Klimalederen: Om nyhetene som beveger det grønne skiftet – Energi og Klima

Klimalederen: Om nyhetene som beveger det grønne skiftet

Temaene i første utgave: USA tar lederskap, EU forsegler klimamål – og Stortinget som avsto fra å sende et samlende signal i klimapolitikken.

Digitalt toppmøte: USAs president Joe Biden inviterte verdens ledere til klimamøte - et viktig tegn på at amerikanerne tar lederskap i det globale klimastrevet. (Foto: Evan Vucci, AP/NTB)

Klimalederen er et nytt innslag på Energi og Klima. (Se boksen). Klimalederen vil det nærmeste halvåret komme annenhver uke. Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

Vi har valgt å lage en inndeling i tre avsnitt for å skape en god struktur: Det globale bildet, Europas grønne giv og Norge i omstilling.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut annenhver uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Abonner på Klimalederen:

Det globale bildet

Joe Biden tar lederskap i det internasjonale klimastrevet. Ny dynamikk mellom USA, Kina og EU kan løfte både ambisjonsnivå og tempo – slik at 2021 blir et virkelig vendepunkt på veien mot netto null.

Joe Bidens valgseier mot Donald Trump har forvandlet rammene for klimadiplomatiet i oppløpet til Glasgow-møtet til høsten. Mens forholdet mellom USA og Kina er konfliktfylt, er klima et område hvor amerikanere og kinesere kan ha felles interesser og finne grunnlag for samarbeid. At Kinas leder Xi Jinping meldte at han ville delta på Bidens virtuelle klimatoppmøte 22. og 23. april, viser at kineserne ikke vil overlate arenaen til USA alene.

USAs klimautsending John Kerry besøkte nylig Shanghai, mens utenriksminister Anthony Blinken advarer sterkt mot at USAs nasjonale sikkerhet og økonomiske utvikling vil bli skadelidende om ikke landet tar en lederrolle i klimakampen. Han viste til at USA henger etter Kina når det gjelder produksjon og eksport av solceller, vindmøller, elbiler og annen fornybarteknologi.

Både EUs løfter om 55 prosent kutt og Storbritannias skjerpede klimamål skaper forventninger til USA.

Foran Bidens virtuelle klimatoppmøte ble det meldt at USA vil kutte opp mot 50 prosent av utslippene frem til 2030 målt mot 2005 – vesentlig mer enn Obama lovet å levere foran Paris-toppmøtet.

Bidens løfte er likevel for svakt, mener amerikansk miljøbevegelse. Climate Action Tracker mener målet burde vært i størrelsesorden 57-63 prosent.

  • Her er Joe Bidens plan for å kutte USAs klimagassutslipp med 50-52 prosent til 2030.

Amerikanerne sløser mye mer med energi og utslipp enn i europeiske land. Det betyr at det er lettere å kutte. Joe Bidens ambisjoner vises gjennom den store infrastrukturplanen som kobler modernisering av samfunnet til klimakutt på en helt annen måte enn tidligere. Oppskriften er velkjent; mer fornybar energi og elektrifisering av transportsektoren er de viktigste grepene. Det skal skapes nye jobber – finansiert blant annet av økt selskapsskatt. Men det er – som vanlig i USA – uklart hva kongressen vil være med på.  

USA – og i enda større grad EU – kan vise til betydelige utslippsreduksjoner og politikk som virker på kort sikt. I Kina er bildet annerledes. Kinas respons på Covid-19-krisen har vært å kjøre på med mer kullkraft og tungindustri.

Samtidig bygger Kina ut mer fornybar energi enn noe annet land, men ikke nok til at utslippene går ned på kort sikt. Planene som ble presentert i femårsplanen for 2021-25 gir bare et «baby step» i retning utslippskutt.

Om og hvordan Kina skjerper sin politikk på kort sikt vil avgjøre om utslippskurvene virkelig bikker nedover.

At USA, Kina og EU samspiller gjør en positiv utvikling mye mer sannsynlig.

Kanskje er det nå grunnlag for en konstruktiv rivalisering, som handler om å ta posisjoner og vinne markedsandeler i det grønne skiftet – samtidig som det globale avtaleverket strammes inn. En slik utvikling kan gjøre tyvetallet til en periode hvor det tas store og viktige steg i retning nullutslipp.

Europas grønne giv

EU forsegler målet om 55 prosent utslippskutt i 2030. En stor politikk-pakke skal legges frem til sommeren. Mye vil bli en del av EØS-avtalen – og alt EU gjør får virkning for Norge og norsk næringsliv.

EUs klimalov er nå ferdig forhandlet. Neste steg er konkretisering av politikken som skal lede til klimanøytralitet i 2050 og raske utslippskutt underveis – slik at 2030-målene nås.

Når det gjelder taksonomien, har EU-kommisjonen slått fast kriteriene som avgjør om en investering anses som bærekraftig, men gassens og kjernekraftens skjebne utsettes.

  • Les mer om dette i Energi og Klima-nyhetsbrevet #EUklima.

Pakken EU-kommisjonen legger frem til sommeren, skal igjennom EUs lovgivningsmaskineri med forhandlinger og dragkamp – før det blir gjeldende politikk.

  • Kvotesystemet (ETS) må skjerpes for å reflektere mer ambisiøse utslippsmål. Det drøftes også å ta nye sektorer som skipsfart og oppvarming inn i kvotesystemet.
  • Det kommer forslag om karbontoll – en såkalt Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM). Utformingen vil være viktig for mange industrier.
  • «Fit for 55» betyr også at regimet for utslippskutt i sektorene som ikke er en del av kvotesystemet, må endres. Her har landene nasjonale mål for sine utslippskutt – og disse vil bli skjerpet.
  • Fornybardirektivet og energieffektiviseringsdirektivet skal strammes til.
  • Det kommer forslag om nye utslippsstandarder for kjøretøy.

«Fit for 55» vil gi retningen for EUs grønne giv, sammen med et endelig klassifiseringssystem (taksonomi) for investeringer.

EUs regelverk og politikk vil få sterk innvirkning for Norge. Regjeringen har nylig presentert sitt posisjonsnotat om EUs grønne giv – som viser bredden i Norges relasjoner til EU på klima- og energifeltet, både gjennom EØS-avtalen og ellers.

En tale EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans holdt på Eurogas sin årskonferanse like før påske viser hvilket ambisiøst og omfattende prosjekt EUs grønne giv er: Fossil energi har ingen «viable future». På lengre sikt gjelder det også gass, ifølge Timmermans.

  • Energi og Klimas nyhetsbrev #EUklima følger EU tett – og snart får vi vår egen Brussel-korrespondent. Alf Ole Ask, som kommer fra Aftenposten, er ansatt i stillingen.

Norge i omstilling

Stortinget avsto fra å sende et samlet og kraftfullt signal da regjeringens klimaplan ble behandlet i Stortinget. Tydeligere politisk lederskap – for eksempel om en høy og stigende CO2-pris – kunne ha gjort veien videre enklere og marsjordren tydeligere, både for næringsliv og velgere.

Partiene valgte å markere sine primærstandpunkter i en stor «katalog» med forslag og tiltak.

  • Når det gikk som det gikk, er årsaken at to store partier på hver side av midtstreken – Senterpartiet og Fremskrittspartiet – ikke ville være med på en sterk økning av CO2-prisen. Dette var hovedgrepet regjeringen la opp til. Med slik posisjonering fra Frp og Sp blir det nær umulig for Høyre og Arbeiderpartiet å finne sammen, selv om de egentlig er ganske enige om de viktigste punktene.

Det er ingen tvil om at det har skjedd en dreining i klimapolitikken i retning av å gjøre mer «hjemme» heller enn «ute». Både Høyre og Arbeiderpartiet er mer innstilt på nasjonale kutt nå enn tidligere – koblet til erkjennelsen om at det er i de grønne delene av økonomien det vil være vekst og muligheter.

Et felt som peker seg ut, og som vil skille mellom høyre og venstre, er synet på statens rolle i den grønne omstillingen. Dette handler både om omfanget på statens innsats, og på hvilken måte staten best kan bidra. Ap-landsmøtet varsler om «mer stat», men det er ikke så godt å få øye på hva partiet konkret vil endre.

«Alle» partier vil ha næringspolitikk for mer grønn industri. Evne til klargjøring og konkretisering av politikken blir viktig både før og etter valget.

EU-relaterte spørsmål vil i betydelig grad forme dagsordenen. Saken om mulig «batteri-toll» viser at EØS-avtalen har sine begrensninger. Samtidig løftes motstanden mot ACER fra Sp-hold. Disse sakene har isolert sett ikke noe med hverandre å gjøre, men illustrerer at forholdet mellom Norge og EU på klima- og energifeltet kommer til å forbli en het potet – kanskje særlig om vi får en rødgrønn regjering etter valget.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.

Kommentarfeltet er stengt.