Tirsdag 12. januar arrangerte Norsk Klimastiftelse et frokostmøte om Oljefondets rolle i det grønne skiftet sammen med den franske ambassaden i Oslo. La meg starte med å takke for et godt møte, men også for at dere gjennom lang tid har satt spørsmålet på dagsorden. Uten press og oppmerksomhet leverer ikke politikken de nødvendige løsningene. Den lange historien om Oljefondet, eller Statens pensjonsfond – utland, er at vi stadig har tatt nye skritt på veien mot etiske og ansvarlige investeringer. At vi fikk til enighet på Stortinget om å trekke oss ut av kull var en viktig del av dette. Vi hadde ikke fått til en slik enighet uten et vedvarende engasjement fra sivilsamfunnet og blant annet miljøorganisasjonene, det er jeg helt sikker på.

La meg starte med et par kommentarer om klimaavtalen i Paris og norsk klimapolitikk, før jeg vender tilbake til Oljefondets rolle i det grønne skiftet:

Vi har nå fått den første rettslig bindende klimaavtalen med reell global deltakelse fra alle land. Det er nærmest unison enighet om at klimamøtet i fjor, COP 21 i Paris, var vellykket. Alle land har plikter og rettigheter i den nye avtalen, og alle land skal ha utslippsmål og rapportere på dem. Det er en milepæl, et vendepunkt i det internasjonale klimaarbeidet. Mange har fremhevet rollen til de franske diplomatene, som under ledelse av utenriksminister Laurent Fabius, klarte å trekke sammen det internasjonale klimadiplomatiet. Resultatet står i kontrast til tidligere møter, og kanskje særlig København i 2009. Det betyr ikke at de tidligere møtene har vært bortkastet, men at vi endelig var kommet til et punkt hvor vi kunne enes internasjonalt om et rammeverk som kommer til å dra oss i riktig retning.

Signalet er sendt, og nå er det opp til hvert enkelt parlament, hver enkelt statsminister og president. Møtet i Paris har også gitt Arbeiderpartiet ny inspirasjon på veien videre. Vi kommer snart til å lansere en rekke klimaforslag på viktige områder som transport, industriutvikling, nullutslippsløsninger til sjøs, sirkulær økonomi, klimaforskning og om vårt internasjonale engasjement.

Arbeiderpartiet har støttet planen om å knytte Norge tettere opp til EU i klimapolitikken. Dette ble partiene på Stortinget enige om for snart ett år siden. Nå haster det med konkrete klimatiltak, mer gjennomføring, mer politikk. Likevel startet den nye klimaministeren det nye året med å dempe forventningene til hva vi skal gjøre i norsk klimapolitikk de neste to årene. Før jul sa statsministeren at avtalen med EU om hvordan vi skal kutte 40 prosent av våre utspill kanskje ikke kommer på plass før i 2017. For meg er dette tegn på en regjering som lener seg tilbake i klimapolitikken. I stedet for å vente på langdryge forhandlinger med EU, burde vi heller diskutert nye løsninger for reduserte utslipp. Det har vi gjort i Stortinget før. Det burde vi gjort igjen. Ideen om et klimaforlik har imidlertid blitt kraftig avvist fra regjeringspartiene, men det skal ikke hindre Arbeiderpartiet i å foreslå konkret oppfølging i Stortinget etter Paris-avtalen.

Når det gjelder målet om 40 prosent reduksjon i 2030, vil jeg i tillegg minne om Stortingets vedtak om karbonnøytralitet. Stortinget har vedtatt at Norge skal være karbonnøytrale i 2030, altså at vi skal redusere våre utslipp tilsvarende 100 prosent senest i 2030 dersom det kan gjøres som del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland påtar seg store forpliktelser. Vel, avtalen er på plass, og den er mer omfattende og mer ambisiøs enn mange så for seg. Men også i dette spørsmålet skyver regjeringen forhandlingene med EU foran seg. Det er på tide at klimaministeren eller statsministeren bekrefter målet om karbonnøytralitet innen 2030 – regjeringen kan ikke hoppe bukk over Stortingets vedtak.

Tilbake til temaet for klimafrokosten i forrige uke: kan Oljefondet bli en medhjelper i det grønne skiftet?

Mitt svar er ja. Tenk om svaret var nei; pensjonsfondet vårt, konstruert med evigheten som perspektiv, skal ikke være en del av det grønne skiftet? Det sier seg selv at svaret må være ja.

Men hva betyr det å være medhjelper i det grønne skiftet? Det kan ikke bety at vi definerer at selve formålet med Statens pensjonsfond skal være å bekjempe klimaendringer. Det har vi andre politiske virkemidler til, for eksempel regnskogsatsingen, som har bidratt til enorme utslippsreduksjoner i Brasil, Indonesia og andre regnskogland. Pensjonsfondets formål må, også i framtiden, være å oppnå avkastning på kapitalen. Pensjonsfondet er sparing til fremtidige generasjoner, ikke et instrument som skal løse politiske problemer som vi ikke klarer å prioritere på vanlig vis.

Samtidig sier jeg at pensjonsfondet skal være en del av det grønne skiftet. Hvordan henger det sammen?

Jo, fordi klimautfordringen er en overgripende utfordring, den får konsekvenser for absolutt alle politikkområder. Etter Paris-avtalen er det ingen som kan si at de ikke skal bidra. Det er ingen som har fripass, vi skal se klimagassreduksjoner i alle sektorer, i alle land.

Og nettopp fordi pensjonsfondet er sparing til fremtidige generasjoner, skal vi opptre ansvarlig – og hele tiden debattere hva som er riktig investeringsatferd. Det skulle bare mangle i et åpent demokrati som vårt, og slik har det også vært tidligere. Dette er en del av det jeg mener er den lange historien om pensjonsfondet.

I denne diskusjonen er det også naturlig med uenighet. Høsten 2013 foreslo jeg og Arbeiderpartiet at det var tid for å beslutte at pensjonsfondet vårt ikke skulle investere i kullselskaper. For mindre enn ett år siden var det stor uenighet om dette forslaget. Aftenposten mente at forslaget vårt om å trekke pensjonsfondet ut av kull innebar at fondet ble politisert. De etterlyste heller en stolthet fra Arbeiderpartiets side over at oppslutningen om pensjonsfondet og handlingsregelen nå også omfatter dagens finansminister fra FrP.

Vi er selvfølgelig fornøyde hver gang Fremskrittspartiet legger bort sentrale deler av sin politikk også her, men jeg mener at premisset om at fondet politiseres av at vi nå har besluttet at fondet skal selge seg ut av kullselskaper, er feil. Poenget er nemlig dette: God finansiell avkastning over tid må antas å avhenge av en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand. Og vi vet at kull er verstingen i klimasammenheng. Det er store utslipp, og kullforbruket øker sterkt. Skal vi nå klimamålene fra Paris-avtalen må verdens utslipp fra kull begrenses kraftig.

I prinsippet er ikke dette veldig annerledes fra beslutninger som tidligere er tatt om forvaltningen av fondet. Lenge før diskusjonen om kull kom opp, har pensjonsfondet utelukket en rekke selskaper fordi de anses å forårsake grov miljøskade. Vi har utviklet etiske retningslinjer, vi har trukket oss ut av tobakk, og vi har trukket oss ut av selskaper som produserer våpen som bryter med grunnleggende humanitære prinsipper. Dette legges merke til internasjonalt, noe jeg selv har erfart selv fra tiden som utenriksminister.

Stoltenberg-regjeringen opprettet pensjonsfondets første mandater for miljørelaterte investeringer. Etter en treg start, ser vi nå at disse investeringene gir god avkastning. Mandatene investeres i fornybar energi, energieffektivisering og naturressursforvaltning, og er underlagt samme krav til avkastning og risiko som fondets øvrige investeringer.

Fra Arbeiderpartiets side er vi glade for at regjeringen har videreført vår politikk på dette området, og i fjor vår vedtok et samlet Storting å øke rammen for de miljørelaterte investeringsmandatene til 30–60 milliarder kroner. Forventningsdokumentene fra pensjonsfondet er også viktige i det aktive og langsiktige eierskapsarbeidet. Her ligger det klare forventninger overfor selskapene en investerer i, om barns rettigheter, vannforvaltning og klimaendringer. I 2015 fikk Arbeiderpartiet gjennomslag for at det skal utvikles et tilsvarende forventningsdokument om menneskerettigheter, inklusive urfolks- og arbeidstakerrettigheter.

Våren 2015 innførte et samlet Storting et nytt kriterium som åpner for å utelukke klimaverstinger fra fondet. Sammen med en styrket eierskapsutøvelse innebærer dette en ansvarlig forvaltning som tar hensyn til både de etiske og finansielle sidene ved klimaendringene

I møte med den raske utviklingen i fondets størrelse kommer også diskusjonene om å gå inn i nye og mer krevende markeder. Ønsket om å få gjøre infrastrukturinvesteringer i fremvoksende økonomier er et eksempel på det. Fra Arbeiderpartiets side vil vi ikke utelukke en slik utvikling, men vi har hele tiden understreket at vi må forstå konsekvensene skikkelig før beslutningen tas, slik vi alltid har lagt vekt på. Finansdepartementet har fått analyser og råd fra Norges Bank, og fram mot den årlige Stortingsmeldingen om forvaltningen av pensjonsfondet skal de gjøre sine vurderinger av disse forslagene. Det ser vi fram til.

Det er viktig at departementet nå bruker tiden godt. Min holdning er at vi kan ta nye skritt, dersom vi er godt nok skodd. Det forutsetter at beslutningsgrunnlaget er skikkelig, at Finansdepartementet og regjeringen har gjort et godt nok forarbeid. Grunnplanken må uansett være at investeringene er lønnsomme innenfor en moderat risiko. Vi tjener verken miljø eller klima ved å sette de premissene over styr.

Det pågår et grønt skifte i verdensøkonomien. Det går ikke så raskt som vi kunne ønske oss, men når vi ser på prisfallet for solenergi og for vindmølleteknologi, er det tydelig for alle at noe stort er på gang. Det ligger store økonomiske muligheter i en lavkarbon industriutvikling. Denne utviklingen må pensjonsfondet ta del i, nettopp fordi det skal være lønnsomt og da bør ikke fondet miste nye investeringsmuligheter. Utviklingen i hele den fornybare sektoren blir et av de tyngste utviklingstrekkene i årene som står foran oss.