske klimapolitikken gikk mer ut på at det var «billige utslippsreduksjoner» enn at det ga klimariktige investeringer. Men man glemte ikke verden og tok del i et politisk vaksineprogram mot nasjonal nærsynthet.

Nasjonal nærsynthet er ødeleggende og må bekjempes. Det blir uhyre viktig fremover å fastholde at det er på den globale arena at klimakampen står. Saklig sett er det ikke tvil: Det er utviklingen i store befolkningsrike land som Kina, India og Indonesia som kommer til å avgjøre hvordan dette går. Kullforbruket i disse landene er den største enkeltstående trusselen når det handler om CO₂-utslipp. I USA og EU er den langsiktige trenden helt klart at kullet er på vei ut. Senvinteren 2015 kom det også gode tegn fra Kina om at «peak coal» er passert . Vi vet hva som er oppskriften: Massive investeringer i fornybar energi og effektiviseringstiltak kan bidra til å redusere kullkonsumet i kraftproduksjon markant. Det kan skje raskt. Og det må skje raskt. Vi har hastverk.

Det er i en slik kontekst den internasjonale komponenten i norsk klimapolitikk bør leses. Det handler om å bidra til at klimariktige investeringer skaleres og akselereres. De halv- og helstatlige selskapene kan spille en viktig rolle. Ymse former for risikoavlastning vil kunne bidra til at både eksisterende selskaper og nye aktører kan vokse raskt internasjonalt. Det er store muligheter for å sette sammen brikkene i puslespillet slik at flere norske virksomheter kan investere vesentlig mer enn tilfellet er i dag.

Det er selvsagt Oljefondet som er den store aktøren. Oljefondet kan investere deler av sine midler på en måte som fremmer klimariktig utvikling. Diskusjonen om Oljefondet og klima har egentlig kommet ganske langt de siste par årene, men det er fortsatt et godt stykke å gå.

Også her er det de to store partiene som har nøkkelen. Det er Høyre og Arbeiderpartiet som må beveges til å ta sterkere tak og gjøre mer offensive grep.