Klimalov bør utredes grundig – en kjapp høring holder ikke - Energi og Klima

Klimalov bør utredes grundig – en kjapp høring holder ikke

Trenger norske politikere å binde seg i lovs form for å få ned utslippene? Britiske erfaringer med klimalov er ganske gode.

1 kommentar

Selv om Norge har omfattende klimarelevant lovgivning, så har vi nok ikke i dag tilstrekkelige mekanismer til å lukke gapet mellom mål og virkemidler, festtaler og forpliktelser. En klimalov er ikke primært et virkemiddel for å redusere utslippene direkte, men kan snarere sees på som et rammeverk som forplikter politikere til å gjennomføre langsiktig klimapolitikk. Regjeringer og ansvarsforhold vil endre seg over tid, og tanken er at en klimalov vil øke sjansene for klimapolitikk med reelt innhold. Her er Storbritannia et foregangsland. I 2008 vedtok britene en lov som pålegger myndighetene å gjennomføre tiltak som reduserer utslipp i et langsiktig tidsperspektiv.

Det britiske parlamentet i London. Britene har høstet interessante erfaringer med klimalov.
Det britiske parlamentet i London. Britene har høstet interessante erfaringer med klimalov.Foto:Nathaniel Rosa cba

Flere land har vedtatt klimalover de siste årene, inkludert Danmark, og prosesser er i gang i både Finland og Sverige. I det norske klimaforliket ble det bestemt at «hensiktsmessigheten» av en klimalov skulle vurderes nærmere. Nå, flere år senere, har Klima- og miljødepartementet satt i gang en høring om nettopp dette, men uten forankring i grundig faglig utredning. Det norske høringsforslaget er inspirert av britene, men viser også til senere mexicanske, finske og danske eksempler.

Regjeringens høringsforslag tar særlig opp tre aspekter: For det første hvorvidt lovfesting vil styrke eksisterende klimamål, og om dette i så fall vil ha noe å si for utviklingen av politiske virkemidler. For det andre om det er behov for mer informasjon om norske utslipp og klimatiltak. For det tredje hvorvidt det er hensiktsmessig med et spesifikt «klimaråd» og hvordan dette i så fall bør se ut.

Føringer på politisk prosess

På oppdrag for Energi Norge har vi vurdert erfaringene med den britiske klimaloven og presentert resultatet for flere partier i Stortinget. De britiske erfaringene synes ganske gode, selv om årsakssammenhengene er komplekse. Det er ikke opplagt at en norsk klimalov blir like vellykket – men det kan vanskelig bli svakere enn dagens situasjon. Det spørs selvfølgelig hvordan den ser ut, og hva slags bindinger og nye prosesser den skaper for norske regjeringer og Storting. En klimalov må ha som minstekrav at den gjør det vanskeligere for en regjering å skyve utslippskutt over på senere regjeringer. Det gjør ikke dagens norske lovverk i tilstrekkelig grad, om man ønsker utslippene ned. Den britiske loven er faktisk forbilledlig på akkurat dette punktet på grunn av tre sentrale grep:

Klarere utslippsmål på lang sikt (forpliktelse til handling). Klimaloven innførte langsiktige og klare utslippsmål for 2030 og 2050. Dermed finnes det størrelser som politiske virkemidler kan måles mot. Videre pålegges regjeringen å utvikle virkemidler som kan realisere utslippsmålene. Et slikt krav er ikke nevnt i den norske regjeringens høringsnotat. Det er ikke gitt at utslippsmålene må defineres i en klimalov, men det vil sannsynligvis være en fordel. I dag er det nemlig ganske uklart hva Norge har forpliktet seg til. Selv om norske utslippsmål ofte presenteres som klare og utvetydige, er det mange måter å tolke dem på. Tar man med skog, vil de nesten oppnås uansett, selv uten nye politiske virkemidler. Og den norske virkemiddelbruken har per dags dato ikke redusert norske utslipp fra nivået i referanseåret 1990. De har snarere økt.

Karbonbudsjetter. Videre har den britiske loven innført femårige karbonbudsjetter. Det betyr at de langsiktige utslippsmålene er stykket opp i delmål tilpasset en parlamentsperiode. Dermed kan vedtatte utslippsmål og politiske virkemidler til enhver tid vurderes innenfor en regjeringsperiode. Regjeringen kan selv fordele utslippskuttene på ulike sektorer innenfor hver budsjettperiode, og det er det totale resultatet som betyr noe. Det betyr at dersom utslipp øker ett sted, må de ned et annet sted, på samme måte som et økonomisk budsjett. Det blir dermed vanskeligere å «lure seg unna», og politikkens faktiske effekt blir viktigere enn symboleffekten. Noe slikt virkemiddel har vi ikke i Norge i dag.

Uavhengig vaktbikkje. Klimaloven etablerte dessuten en uavhengig og permanent ekspertkomité som skal overvåke politikerne – en riksrevisor for klimapolitikk. Komitéen står sterkt, og kan ikke fjernes uten å endre loven. Den består av fremtredende eksperter på klima, økonomi og juss, og vurderer hvorvidt politiske tiltak samsvarer med målene innenfor hver karbonbudsjettperiode. Dette øker ansvarliggjøring av sittende regjeringer overfor parlamentet. Det er en vesentlig forskjell mellom en slik uavhengig og permanent vitenskapelig basert komité og den type organer nevnt i regjeringens høringsnotat: Sistnevnte er enten midlertidige, del av forvaltningen, eller består i stor grad av ulike interessegrupper.

Disse elementene har bidratt til å endre de politiske prosessene for klimapolitikk i Storbritannia, og har løftet klimapolitikk opp på agendaen. Våre funn tyder på at klimaloven og klimakomitéens virke har vesentlig økt ansvarliggjøringen av politikerne innenfor klimapolitikken. I tillegg har det påvirket regjeringens klimaarbeid at det blir vurdert uavhengig. Klimaloven har bidratt til mer langsiktig politikk, og trolig også ført til endret politikk. Storbritannia har en ambisiøs klimapolitikk, og har vedtatt en kraftig omstilling av sin kull- og gassbaserte kraftsektor i kjølvannet av klimaloven. Til tross for økonomiske nedgangstider er britene på god vei til å makte å etablere prosjekter for kommersiell karbonfangst og -lagring, med 10 milliarder kroner i statsstøtte. Disse er på god vei til å bli realisert, i motsetning til den norske «månelandingen».

Hva med Norge?

Det norske høringsopplegget legger i liten grad opp til å diskutere klimalovens betydning for politikkutvikling. Klimakomitéens vaktbikkjerolle og karbonbudsjettene er viktige, men det har vært avgjørende at disse ble en integrert del av de politiske prosessene i Storbritannia: Karbonbudsjettene tvinger igjennom en diskusjon av utslipp og byrdefordeling, mens klimakomitéen jevnlig rapporterer om budsjettene (ligger an til å) overholdes.

Norge står overfor vanskelige valg fremover dersom regjeringen mener alvor med sin vektlegging av lavutslippssamfunnet. Ifølge Finansdepartementets egne framskrivninger ligger det ikke an til nevneverdig reduksjon av norske utslipp med det første: De ventes å være høyere i 2020 enn i dag og like høye i 2030. Vi mener det er grunn til å anta at klimaloven har bidratt til at britene ser ut til å lykkes langt bedre enn Norge, som til tross for omfattende klimarelevant lovgivning og klimamål sliter med å redusere egne utslipp.

Ad
Ad
Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmet nylig et forslag i Stortinget om at en klimalov fortjener en skikkelig utredning, og ikke bare en vag høringsrunde fra regjeringen om «hensiktsmessigheten» av å ha en slik lov i Norge. De andre partiene er nå i ferd med å ta stilling til forslaget. En utredning ville kunne gi et vesentlig bedre svar på dette enn en slik uforberedt høringsrunde som vi nå ser, og kanskje rustet Klima- og miljøministeren med nødvendige verktøy i en regjering som ikke gir inntrykk av å prioritere klima spesielt høyt. Vi mener derfor at utredningen bør finne sted. Dette er nødvendig fordi kunnskapen om klimalov fortsatt er begrenset, og spørsmålet må bli skikkelig kartlagt. Bare slik kan Stortinget ta ordentlig stilling til om vi bør ha en klimalov i Norge.

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Steinar Høiback

    FNs klimapanel fjerner all tvil om behovet for tiltak som reduserer utslippene.
    Som medlem av besteforelderaksjonen mot klimautslipp har jeg stor sans for det innledende spørsmålet om norske politikere trenger en lov som binder de til å få ned utslippene, stor sans.
    Som en av flere besteforeldre deltok jeg i den store klimamarsjen i New York i september i år, vi var litt under 400 000 som alle ropte om handling, nå, flere av vårt lands politikere deltok.
    Jeg tror det er nærliggende å svare ja på spørsmål om behov for en bindende klimalov, men det er ikke uten visse kvaler.
    Norge har nylig justert sin Grunnlov, forsterket borgernes rett til et bærekraftig klima, miljø både for denne og kommende generasjoner. Videre gir Grunnloven, særlig paragraf 112, staten en plikt til å bidra aktivt at så skjer og også sørge for at befolkningen får den informasjon som er nødvendig for å skape et bærekraftig samfunn.
    En klimalov som kommer i tillegg til Grunnloven må i så fall organiseres slik at den er bindende for vår regjering, og storting.
    Jeg er enig i at vi i dag ikke har tilstrekkelige mekanismer til å lukke gapet mellom mål og virkemidler, vår blomstrende festtaler som ofte underkommuniserer forpliktelsene våre.
    Vil en klimalov kunne endre dette?
    Hvordan ser vi for oss at dagens regjering på frivillig basis binde seg til masten med forpliktende klima avtaler?

    Svaret ved å ikke forsøke er nok gitt og selv med de betenkeligheter jeg har kommer en fort frem til at det er forsøket verdt.
    Men det er da det er viktig å gjøre det grundig, ikke ha hastverk men drøfte inngående – hva skal til for å snu en utvikling som truer vårt eksistensgrunnlag?

    Jeg tror vi bør stille spørsmålet om gårsdagens politiske system er egnet til å løse fremtidens utfordringer.

Kommentarfeltet er stengt.