Karbonavgift til fordeling – nok en teoretisk skrivebordsøvelse - Energi og Klima

Karbonavgift til fordeling – nok en teoretisk skrivebordsøvelse

Karbonavgift til fordeling vil raskt bli et lappeteppe av unntak og modifikasjoner når modellen møter den politiske virkeligheten.

10 kommentarer
Karbonavgift til fordeling vil ikke bidra til atferdsendring der det ikke eksisterer alternativer – som i spredtbygde strøk med dårlig utbygd kollektivtrafikk, skriver artikkelforfatteren.Foto: Gerben Jacobs cb

Folkets opprør mot høyere bensinpriser i Frankrike har gitt ideen om en karbonavgift til fordeling ny vind i seilene her hjemme. Men betyr karbonavgift til fordeling faktisk rettferdig fordeling? Og vil en slik avgift bidra til raskere kutt av klimagassutslipp? Eller vil avgiften være bare nok en teoretisk skrivebordsøvelse?

Karbonavgift til fordeling innebærer å sette en avgift på fossile brensler – olje, gass, kull – ved utvinning og/eller import til landet. Karbonavgiften økes gradvis. Inntektene fra karbonavgiften betales så tilbake til folket i like deler. De som forbruker lite fossile brensler går i pluss – de får tilbake mer enn de har betalt i avgift. De som forbruker mye fossile brensler går i minus – de får mindre tilbake enn de har betalt i avgift.

Karbonavgift til fordeling (KAF) er ingen ny ide. Opphavsmannen til forslaget er den amerikanske klimaforskeren James Hansen. Forslaget sprang ut av Hansens kritikk av Kyotoprotokollen fra 1997. Det er siden den gang blitt lansert ulike modeller for KAF. I Norge foreslo Miljøpartiet de Grønne i Stortinget høsten 2016 å utrede KAF, og denne høsten har Naturvernforbundet lagt frem en artikkelsamling om KAF.

Kritikk av Kyotoavtalen

Kyotoprotokollen kan kritiseres for mye og mangt. James Hansen konsentrerte seg om følgende:

  1. Utilstrekkelige utslippskutt til å faktisk stoppe klimaendringene
  2. Mangel på rettferdig fordeling av utslippsreduksjoner
  3. Mangel på prissignaler til næringsliv, individer og nasjoner

Kyotoavtalen ble feiret som et første skritt mot en internasjonal klimaavtale, men avtalen innebar bare utslippskutt på rundt 5 prosent i perioden 2008–2012. Det var med andre ord langt fra det som trengtes. Hanson kritiserte også oppbyggingen av Kyotoprotokollen – som var et såkalt «cap and trade-regime». Det ble satt et tak på utslippene og landene kunne så handle med hverandre.

Økonomisk effektiv og rettferdig

Hansen ønsket seg isteden et økonomisk effektivt virkemiddel som kuttet utslippene tilstrekkelig og som samtidig var rettferdig. Ideen var å legge en karbonavgift på bruk av fossile brensler; olje, gass, kull. Inntektene skulle så betales tilbake til folket i like store deler. Karbonavgiften skulle økes til alle fossile brensler er faset ut.

Fordelen med karbonavgift til fordeling skulle være at avgiften er enkel og økonomisk effektiv, gjør miljøvennlige alternativer konkurransedyktige uten subsidier, og at det skulle være lettere å gjennomføre enn et utslippstak. Hansen argumenterte også for at det ville være folkelig støtte for en slik modell.

Men ikke rettferdig nok?

Men i den norske debatten har KAF blitt kritisert for å innebære en skjev fordeling både sosialt og geografisk, for at det å gi inntektene tilbake til folket også vil gi økt privat forbruk, for at inntektene fra karbonavgifter bør brukes til å finansiere velferdsstaten og/eller klimatiltak, og at klimaeffekten er usikker.

For å løse utfordringen med sosial skjev fordeling har blant annet Naturvernforbundet foreslått å kompensere med ordninger utenfor KAF-systemet. AUF har foreslått en modifisert modell hvor en andel av karbonavgiften brukes til progressiv reduksjon i inntektsskatten, og dermed sikre at den fattigste fjerdedelen av befolkningen ikke samlet opplever et økt skattetrykk.

Tilsvarende er karbonavgift til fordeling kritisert for geografisk skjevfordeling. Spørsmålet er om det er rettferdig at folk som bor i sentrale strøk skal betale mindre i karbonavgift enn de som mangler kollektivtrafikk i distriktene. Naturvernforbundet foreslår også her å kompensere folk som bor i spredtbygde strøk.

Nok en teoretisk skrivebordsøvelse

De to vesentlige spørsmålene er om KAF kan løse utfordringer som en global pris på karbon, CO2-avgift og kvotesystem ikke løser, og om det er trekk ved KAF som gjør at systemet faktisk er politisk gjennomførbart.

KAF er i bunn og grunn utformet som det samme som en CO2-avgift eller et kvotesystem.

Det unike elementet ved KAF sammenlignet med CO2-avgift og kvotesystem er at inntektene fordeles ut til folket igjen. Det skulle i utgangspunktet kunne bidra til økt folkelig støtte, men den norske debatten tyder på at et i utgangspunktet positivt tiltak – tilbakebetaling av avgift – kan drukne i en debatt om hva som er rettferdig fordeling – sosialt og geografisk.

Karbonavgift til fordeling er, som James Hansen påpekte, en enkel økonomisk modell. Utfordringen med denne enkle, økonomiske modellen er at den fort kan vise seg å møte på de samme politiske barrierene som en global pris på karbon, en europeisk CO2-avgift eller en norsk CO2-avgift uten unntak.

KAF vil ikke bidra til atferdsendring der det ikke eksisterer alternativer – som i spredtbygde strøk med dårlig utbygd kollektivtrafikk. Det betyr at inntektene fra avgiften vil gå opp – uten at utslippene går ned.

Det er gode grunner til at det gjøres unntak fra CO2-avgift og kvotesystem i europeiske land: Karbonlekkasje innebærer at klimagassutslippene flyttes fra land som setter en pris på klimagassutslipp til land som ikke setter en pris, eller en lavere pris, på klimagassutslipp. KAF vil også kunne bidra til karbonlekkasje, på samme måte som CO2-avgift og kvotesystem. Det betyr at vi må gjøre de samme unntakene fra KAF som fra CO2-avgift og kvotesystem.

Og da er det ikke vanskelig å se at KAF som en presumptivt enkel økonomisk modell raskt vil bli et lappeteppe av unntak og modifikasjoner når modellen møter den politiske virkeligheten. Det er overhengende fare for at også karbonavgift til fordeling ender opp som nok en teoretisk skrivebordsøvelse sammen med andre enkle økonomiske modeller. Og da bør vi kanskje heller bruke tid og ressurser på tiltak som faktisk kutter klimagassutslippene. Der har Miljødirektoratet allerede gjort utredningsjobben. Det er bare å sette i gang.

Bli abonnent!

10 kommentarer

  1. Avatar

    Gunvar Mikkelsen

    Dette var tynn argumentasjon. Hvilke lett-gjennomførbare og effektive tiltak er det Gullberg ser for seg?Selvsagt må man beskytte eksporterende industri osv, slik at de har samme betingelser som konkurrentene – det er også vi «KAF-misjonærer» enige i. At det ikke er alternativer på bygda, er bare tull nå som elbilene kommer for fullt. Det er rett og slett et dårlig argument, og det blir bare dårligere og dårligere ettersom flere elbiler kommer på markedet. Og nei, jeg synes ikke at KAF skal være utjevnende – dvs. at fattige skal få mer utbetalt enn rike. Da vanner man ut ordningen, og den blir mindre effektiv når det gjelder å få ned utslippene. Rike folk er de som forurenser mest, og de som derfor må betale mest inn. Fattige forurenser minst, og må derfor også betale minst inn (men får like mye igjen som de rike). Dette blir ikke noe lappeteppe – det er en enkel og gjennomførbar løsning som nå innføres i Canada og Sør-Korea – selvsagt ikke med bind for øynene (antar det er godt utredet).

    • Anne Therese Gullberg

      Anne Therese Gullberg

      Mitt argument er hovedsakelig at KAF vil møte de samme barrierene som CO2-avgift og kvotesystem har gjort. Og da er egentlig spørsmål om vi skal bruke mer tid på å utrede enda flere varianter av enkle økonomiske modeller, eller om vi skal brette opp ermene og innføre tiltak for tiltak.

      Når det gjelder en KAF som ikke utjevner tilsvarer det lik CO2-avgift.

  2. Avatar

    Brita Helleborg

    Det jeg ikke forstår fra at denne kommentaren er hvilke virkemiddel som allerede er utredet og det bare er å sette igang med. Hvorfor er ikke disse tiltakene allerede igang da? Det å få redusert mengden utslipp av klimagasser er mye viktigere enn at akkurat det virkemidlet som brukes. Det må bare være et virkemiddel som som ikke blir sosialt urettferdig, for da kommer opprøret. Men det må virke. Det å drømme opp mange problemer som kan oppstå er ikke det vi trenger i en tid der det haster mer enn noensinne å få redusert klimagassutslippene. La oss lytte på de i diskriktene og forstå deres problemer. Hvis problemet er at det ikke finnes alternativer så som mulighet til å lade elbil, eller bussruter, så la oss gi dem det. Omstillingen må komme veldig snart, ellers kan vi glemme fremtiden.

    • Avatar

      Volkmar Kelle

      Brita, din kommentar beskriver akkurat min standpunkt. Anne Therese nevner eventuelle «politiske barrierer» – det er de som skal brytes ! Politikken får etterhvert skylden for at det gjøres for lite og for sent. Teknologien finnes å gjøre adskillig mer, den enkeltes påvirkningkraft er lite, det er politikken som må komme sterkere inn i bildet, som en drivkraft ( olje- og automobilindustrien kan ikke være drivkraften, selv om de later å være det). Og så har Norge kommet allerede langt – i forhold til andre land – med elektrifisering av personbilparken, men vi bør tenke globalt. Så elektrifiseringen av bilparken virker også uten KAF hos oss (Flytrafikken er et viktig segment som gjenstår). Her hadde vi forøvrig de samme motargumentene som mot KAF. Hvis Norge greier å innføre KAF, så vil det gi et eksempel for andre land, først i andre europäiske land, deretter USA, Kanada, Australia og lignende land. Det er det det dreier seg om, initiere en global opptrapping av alle mulige tiltak for å forhindre klimakollaps (ikke «klimavandel»!). Immens ser det ut at vi er endå omgitt av «Nei sayers». Endå er det mange som oppfører seg som om det ikke berører dem eller ikke før om lang tid framover. Jeg trodde (håpet) at «urgency» av Klimatrusselen hadd blitt tatt innover seg av «alle» politikerne og andre beslutningstakerne i mellomtiden. Bra at kommentarene har kommer med mot-argumentene til dette noe pessimistiske og skeptiske innlegget. Et eksempel er her også TESLA som greide å realisere sine visjoner mot alle «odds» og «nei sayers»…………

  3. Avatar

    Anders Ekeland

    Anne T. Gullbergs – overskrift er klart missvissende. Hun argumentere ikke med at KAF ikke kan innføres, dvs. at det er en skrivebordsøvelse, men at det må andre tiltak til. Snakk om å sparke inn åpne dører. Det hun påpeker – helt riktig at Naturvernforbundet (og jeg) går inn for å holde KAF enkel, og trå til med tiltak når vi virkelig ser at det trengs. Det er er *ikke* en teoretisk skrivebordsøvelse, det er praktisk politikk! Dermed blir ikke KAF et «lappeteppe» av unntak.

    Tvert i mot vil KAF rydde opp i den «jungelen» av ulike CO2-avgifter vi har i dag (jfr. Grønn skattekommisjon).

    Leser man kommentaren nøye så ser man at ATG *ikke* konkludere, bare stiller spørsmålet om KAF «kan løse utfordringer som en global pris på karbon, CO2-avgift og kvotesystem ikke løser». Men kjære vene! Hvis det er noe som dessverre! er urealistisk så er det en global pris på karbon! Hvis det er noe som ikke virker fordi de ikke er stadig stigende, så der det de norske CO2 avgiftene! Er det noe som helt sikkert ikke virker så er det EUs kvotesystem. For selv etter reformen så vil overskuddet på kvoter sørge for en lav kvotepris fram til 2050. Og det skyldes at sterke krefter i alle land i EU vil ha en lav kvotepris.

    ATG spør om «det er trekk ved KAF som gjør at systemet faktisk er politisk gjennomførbart». Hun peker sjølsagt ikke på noen tekniske problemer, for avgiften enkel å kreve inn. Like enn barnetrygd å dele ut.

    For det er klart at det er langt til kollektiv i Hedmark – som statistisk sett kjører mer bil en resten av landet, men ikke *så* langt fra gjennomsnittet. Hvorfor ligger Finnmark så mye lavere? Dette må utredes så vi ser om vi bør sette igang tiltak for Hedmark i tillegg til KAF. De får tiltakene som eventuelt supplerer KAF er adminstrativt veldig enkle, f.eks økt elbilstøtte til deler av landet med lav kollektivdekning.

    Jeg kan ikke lese ATG som annet en et forsøk på å «sverte» KAF ved å kline «teoretisk skrivebordsøvelse» på KAF – som hun ikke engang virkelig argumenterer for. Å dele ut en CO2 kvote til alle i hele verden og så laget et perfekt marked – det er en sann skrivebordsøvelse. KAF er det absolutt stikk motsatt. Det er en nasjonalt tiltak, som ikke krever en bindene internasjonal avtale. Det får vi aldri, til det er interessemotsetningene for sterke, for mange land udemokratiske osv.

    Det er klart at KAF innebærer en «skjev fordeling», men bare i den forstand at den innebærer at de rike med høyt (karbon)forbruk taper og de fattige med lavt (karbon)forbruk vinner. Når ble Arbeiderpartiet mot det?

    • Anne Therese Gullberg

      Anne Therese Gullberg

      Hei Anders,
      MItt poeng er at et heldekkende KAF – opprydding i jungelen av ulike virkemidler – fort kan ende på samme måte som da CO2-avgiften skulle innføres på 1990-tallet og da det ble foreslått et heldekkende kvotesystem rundt årtusenskiftet. Jeg har egentlig ingen mening om hvorvidt KAF er bedre enn CO2-avgift eller kvotesystem, men mener at det er god grunn til å tro at mange politikere og interessegrupper vil jobbe mot det – og at det vil møte de samme politiske barrierene som CO-avgift og kvotesystem. Sjur Kasa har skrevet meget godt om innføring av CO2-avgiften på 1990-tallet, og det finnes en rekke gode publikasjon om norsk klimapolitikk som beskriver hvorfor vi har fått et lappeteppe av virkemidler.

      • Avatar

        Volkmar Kelle

        Hei Anne,
        har vi – både plotikerne og folk flest – ikke idag en annen oppfattelse av «urgency» av klimatrusselen enn på 90 tallet ? Hvis ikke, da har etter min mening mediene sviktet på dette område. Såkallte politiske barrierer burde være lavere nå enn bare noen få år tilbake.

  4. Hallvard Birkeland

    Hallvard Birkeland

    Naturvernforbundet går inn for at KAF legges oppå alle klimatiltak vi har i dag. Det er det enkleste.
    Amerikanske republikanere ønsker at avgiften skal erstatte andre klimatiltak. Slik vil gjerne oljeindustrien ha det. Poenget er at KAF kan tilføre klimapolitikken en grunnleggende mekanisme som er sosialt rettferdig, om en gjør en liten geografisk justering som sørger for at grisgrente strøk kommer mye bedre ut, mens resten får en liten reduksjon i utbetalingen. Store folkemengder i gul vest vil neppe demonstrere mot en slik avgift, siden de fleste med middels og lav lønn vil gå i pluss. Bare da kan avgiften stige til et effektivt nivå. Det burde da være en drøm for politikerne? Om de bare kan legge fra seg ideen om at slike avgifter MÅ brukes til hundre gode formål.

  5. Avatar

    Håvard Saksvikrønning

    Kva med varianten nullsumskatt? Nullsumskatt er eksplisitt ikkje omfordelande, hverken mellom inntektsgrupper eller landsdelar. Dermed slepp ein skatteveksling på bakrommet i budsjettprosessane og kompliserte resirkuleringsordningar som folk ikkje skjønar , og det vert lettare å forklare folk at deira distrikt ikkje taper eller at påslaget i bensinprisen ikkje går til «dei andre». Karbonavgiftsforslaga i Frankrike som venstresida har demonstrert ned har etter all sannsynlegheit gjeve mesteparten av kostnadane til høginntektsgrupper og fordelt føremonane til alle med overvekt til låginntektsgrupper – men det er ikkje tydeleg nok å sjå. Og misnøgde folk brukar ikkje mykje tid på å analysere dei økonomiske effektane av nye skatteordningar. Det må være svært lett å forstå kva som skjer med pengane – og det fiksar ein med pengar direkte inn på kontoen mot slutten av månaden.

    Høgre drivstoffprisar vil sjølvsagt gje utsleppskutt i distrikta! Det norske folk køyrer rundt i dei bilane ein har råd til, og dei er etter kvart blitt ganske store, _spesielt_ på bygda. Køyrer ein mindre bil og mindre bilar så går utsleppa ned, også utan elbil.

    Avgifter er også eit heilt anna dyr enn kvotehandel. Kvotehandel er grisete, og det har vist seg umogeleg å få stabile, jamne prisoppgang på kvotene. Det har ikkje berre med EU-byråkratiets udugelegheit å gjere, det er rett og slett kvotehandelssystema sin natur. Avgifter med låst resirkuleringsmodell vil kunne løyse opp i dette, sidan me slepp å diskutere kva alle pengane skal brukast til – me treng berre være einige i at karbonprising er ein god modell for å få ned klimagassutsleppa – og så skrur me dei opp jamt og trutt til problemet er løyst.

  6. Avatar

    Volkmar Kelle

    Her er en interessant link til USA: akkurat en slik karbonavgift med fordelig skal være thema av en lovforslag i USA, støttet av medlemer i begge partiene. Se hvordan de ser på dette, det blir spennende å følge med, men desverre vil den trolig til slutt bli stoppet av «the orange president».
    https://cleantechnica.com/2018/12/17/revenue-neutral-carbon-fee-legislation-draws-bipartisan-support/

Kommentarfeltet er stengt.