Karbonfangst og landbrukspolitikk

Fangst av karbon og investeringer i utlandet: Vi må tenke helt nytt og stort om norsk landbrukspolitikk.

Erik Joner, seniorforsker ved Bioforsk Jord og Miljø, parkerer i Dagens Næringsliv 2. mai karbonfangst fra fossile kilder slik dette har vært drevet til nå. Joner mener naturens egen metode er langt mer effektiv: Naturlig karbonfangst gjennom biokull som blandes inn i jord. Utover å lagre betydelige mengder CO₂, fungerer biokullet som humus og gjødsel på en gang og vil dermed redusere behovet for kunstgjødsel.

Dette har potensial for norsk landbruk. Men da må vi tenke nytt og større. Biokull har en rekke fordeler som f.eks:

  • Ekstremt effektiv – fotosyntesen kan binde ti ganger mer CO₂ enn det som samlet slippes ut av dagens fossile kilder
  • Lav investeringskostnad (ifølge Joner gratis)
  • Kjent teknologi – samme som produksjon av trekull til grilling

Norsk landbrukspolitikk og argumentene for den har stort sett vært uforandret i etterkrigstiden. Argumentene som brukes hyppigst for å opprettholde og styrke dagens regime med 20 milliarder i årlig støtte, er:

  • Forsyningssikkerhet og matvaresikkerhet
  • Behov for økt matproduksjon siden det blir flere mennesker i verden
  • Bevaring av kulturlandskapet og bosetting i distrikter
  • Sektoren har et betydelig antall arbeidsplasser i både primærproduksjon og foredlingsledd som vil bli skadelidende hvis vi reduserer landbruksstøtten

Utover matvaresikkerhet som er en positiv side ved norsk landbruk, mener jeg de to første argumentene kan plukkes fra hverandre. Vi importerer allerede en stor del av energiinnsatsen i norsk landbruk (kraftfôr). Dette er en lite klimavennlig operasjon siden det stort sett dreier seg om soya eller palmeolje fra Brasil. Begge deler innebærer en svært uheldig reduksjon av regnskog. Med 40-60 prosent import av energiinnsatsen i norsk landbruk er det tydelig at det ikke er i nærheten av å være “selvforsynt”.

Skyver de fattige foran seg

Dernest kommer argumentet om at verden trenger mer mat. Men det holder slett ikke når vi vet at det i verden i dag dør flere mennesker av fedme enn av sult. Dette minner mye om et lignende argument for norsk oljeproduksjon tydelig artikulert av tidligere oljeminister Borten Moe. Man skyver de fattige foran seg og bruker dem til å rettferdiggjøre vår egen politikk. «Verdens fattige trenger billig energi, ergo må vi fortsette å pumpe opp mer olje». Og her; «Verdens fattige behøver mer mat, ergo må vi produsere mer mat».

Norsk landbrukspolitikk skader verdens fattige

Sannheten er derimot at norsk landbrukspolitikk skader både verdens fattige samt våre nærmeste handelspartnere. Skaden er direkte gjennom at vi hindrer tilgang til våre markeder for deres produkter. Handel er ofte den beste form for bistand man kan gi, men det er gjerne enklere å fortsette som før og gi almisser i form av penger. Indirekte skader vi de fattige ved at våre handelshindringer gir en lavere verdensmarkedspris for de produkter som subsidieres, fortolles eller kvoteres.

En lavere verdensmarkedspris går ut over de fattige ved at eksportinntektene deres går ned. Mulighetene de har til å tjene penger på produkter de har naturlige forutsetninger til å produsere mye av, går ned. Ofte er landbruksprodukter eller annen primærproduksjon de eneste produktene de i det hele tatt kan eksportere.

Eksportinntektene reduseres, BNP går ned og deres evne til økonomisk vekst avtar. Et ferskt eksempel som brukes på dette samfunnsøkonomiske fenomenet er Argentina. Etter landets konkurs i 2001 opplevde det på rekordtid kraftig økonomisk vekst takket være eksport av landbruksprodukter til gode priser.

Hva om vi tenker nytt og større om landbrukspolitikken?

Landene øst for oss fra Ukraina til Baltikum har noen av verdens beste forutsetninger for jordbruk med stor bærekraftig produksjon. De har god matjord og flatt landskap. Ikke er det langt unna heller. De produserer sitt eget kraftfôr og bruker lite kunstgjødsel. Tenk hvis vi kunne bidra med norsk kompetanse og kapital til å investere i og bygge opp bærekraftig landbruk der? Det ville være et solidaritetsprosjekt. For i dag “importerer” vi billig arbeidskraft fra disse landene. Vi kunne heller investere i landbruket deres slik at arbeiderne derfra slipper å pendle til Norge og være borte fra familie og venner månedsvis av gangen. I stedet kan vi importere matproduktene deres. Produksjonen vil gi betydelig lavere klimautslipp enn de samme produktene produsert på norsk jord, og kvaliteten vil kunne bli svært god.

Nå er tiden inne til å bli en karbonfangstnasjon som tar ansvar og rydder opp etter oss selv

Bevaring av kulturlandskap og bosetting i distriktene mener jeg er et viktig mål. Men må det skje gjennom produksjon av gress, melk og kjøtt? Det er fullt mulig å begynne en styrt omlegging fra dagens klimanegative melke- og kjøttproduksjon over til f.eks biokull. Jordene og bygdene vil holdes i hevd som før. Men de vil produsere andre produkter. Primærproduksjonen vil for eksempel være biokull og CO₂-fangst. Eventuelt også andre produkter som hurtigvoksende energipil, korn/halm (til biokull), hamp til isolasjonsformål eller andre vekster som alternativ for gress til kyr.

Biogass blir nevnt som et av de viktigste enkelttiltakene for å få ned landbrukets utslipp. Men også her må rammebetingelsene være til stede for at noe skal skje. I fjorårets landbruksforhandlinger ble det bestemt et driftstilskudd for gjødsel brukt til biogass på 30 kr/tonn. Dette har hittil ikke resultert i et eneste nybygd anlegg med gjødsel som råvare. Statens landbruksforvaltning skulle utarbeide forskrift for støtten, men har ikke gjort det. Likedan er den mye omtalte biogass-strategien som de borgerlige forhandlet inn i klimaforliket uteblitt. Den er derimot blitt en sovepute og forsøk på å gi inntrykk av at “det jobbes med saken” hver gang spørsmålet kommer opp.

Få har forventet at en regjering med Frp som landbruksminister skal føre en aktiv klimapolitikk. Men vi bør kunne forvente nytenkning! Det har det nemlig vært lite av de siste 50 årene. Vi er en energinasjon. Nå er tiden inne til også å bli en karbonfangstnasjon som tar ansvar og rydder opp etter oss selv!