Klimaforskere og politikk: En betimelig debatt

Forskere har ansvar for å opplyse folk flest om den tvingende nødvendighet det er å komme over til et karbonnøytralt samfunn på kort tid.

Debatten om forskernes rolle og ansvar i klimaspørsmålet er betimelig, kfr. kronikken “Skuggeredde forskere” av Halfdan Wiik i Energi og Klima 28.november 2017, og svarene fra Bjørn Samset og Christian Bjørnæs ved CICERO.

Wiik mener at norske klimaforskere – med få unntak – skygger banen så snart det nærmer seg samfunnsmessige og politiske spørsmål. Han etterlyser tydeligere påpekning fra forskerhold om at klimautfordringen bare kan løses gjennom kollektive og politiske handlinger. Wiik siterer meg fra et innlegg jeg holdt på Forum for vitenskap og demokrati ved Universitetet i Bergen 9. november 2017, hvor jeg blant annet sa: “Den tradisjonelle forskerrollen som leverandør av kunnskap må i denne saken utvides i retning av å være påvirkningsagent.”

Vi skal tone flagg og by på våre argumenter

Dette er åpenbart Christian Bjørnæs, kommunikasjonsdirektør i Cicero, ikke enig i. Han skriver i sitt innlegg at “Vår jobb som forskere er å beskrive løsninger som politikerne kan gjennomføre. Vår jobb er ikke å fortelle politikerne hva de skal gjøre. Dersom CICERO inntar rollen som aktivist, mister vi troverdighet.”

James Hansen er blant klimaforskerne som mener forskere må være tydeligere i kommunikasjon om farene ved klimaendringer.

Men Bjørnæs glemmer at mellom kan og skal finnes et bør. Klimaforskerne har også ansvar for å gi beslutningstakere og befolkningen sine faglig funderte råd om hva som bør og må gjøres for å forhindre en katastrofal utvikling. Politikk utformes i det demokratiske system på bakgrunn av kunnskapsformidling, påvirkning og åpen diskusjon. Forskere har derfor også ansvar for å opplyse folk flest om den tvingende nødvendighet det er å komme over til et karbonnøytralt samfunn på kort tid. Dette innebærer å gi den enkelte et medansvar, men fremfor alt å få fram at global oppvarming er en utfordring som bare kan løses av fellesskapet, altså på det politiske nivå.

FORSKERES ROLLE I KLIMADEBATTEN
Les alle debattinnleggene om forskeres rolle i klimadebatt og -politikk.

Bjørnæs er opptatt å bevare forskernes troverdighet. Mener han at denne troverdigheten settes på spill hvis forskere trekker konsekvensene av sin kunnskap? Er forskningens rolle begrenset til beskrivende og analyserende øvelser og så får politikken ta over? Etter mitt syn er dette en altfor defensiv og ansvarsfraskrivende oppfatning av akademikernes rolle i samfunnet. Vi skal tone flagg og by på våre argumenter. Ikke minst er dette tvingende nødvendig i en så eksepsjonell sak som klimakrisen.

Diagnosen er utvilsom, årsaken kjent, prognosen sannsynliggjort og behandlingsprinsippene er klare

Den globale oppvarmingen kan i sin ytterste konsekvens ødelegge livsgrunnlaget for menneskeheten. Allerede nå er det klart at de politiske forpliktelsene som ligger i Paris-avtalen ikke er tilstrekkelige for å nå målet om 1,5 graders oppvarming. Vi er mest sannsynlig på vei mot minst tre graders temperaturøkning i løpet av dette århundret. Dette vet klimaforskerne, men dette faktumet kommuniseres ikke tydelig til politikerne og befolkningen. Den kjente klimaforskeren James Hansen uttalte nylig: ” We have to make sure that the negotiatiors and the public understand the situation… Scientists should be standing up and telling the public and the negatiators: you have to do something that actually has an impact”. Uttalelsen kom talende nok i seminaret: Scientific Reticence: A Threat to Humanity and Nature, arrangert 10. november 2017 i forbindelse med COP23 i Bonn.

Som lege er jeg vant med å håndtere usikkerhet, enten det gjelder behandling eller forebyggende tiltak. I noen situasjoner er faresignalene så sterke at radikal inngripen er nødvendig, selv om dette skjer uten full visshet om utfallet. Føre var-prinsippet kan tilsi at forebyggende tiltak bør iverksettes i en situasjon med vitenskapelig usikkerhet, hvis de mulige skadevirkningene av å la være å handle er uopprettelige. Det er en profesjonell oppgave å gi myndighetene klare råd i en slik situasjon.

Klimaforskere må ta samme ansvar. Sjelden er faktagrunnlaget så sikkert som når det gjelder global oppvarming. Diagnosen er utvilsom, årsaken kjent, prognosen sannsynliggjort og behandlingsprinsippene er klare. Ytterligere observasjon vil sette pasientens liv i fare. Det som trengs er handling nå.