Karbonavgift til fordeling – nok en teoretisk skrivebordsøvelse

Karbonavgift til fordeling vil raskt bli et lappeteppe av unntak og modifikasjoner når modellen møter den politiske virkeligheten.

Folkets opprør mot høyere bensinpriser i Frankrike har gitt ideen om en karbonavgift til fordeling ny vind i seilene her hjemme. Men betyr karbonavgift til fordeling faktisk rettferdig fordeling? Og vil en slik avgift bidra til raskere kutt av klimagassutslipp? Eller vil avgiften være bare nok en teoretisk skrivebordsøvelse?

Karbonavgift til fordeling innebærer å sette en avgift på fossile brensler – olje, gass, kull – ved utvinning og/eller import til landet. Karbonavgiften økes gradvis. Inntektene fra karbonavgiften betales så tilbake til folket i like deler. De som forbruker lite fossile brensler går i pluss – de får tilbake mer enn de har betalt i avgift. De som forbruker mye fossile brensler går i minus – de får mindre tilbake enn de har betalt i avgift.

Karbonavgift til fordeling (KAF) er ingen ny ide. Opphavsmannen til forslaget er den amerikanske klimaforskeren James Hansen. Forslaget sprang ut av Hansens kritikk av Kyotoprotokollen fra 1997. Det er siden den gang blitt lansert ulike modeller for KAF. I Norge foreslo Miljøpartiet de Grønne i Stortinget høsten 2016 å utrede KAF, og denne høsten har Naturvernforbundet lagt frem en artikkelsamling om KAF.

Kritikk av Kyotoavtalen

Kyotoprotokollen kan kritiseres for mye og mangt. James Hansen konsentrerte seg om følgende:

  1. Utilstrekkelige utslippskutt til å faktisk stoppe klimaendringene
  2. Mangel på rettferdig fordeling av utslippsreduksjoner
  3. Mangel på prissignaler til næringsliv, individer og nasjoner

Kyotoavtalen ble feiret som et første skritt mot en internasjonal klimaavtale, men avtalen innebar bare utslippskutt på rundt 5 prosent i perioden 2008–2012. Det var med andre ord langt fra det som trengtes. Hanson kritiserte også oppbyggingen av Kyotoprotokollen – som var et såkalt «cap and trade-regime». Det ble satt et tak på utslippene og landene kunne så handle med hverandre.

Økonomisk effektiv og rettferdig

Hansen ønsket seg isteden et økonomisk effektivt virkemiddel som kuttet utslippene tilstrekkelig og som samtidig var rettferdig. Ideen var å legge en karbonavgift på bruk av fossile brensler; olje, gass, kull. Inntektene skulle så betales tilbake til folket i like store deler. Karbonavgiften skulle økes til alle fossile brensler er faset ut.

Fordelen med karbonavgift til fordeling skulle være at avgiften er enkel og økonomisk effektiv, gjør miljøvennlige alternativer konkurransedyktige uten subsidier, og at det skulle være lettere å gjennomføre enn et utslippstak. Hansen argumenterte også for at det ville være folkelig støtte for en slik modell.

Men ikke rettferdig nok?

Men i den norske debatten har KAF blitt kritisert for å innebære en skjev fordeling både sosialt og geografisk, for at det å gi inntektene tilbake til folket også vil gi økt privat forbruk, for at inntektene fra karbonavgifter bør brukes til å finansiere velferdsstaten og/eller klimatiltak, og at klimaeffekten er usikker.

For å løse utfordringen med sosial skjev fordeling har blant annet Naturvernforbundet foreslått å kompensere med ordninger utenfor KAF-systemet. AUF har foreslått en modifisert modell hvor en andel av karbonavgiften brukes til progressiv reduksjon i inntektsskatten, og dermed sikre at den fattigste fjerdedelen av befolkningen ikke samlet opplever et økt skattetrykk.

Tilsvarende er karbonavgift til fordeling kritisert for geografisk skjevfordeling. Spørsmålet er om det er rettferdig at folk som bor i sentrale strøk skal betale mindre i karbonavgift enn de som mangler kollektivtrafikk i distriktene. Naturvernforbundet foreslår også her å kompensere folk som bor i spredtbygde strøk.

Nok en teoretisk skrivebordsøvelse

De to vesentlige spørsmålene er om KAF kan løse utfordringer som en global pris på karbon, CO₂-avgift og kvotesystem ikke løser, og om det er trekk ved KAF som gjør at systemet faktisk er politisk gjennomførbart.

KAF er i bunn og grunn utformet som det samme som en CO₂-avgift eller et kvotesystem.

Det unike elementet ved KAF sammenlignet med CO₂-avgift og kvotesystem er at inntektene fordeles ut til folket igjen. Det skulle i utgangspunktet kunne bidra til økt folkelig støtte, men den norske debatten tyder på at et i utgangspunktet positivt tiltak – tilbakebetaling av avgift – kan drukne i en debatt om hva som er rettferdig fordeling – sosialt og geografisk.

Karbonavgift til fordeling er, som James Hansen påpekte, en enkel økonomisk modell. Utfordringen med denne enkle, økonomiske modellen er at den fort kan vise seg å møte på de samme politiske barrierene som en global pris på karbon, en europeisk CO₂-avgift eller en norsk CO₂-avgift uten unntak.

KAF vil ikke bidra til atferdsendring der det ikke eksisterer alternativer – som i spredtbygde strøk med dårlig utbygd kollektivtrafikk. Det betyr at inntektene fra avgiften vil gå opp – uten at utslippene går ned.

Det er gode grunner til at det gjøres unntak fra CO₂-avgift og kvotesystem i europeiske land: Karbonlekkasje innebærer at klimagassutslippene flyttes fra land som setter en pris på klimagassutslipp til land som ikke setter en pris, eller en lavere pris, på klimagassutslipp. KAF vil også kunne bidra til karbonlekkasje, på samme måte som CO₂-avgift og kvotesystem. Det betyr at vi må gjøre de samme unntakene fra KAF som fra CO₂-avgift og kvotesystem.

Og da er det ikke vanskelig å se at KAF som en presumptivt enkel økonomisk modell raskt vil bli et lappeteppe av unntak og modifikasjoner når modellen møter den politiske virkeligheten. Det er overhengende fare for at også karbonavgift til fordeling ender opp som nok en teoretisk skrivebordsøvelse sammen med andre enkle økonomiske modeller. Og da bør vi kanskje heller bruke tid og ressurser på tiltak som faktisk kutter klimagassutslippene. Der har Miljødirektoratet allerede gjort utredningsjobben. Det er bare å sette i gang.