Nå i mars kom Folkekongressen sammen til sitt årlige møte i Beijing. Selv om dette parlamentet nok ikke har like mye makt som lovgivende organer i andre land, er de temaene som tas opp her toneangivende for politikk i Kina.

Ikke uventet har forurensning vært et viktig tema under årets møte, som ble avsluttet torsdag. Statsminister Li Keqiang erklærte til og med “krig mot forurensning”. Den ekstreme luftforurensningen i Beijing og andre byer de siste årene, på engelsk også omtalt som “the airpocalypse”, har sørget for at det ikke lenger kun er de høyt utdannede og miljøorganisasjonene som er oppmerksomme på forurensningsproblemet. Når luftkvaliteten avgjør om barnas skoledag avlyses og ansiktsmaske er en del av hverdagen, blir nødvendigvis luftkvalitet noe alle er opptatt av.

På grunn av luftforurensningen har kinesiske myndigheter de siste månedene vist folket at de tar problemet på alvor. Siden september 2013 har myndighetene lansert en rekke tiltak rettet mot å minske forurensning. Klimagassutslipp og lokal luftforurensning er ikke helt to sider av samme sak, men de henger sammen. Tiltak som forbedrer den lokale luftkvaliteten kan også føre til reduserte klimagassutslipp.

Et arsenal av tiltak

I september 2013 lanserte Statsrådet, Kinas øverste statsmyndighet, en handlingsplan med ti grep for å bedre luftkvaliteten. Generelt skal luftinnholdet av små partikler (PM10) og mikropartikler (PM2,5) i landet reduseres. Området Beijing, Tianjin, Hebei-provinsen, området rundt Yangtze-elvedeltaet (Shanghai) og rundt Guangzhou er nevnt spesielt. Disse områdene utgjør kun 8 prosent av Kinas landareal, men slipper til sammen ut 30 prosent av forurensningen, står for 43 prosent av Kinas kullforbruk og produserer mer enn halvparten av alt stål i landet.

Viktige grep i handlingsplanen er å begrense bruken av kull og øke tilbudet av renere energikilder. Innen 2017 skal kullforbruket i de overnevnte regionene komme ned i maksimum 65 prosent av totalt energiforbruk; både fornybare energikilder og naturgass skal erstatte kull. Med tanke på klimagassutslipp er det en dårligere nyhet at syntetisk framstilt gass, gass laget fra kull, også er nevnt i planen som erstatning for vanlig kull. Syntetisk gass vil ikke ha like stor påvirkning på den lokale luftkvaliteten som bruk av kull, men den gir ikke mindre CO₂-utslipp. Derfor er tiltakene om fortsatt energisparing og energieffektivisering vel så viktige – energi spart, er utslipp spart.

Videre omstrukturering av økonomien, med nøye tilsyn med de bedriftene som forbruker mest energi, er også et tiltak. Nytt i denne delen av handlingsplanen var at det gjøres obligatorisk for de mest forurensende bedriftene å offentlig rapportere om sine utslipp. Utslippsdata har tidligere nærmest vært sett som bedriftshemmeligheter, og ikke lett å få tak i på annet enn aggregert nivå. Nye markedsmekanismer som “forurenser betaler” ble også lansert i handlingsplanen.

Handlingsplanen har vist seg å ikke kun være tomme ord, men har faktisk blitt satt ut i livet. Kravet om obligatorisk forurensningsregnskap har også blitt fulgt opp – i desember 2013 offentliggjorde Miljøverndepartementet en liste på over 15.000 bedrifter som vil bli avkrevd forurensningstall. Om lag 4.000 av disse vil måtte oppgi gassutslipp. Andre må rapportere for eksempel om avløpsvann. 

Myndighetene har også jobbet med å få tiltakene fra handlingsplanen nedfelt i en luftforurensningslov der særlig prinsippet om at forurenser betaler ser ut til å bli gjeldende. Så, i sin tale til Folkekongressen tidlig i mars erklærte altså statsminister Li krig mot forurensning, og satte forurensningen i sammenheng med den økonomiske utviklingen; nå må Kina forandre kursen.

Forstår alvoret

Hvordan bestemmes så Kinas politikk? Beslutningsmakten i Kina er sentrert til Statsrådet. Alle departementer og kommisjoner (enheter som tilsvarer departementer) som den nasjonale utviklings- og reformkommisjonen (NDRC) rapporterer til Statsrådet. Dessuten er det en vanlig praksis i Kina å oppnevne ledergrupper som koordinerer og har kontroll på viktige politikkområder. Det finnes både en ledergruppe for klimaforandringer og en lederkommisjon for energispørsmål. Det er vanlig at statsministeren selv er leder for disse gruppene, mens andre medlemmer er ministre eller i stillinger på ministernivå i de departementene og statlige organisasjonene som har noe med saksområdet å gjøre.

Innad i ledergruppene og mellom departementer og kommisjoner er det nok en del uenighet og diskusjoner, men utad stiller alle seg bak politikken som blir kunngjort. Miljøverndepartementet har ansvar for andre typer forurensning enn klimagassutslipp, men er representert i overnevnte ledergrupper. Da Kinas nasjonale klimaplan ble lansert i 2007 var det nok først og fremst på øverste sentrale nivå at man var spesielt opptatt av klimaforandringer. Det er imidlertid ute i provinsene og byene at politikken faktisk gjennomføres og iverksettes. Nå er det ikke lenger slik at det kun er sentralmyndighetene som anser klimautslipp og luftforurensning som et problem. Også lokale myndigheter forandrer politikken på eget initiativ, både for å redusere klimautslipp og bedre luftkvaliteten.

Beijings bymyndigheter har for eksempel lansert sin egen plan for å få bukt med luftforurensning. Å regulere transportsektoren er et av tiltakene; både begrensning på antall biler i beijingregionen, nye drivstoffstandarder og å fremme hybrider og elektriske kjøretøy er nevnt i planen for å begrense utslipp. Beijing er også med på et pilotprosjekt for lavutslippsbyer, og er et av de syv første områdene i Kina som har begynt med karbonhandel.

Nødvendighet først og fremst

Mye av den politikken som dreier seg om luftforurensning som har blitt vedtatt det siste året, oppleves nok av myndighetene som ren nødvendighet framfor et stort klimaansvar. At man også ser for seg syntetisk gass som en løsning på luftforurensningen viser at dette er et problem som kommer foran klimaforandringer i køen av hensyn å ta. Det er mer presserende ting som folks helse og velferd som først og fremst står i fokus.

Samtidig vil luftforurensningspoltikken ha effekt på klimagassutslipp og kunne begrense også disse utslippene. Mye har skjedd bare det siste året. Spørsmålet er om de tiltakene som nå er lansert vil være nok. Med de luftforurensningsnivåene vi ser i dag er det sannsynlig at politikk som ytterligere begrenser utslipp vil være nødvendig også i overskuelig framtid. Likevel skal man ikke ta sorgene på forskudd. Opinionens interesse for bedre luft kan også tenkes å føre til en større bevissthet rundt andre miljøutfordringer, som klimaforandringer. Dessuten har Kina ikke nådd sitt fulle potensial for fornybar energi på tross av imponerende utvidelse av fornybarkapasitet de siste årene. Nylige beregninger fra WWF viser at med allerede eksisterende teknologi kan så mye som 80 prosent av elektrisiteten i Kina i 2050 komme fra fornybare energikilder. Det vil koste mindre enn med dagens kulldominans, uten å forstyrre strømforsyning eller økonomisk vekst, og det vil bety 90 prosent mindre karbonutslipp enn i dag.

Balanseøvelsen for Kinas myndigheter er på den ene siden å sikre luft som trygt kan pustes, samtidig som de ser framover mot klimautfordringene som ligger der.