Klima og kunnskap: Usikkerhet kan brukes som påskudd for unnfallenhet - Energi og Klima

Klima og kunnskap: Usikkerhet kan brukes som påskudd for unnfallenhet

Vi bør alltid være oppmerksom på at vår kunnskap kan være usikker, men usikkerhet kan også brukes til å forkludre det faktum at vi vet nok til å gjøre noe.

1 kommentar
I forbindelse med valget ville det ha vært riktig å minne politikere om at mange av deres forslag er inkonsistente, for eksempel at man vil redusere biltrafikken samtidig som man går inn for å bygge nye motorveier, skriver artikkelforfatteren. Her fra utbyggingen av E18 i Vestfold.Foto: Peter Fiskerstrand cba

I en kronikk 28. november kritiserer Halfdan Wiik blant annet Ciceros rapport Klimavalg 2017 for å være altfor forsiktig, og hevder at norske klimaforskere med få unntak skygger banen når de nærmer seg samfunnsmessige og politiske spørsmål. Han siterer blant annet professor i samfunnsmedisin, John Gunnar Mæland, som argumenterer for at den tradisjonelle forskerrollen som leverandør av kunnskap i klimasaken må utvides i retning av å være påvirkningsagenter.

Kommunikasjonsdirektør i Cicero, Christian Bjørnæs, svarer på kritikken i en kommentar 30. november, og hevder at forskeres troverdighet vil svekkes dersom de klatrer opp på barrikadene og blir aktivister: «Forskning på hvilken klimapolitikk som har best effekt er ikke entydig nok til at forskere kan bruke megafon.» Forskernes jobb i det offentlige ordskiftet er ifølge Bjørnæs å levere vitenskapelig basert kunnskap, og deretter er det opp til organisasjoner som Besteforeldreaksjonen å omsette denne kunnskapen til konkrete politiske forslag.

FORSKERES ROLLE I KLIMADEBATTEN
Les alle debattinnleggene om forskeres rolle i klimadebatt og -politikk.

Ciceros rapport er skrevet av eksperter for å formidle kunnskap om miljøet som skulle være relevant for stortingsvalget 2017. Som sådan er den angivelig objektiv og nøytral, den inneholder ingen etiske eller politiske vurderinger, men begrenser seg til fakta og mulige konsekvenser av aktuelle tiltak. Flere steder fremheves usikkerheten som er forbundet med de foreslåtte tiltakene. En vanlig kritikk har vært at når eksperter opptrer i slike situasjoner, underkommuniseres usikkerheten. Det kan man ikke kritisere Ciceros rapport for. Tvert imot er den forsiktig, balansert, og usikkerheten understrekes gjentatte ganger.

Usikkerheten henger sammen med det forhold at verden (inkludert natur og mennesker) er et komplekst system. Slike systemer kjennetegnes ved at det er vanskelig å finne enkle årsakssammenhenger. Derfor vil ofte tiltak ha utilsiktede, eller til og med negative konsekvenser.

Det er vanskelig å fri seg fra tanken at usikkerhet er et skalkeskjul for unnfallenhet

Men usikkerhet kan også brukes som påskudd for unnfallenhet: Siden vår kunnskap er usikker, og tiltak kan være forbundet med store kostnader, må vi være forsiktig med å gjøre noe. Naomi Oreskes og Erik M. Conway gir i Merchants of Doubt (2010) eksempler på hvordan usikkerhet og tvil har vært brukt systematisk til å underminere ubehagelig kunnskap. Det startet allerede med et program organisert av tobakksindustrien for å diskreditere forskning som indikerte en årsakssammenheng mellom røyking og lungekreft. Taktikken var «å holde kontroversen levende». Oreskes og Conway kaller dette tobakkstrategien, og dokumenterer hvordan den samme strategien – til dels av de samme personene – ble benyttet i en rekke miljøsaker, blant annet asbest, ozonlaget og sur nedbør. Det siste i rekken er klimadebatten.

Det er ingen grunn til å tro at forfatterne av Ciceros rapport har samme hensikt som de aktørene Oreskes og Conway beskriver, men det er vanskelig å fri seg fra tanken at usikkerhet er et skalkeskjul for unnfallenhet. Det er et forhold Ciceros forskere bør ta inn over seg: Kompleksitet er nemlig ikke bare usikkerhet. Et komplekst system kjennetegnes av at det har egenskaper på ett nivå som ikke kan reduseres til et lavere nivå. Stikkordet er «emergens». For å si det slagordmessig: Helheten er mer enn summen av delene. Ofte må man riktignok undersøke trær, greiner og blader i en skog, men noen ganger er det fare for at man ikke ser skogen for bare trær.

For eksempel vil underernærte barn ofte dø av infeksjonssykdommer, som difteri, skarlagensfeber, meslinger osv. Vi kan naturligvis hevde at hver av disse sykdommene er årsak til at de dør, men vi overser da at den egentlige årsaken er underernæring. Ciceros rapport faller i denne fellen. Den skulle danne et kunnskapsgrunnlag for klimadebatter under årets valgkamp. Den starter med å dele temaet opp i fire undertemaer: olje- og gassvirksomhet, grønne næringer, bærekraftig veitransport og klimavennlig atferd. Deretter diskuteres mange forskjellige enkelttiltak innenfor hvert av disse områdene, og i de fleste tilfeller konkluderer de enten med forbehold eller at virkningen er usikker. Leseren vil lett sitte igjen med det inntrykk at det er svært usikkert om det i det hele tatt er noe som virker.

Våre utslipp av CO2 henger sammen med vår produksjon og vårt materielle overforbruk

Helhet og sammenheng er viktig i beskrivelsen av komplekse systemer, og disse burde ha vært de overordnede begrepene i Ciceros rapport. Det er naturligvis verken mulig eller ønskelig å lage en overordnet plan som skal løse klimautfordringene, men det forhindrer ikke at enkelttiltak bør ses i sammenheng, og som deler av en større helhet. Økologer har alltid visst dette. Økologen Barry Commoner formulerte i sin tid en del økologiske lover, og den første var ganske enkel: «Alt henger sammen med alt.» I forbindelse med valget ville det ha vært riktig å minne politikere om at mange av deres forslag er inkonsistente, for eksempel at man vil redusere biltrafikken samtidig som man går inn for å bygge nye motorveier.

Men Ciceros rapport burde gått videre, og satt klimaforandringene inn i en større sammenheng. Erik Dammann påpeker i en kronikk i Klassekampen 2. desember at selv om vi finner en løsning på klimautfordringene, vil verdens miljøtilstand være bedrøvelig. For eksempel har det vært en stor reduksjon i artsmangfoldet i verden de siste tiårene, vi fortsetter å sende miljøgifter ut i naturen, og verdenshavene tilføres enorme mengder plastavfall. Hvis vi ser på denne større sammenhengen, blir det nærmest absurd å hevde at det finnes en teknologisk løsning på klimaproblemene. Våre utslipp av CO2 henger sammen med vår produksjon og vårt materielle overforbruk. Det ligger langt over det verdens befolkning som helhet kan tillate seg. Det er derfor uakseptabelt at Norge, som et av verdens rikeste land, skal øke sitt forbruk, mens fattige land med et langt mindre forbruk, er offer for klimaforandringene.

Vi bør alltid være oppmerksom på at vår kunnskap kan være usikker, men usikkerhet kan også brukes til å forkludre det faktum at vi vet nok til å gjøre noe.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Ad

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Karl Johan Grimstad

    Se hva Jansen bjerknessenteret skriver. sitat: . Det har vært et kronisk forskningsproblem å bestemme både TCR (transient klimarespons) og ECS (likevektsfølsomhet). Selv i den siste rapporten fra IPCC er det ikke gitt noen mer presise beregninger enn før, fordi det er mye sprik i litteraturen, noe som gir et stort usikkerhetsintervall for disse beregningene. Det kan heller ikke gis noen foretrukne verdier. Sitat slutt. med andre ord, før man kjenner den er det galskap å øyde så mye økonomiske resurser som kunne brukes til langt mere tvingende oppgaver.

Kommentarfeltet er stengt.