Regjeringen later som det ikke er motsetninger mellom rask utvinning av alle kjente norske olje- og gassressurser og en bærekraftig klimapolitikk. Den sier som Ole Brumm, “ja takk, begge deler”. Men skal vi begrense den globale oppvarmingen til to grader må det legges begrensninger på utnyttelse av fossil energi og den må utvinnes og brukes på en mest mulig miljøvennlig måte. Dette må også gjelde for Norge.

Resultatet av FNs møte i Durban om de globale klimautfordringer ble skuffende. Land med 85 prosent av klodens klimagassutslipp, Kina og USA inklusive, er foreløpig ikke villige til å ta på seg forpliktende utslippsreduksjoner før i 2020. For Norge bør ikke dette være et signal til å vente på hvilke klimatiltak andre land gjør, men til å bruke tida til å få orden i eget hus. Jo lenger vi venter, jo mer kostbar blir omstillingen til lavutslippssamfunnet, slik Stern-rapporten dokumenterer.

Vi må holde fast på målsettingen om at jordas temperaturstigning skal begrenses til to grader celsius og at Norge må ta sin del av jobben. Da er vår oljepolitikk viktig, og vi setter her opp tre utfordringer til denne.

Utvinningstempoet på norsk sokkel må gjøres langsiktig bærekraftig

Det er viktig å minne om dette i en tid med stadig nye store olje- og gassfunn. Vi kan ikke la disse funnene bestemme utvinningstakt og klimapolitikk.

Statens fremste instrument i styringen av petroleumsvirksomheten er konsesjonspolitikken. Den styrer aktivitetsnivået i petroleumsindustrien og gjennom sine ringvirkninger økonomien og aktivitetsnivået i hele det norske samfunnet. Tempoet er i dag så høyt at Norge bare kan dekke sitt behov for arbeidskraft gjennom en betydelig arbeidsinnvandring. Som en oase i Europa har vi både lønnsvekst og økonomisk vekst. Mangel på norske arbeidsplasser kan umulig være et moment i kravet om økt utbyggingstempo.

Vi må ha to tanker i hodet samtidig, sier olje- og energiminister Ola Borten Moe når han forsvarer både utbygging av fornybar energi og tempoet i oljeutvinningen. Ja, det må vi, men disse tankene må henge sammen. Energisikkerhet og klimasikkerhet er ikke uavhengige størrelser. Verden trenger energi, sier han, men det kan ikke være noen prioritert oppgave for Norge å dekke dette med fossilt brensel.

Elektrifisering av sokkelen kan redusere norske klimagassutslipp med 25 prosent

Det bør være et selvfølgelig krav at utvinning av petroleum gjøres så miljøvennlig som mulig. Det største norske klimagassutslippet kommer fra olje- og gassproduksjon på sokkelen. Tas beslutningene i dag, kan kanskje sokkelen være elektrifisert med fornybar energi innen 2030.

Dette tiltaket alene vil kunne redusere det norske utslippet med nærmere 25 prosent.

Regjeringen bør be Statoil avvikle sitt oljesandprosjekt i Canada

I tillegg til tiltak innenfor egne grenser kan Norge som miljønasjon gjøre noe som synes og som vil ha effekt internasjonalt. Det er prisverdig at vi ved hjelp av vår pengesekk vil redde regnskog i deler av verden. Et større inntrykk vil det gjøre om regjeringen ba Statoil avvikle sitt oljesandprosjekt i Canada.

Statens styring av Statoil overlates i avgjørende grad til selskapets styre og administrasjon. Men det må være ubekvemt for regjeringen å være majoritetseier i et selskap som produserer og markedsfører olje fra tjæresand, der utslippene av klimagasser under produksjonsprosessen vil forbli store. EU har under vurdering å straffe slik olje. Det er god grunn til det. Selv om alle klimagassutslipp fra kull, ukonvensjonell olje og avskoging stoppes straks, vil det fortsatt ikke være rom for å forbruke alle øvrige kjente olje- og gassreserver, om vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense den globale oppvarmingen til to grader.

Det er derfor provoserende når Statoil-sjefen i Politisk kvarter i NRK P2 9. januar hevder at tjæresandprosjektet i Canada er forenlig med togradersmålet. Regjeringen bruker miljøargument for å forsere norsk gasseksport, men det blir lite troverdig når staten gjennom Statoil samtidig støtter produksjon av olje fra tjæresand. Det vil gjøre inntrykk internasjonalt om Statoil blir beordret til å trekke seg ut av sitt oljesandprosjekt i Canada.

Men kan staten som eier blande seg inn i disposisjonene til Statoils styre? Det tradisjonelle svaret er at Statoil er et børsnotert selskap der styret må bestemme og der eieren, staten, må holde seg unna. Ellers går det ut over markedets tillit til selskapet og børsverdien. Vi har ikke sett at private eiere, Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke er eksempler, sjeneres over å delta i styre og stell i selskaper der de har store eierandeler.

Forfatterne er ikke mer naive enn at de skjønner at staten nøye må definere sin rolle i forhold til sine selskaper for ikke å ødelegge deres rolle som troverdige kommersielle aktører. Men staten kan bruke sin makt. Stortinget har vedtatt krav til selskaper der Statens pensjonsfond går inn som minoritetseiere. Det er Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland som er rådgiver. Skal vi vente på at Etikkrådet vil finne at de store klimapåkjenningene fra oljesandprosjekter er kritikkverdige og anbefale at det ikke investeres i selskaper som går inn i slike?

Vi venter på klimameldingen

Det er mange av oss som håper at regjeringen denne gangen har et langsiktig og handlingsrettet perspektiv. Vi må glede oss over mange sider ved norsk petroleumspolitikk og våre politikeres evne til å ta vare på det økonomiske resultatet av denne, i form av Pensjonsfondet. Men vi må også ha et annet sikte enn en stor sparebøsse som raskt kan få en redusert verdi om klimakrisen slår inn for fullt.

Skal Norge være et konkurransedyktig lavutslippssamfunn i 2050 må det gis plass til virksomheter med noe mindre inntjening på kort sikt enn den som petroleumsvirksomheten gir. Utbygging av fornybar energi og stimulering av grønne arbeidsplasser står her i første rekke.