Klimakommunikasjonens dilemma: Å veilede, uten å vettskremme

Jeg er ikke enig i at NRKs “Festkveld for klimanerder” skulle endt i det folk ville oppfattet som aktivisme, skriver Bjørn Samset i et svar på kritikken fra Halfdan Wiik.

Fredag 24. november snakket jeg om klimaforskning i 137 minutter, direkte på NRK2. I ettertid mener Halfdan Wiik, i et innlegg her på Energi og Klima, at jeg var for skuggeredd, og ikke gikk langt nok i å ta opp samfunnsmessige og politiske spørsmål.

Jeg er enig med Wiik i at klimaendringene krever at forskere tar standpunkt og er tydelige i samfunnsdebatten. Men jeg er ikke enig i at NRKs “Festkveld for klimanerder” skulle endt i det folk ville oppfattet som aktivisme. Til det var innholdet – paradoksalt nok – altfor viktig. For selv om forskere godt kan lære oss å si klarere fra, så har vi også en kritisk rolle når verden i fellesskap er på vei inn i ukjent territorium: Vi må kunne veilede, med etterrettelighet, tyngde og styrke, men uten å bli dogmatiske, og uten å lamme folk med frykt. Det er en hårfin balansegang.

FORSKERES ROLLE I KLIMADEBATTEN
Les alle debattinnleggene om forskeres rolle i klimadebatt og -politikk.

La meg først si at det er forfriskende å bli kritisert for ikke å gå langt nok i formidlingen av utfordringene vi står overfor. Påstandene om det motsatte er mye mer vanlige, og de kom også etter maratonsendingen sist fredag. Det er likevel godt dokumentert at klimaforskere jevnt over er konservative når de trekker konklusjoner, og jeg er gjerne med på en diskusjon om hvorvidt dette i det lange løp er skadelig, eller om det er med på å bygge nødvendig tillit.

Utgangspunktet for klimasendingen var alle de spørsmålene jeg får etter å ha holdt kortere foredrag eller kommentert en klimasak i mediene. Premisset ble lagt av meg, og jeg definerte det faglige innholdet, uten innblanding fra NRK. Ønsket var å fortelle “den fullstendige klimahistorien”: Hvordan klimaet virker, hva vi gjør med det, og hva utfallene kan bli. Samtidig ønsket jeg ikke – denne gangen – å legge føringer for hvordan folk bør forholde seg til problemet, ut over å vise hva som blir konsekvensene om vi ikke – raskt – legger om fra bruk av fossile brensler.

Folk ønsker å forstå, og deretter ta sine egne valg

Da jeg 15. november vitnet i Greenpeace og Natur og Ungdoms rettssak mot staten, snakket jeg grundig om karbonfangst og -lagring (CCS), og hvor langt unna vi er en brukbar teknisk løsning. Jeg la frem at IEA, i sine nye scenarier, tydelig viser hvor ekstremt stor økning det må være i både fornybar energi, CCS og effektivisering, allerede før 2040. Jeg begrunnet hvor vanskelig et veikart vi, gjennom Parisavtalen og togradersmålet, har lagt for oss selv de neste 100 årene. På vei ut fikk jeg høre at jeg hadde vært interessant, men deprimerende å lytte til.

Veikartet viste jeg også i NRKs klimasending, men uten detaljene. Snarere enn å være “skuggeredd”, var det et begrunnet valg. Her er tre av grunnene:

For det første opplever jeg, nesten daglig, et sterkt ønske fra “folk flest” om nettopp slik grunnlagsforståelse. Folk ønsker å forstå, og deretter ta sine egne valg. Dogmatiske predikanter blir dårlige fagformidlere. Maratonsendingen var en gylden mulighet til å få lagt ned de lengre linjene i argumentasjonen bak klimaforståelsen vår, som for eksempel en grundig forklaring av drivhuseffekten.

Neste grunn er hvilken rolle jeg selv ønsker å ta som fagformidler. Forskere kan gjerne være aktivister, om de selv vil. De kan også gjerne være konservative kommunikatorer, som aldri går lenger enn å referere tørre konklusjoner fra egen, publisert forskning. Kommunikasjonsvitenskapen sier at vi trenger alle typer. Selv har jeg tro på en mellomløsning, der mottoet er “styrke og veiledning”. Dagens mediebilde er flyktig, og mengden forskning som refereres hvert år er ekstremt stor. Skal vi nå frem med et så viktig budskap som klimaendringene er, må kommunikatorer ha styrke til å nå gjennom med de samme grunnleggende konklusjonene igjen og igjen. Dernest bør de veilede offentligheten i hva implikasjonene av forskningen er. Det er dette jeg forsøker å gjøre når jeg snakker om et veikart for de neste 100 årene. I en slik rolle går jeg ikke hele veien fra “er” til “bør”, som er et av kjennetegnene på aktivisme, men likevel mye lenger enn tradisjonell fagformidling pleier å gjøre.

Den siste grunnen er likevel viktigst.

Kommunikasjonsvitenskapen sier videre at folk responderer dårlig på å bli vettskremt. Innen jeg kom til slutten av mine 137 minutter, hadde jeg vist at vi risikerer å gjøre store deler av kloden ubeboelig. Jeg hadde vist at den stadig økende befolkningen i Afrika vil møte et økende antall dødelige hetebølger – selv uten videre oppvarming. Og jeg hadde vist at karbonbudsjettet for 2-gradersmålet er oppbrukt om 20 år, selv under konservative antakelser. Jeg vurderte å spørre publikum “vart du skræmt no?”, men jeg så allerede svaret i ansiktene deres. Så på slutten valgte jeg isteden å snakke om positive megatrender. Alle de store tingene som skjer i verden, som gjør at vi faktisk har en sjanse.

Dagens unge skal tross alt leve gjennom dette, på godt og vondt. De må få vite hvor vanskelig det er – men også at det er mulig. Ellers kommer vi ingen vei.

Den bredere debatten Wiik reiser, om hvilken rolle forskere skal ta i samfunnsdebatten, ønsker jeg velkommen. Den er viktig. Men forskere står ikke i dette alene. Jeg håper at de 137 minuttene kan fungere som et oppspark. Klimaendringene er igjen på dagsordenen. Ballen er i lufta. Så håper jeg at Wiik og andre synlige samfunnsdebattanter kan bli med og spille den videre. Talen Wiik skrev i sitt innlegg, og gjerne skulle hørt fra min munn, er kanskje et godt utgangspunkt?