Kabler mot kjernekraft

Britisk kjernekraft er en trussel mot Norge. Et utslipp fra Sellafield-anlegget ville kunne medføre store skader her i landet. Med våre store fornybarressurser kan Norge hjelpe britene til å bli kvitt kjernekraften sin.

«I natt førte en feil i B215 til brann i lagertankene for radioaktivt avfall ved Sellafield. Disse tankene inneholdt mer enn 1000 kubikkmeter flytende høyradioaktivt avfall. Brannen er fortsatt ikke under kontroll, og man frykter flere eksplosjoner. Det er blitt bekreftet at det har vært radioaktivt utslipp til luft, men omfanget er ukjent. Med dagens vindforhold er de radioaktive skyene ventet over Stavanger om 5–8 timer. Evakuering og nasjonal kriseplan iverksettes.»

Denne fiktive nyheten kan nesten høres ut som starten på en påskekrim. I et nøkternt språk beskriver rapporten «Consequences in Norway after a hypothetical accident at Sellafield» fra Statens strålevern (Statens strålevern 2010) miljøkonsekvensene av en brann og eksplosjon i et av lagrene for kjernefysisk avfall ved Sellafield, B215. For hvermannsen er lesningen om Sellafield og utslipp av radioaktivt avfall for avansert påskekrim å regne. Hva slags anlegg er Sellafield? Kan et uhell virkelig føre til spredning av radioaktivt avfall? Hva vil i så fall konsekvensene bli for oss i Norge?

Skyer kan bruke under ti timer til Stavanger

I Storbritannia produseres litt over 20 prosent av strømmen ved kjernekraftverk (World Nuclear Association 2017). Sellafield er behandlingsanlegget for alt radioaktivt avfall fra Storbritannias 15 kjernekraftverk, samt flere europeiske og japanske kjernekraftverk. I tillegg til store mengder ubehandlet radioaktivt avfall lagres det 140 tonn plutonium på Sellafield. Satt i perspektiv: Det trengs 10 kg for å lage en atombombe. Dette behandlingsanlegget ligger 75 mil fra Stavanger. Med Golfstrømmens normale vind fra sørvest kan skyene bruke under 10 timer fra Sellafield til Stavanger (YR 2012).

Det har vært flere hundre uhell og lekkasjer ved Sellafield

I en artikkel i Wired (Temperton 2016) beskrives Sellafield som et gammelt, slitt og veldig komplekst anlegg. Det har vært flere hundre uhell og lekkasjer ved Sellafield. Den siste store lekkasjen var 18. april 2005, da rundt 20 tonn høyradioaktivt avfall lekket ut fra gjenvinningsanlegget (The Guardian 2005). Norge ble ikke varslet om utslippene før 9. mai.

Frykter brann – med enorme konsekvenser

Ved Sellafield lagres 1.500 kubikkmeter flytende høyradioaktivt avfall i fire åpne dammer. De eldste av disse dammene er fra 60-tallet. Det korrosive miljøet ved Irskesjøen fører til rust og sprekker, og dammene er generelt i en dårlig forfatning (Ecologist 2014). Dette er avfall som vil kreve tilsyn de neste 100.000 årene. Sanering av dammene er i gang, men med den farten oppryddingen nå skjer, vil dammene tidligst være sanert i 2054.

I 2016 gikk en tidligere seniorleder ved Sellafield ut og varslet om et mangelfullt sikkerhetsopplegg rundt anlegget. Han sa at hans største frykt var brann i et av lagrene for kjernefysisk avfall, en brann som ville kunne føre til en radioaktiv sky som potensielt kan nå hele Vest-Europa (BBC 2016).

Hva ville en brann i B215 kunne bety for Norge? Det er dette Statens strålevern beskriver i sin rapport. Ved en brann i en av lagringsdammene kan luftstrømmene i løpet av timer transportere store mengder radioaktivt cesium og strontium over Nordsjøen til Norges kyst. Et utslipp på kun 1 prosent av det lagrede avfallet kan føre til en forurensning i Norge som er mer enn 7 ganger større enn det brannen i Tsjernobyl forårsaket. Store deler av landet vil rammes av radioaktiv forurensning, og de miljømessige konsekvensene vil bli store.

Et eksempel, blant mange, er landbruket i Norge. Produksjon av lammekjøtt vil bli hardt rammet. 700.000 lam, eller 80 prosent av alt lammekjøtt, vil bli forgiftet de første årene etter et utslipp. Over 40 prosent av alle lam vil være forgiftet i svært mange år etter utslippet. Forurensningen vil vedvare i mange tiår. Som en referanse, forurensningen etter utslippet fra Tsjernobyl i 1986 skaper fortsatt problemer i Norge, og det vil ta mange år før alle effektene er borte.

De helse- og samfunnsmessige konsekvensene har Statens strålevern ikke beskrevet. Artikkelen «Medisinske konsekvenser av Tsjernobyl-ulykken» (Wium, Lund, Reitan 2007) forklarer kort og greit hva som kan skje. Det er dokumentert at 4.000 barn har fått kreft i skjoldbruskkjertelen som en direkte konsekvens av at de ble utsatt for radioaktivt jod fra ulykken i Tsjernobyl. Det er også anslått at mellom 5.000 og 45.000 flere mennesker vil få skjoldbruskkjertelkreft i de første 50 årene etter ulykken.

Norge kan hjelpe britene vekk fra kjernekraft

Storbritannia planlegger nå et nytt kjernekraftverk, Hinkley Point. Dette er overraskende, da kjernekraft er dyr strøm. Strømmen fra dette kraftanlegget vil koste engelske energibrukere over 1kr/kWh (The Telegraph 2017), mer enn det dobbelte av det strøm koster en energibruker i dag (Strompris.no 2018). I tillegg kommer store kostnader ved å behandle det radioaktive anfallet og store fremtidige kostnader til renovering av anlegget.

Hvordan vi produserer strøm, er viktig. Ulike energikilder påvirker våre liv på ulike måter. Et utslipp av radioaktivt cesium og strontium fra Sellafield er selvfølgelig en uønsket og utilsiktet konsekvens av å produsere strøm fra uran. Noen vil hevde at dette er en sjanse man må være villig til å ta, og at sannsynligheten for et utslipp er liten.

Når vi imidlertid vet at strøm kan produseres med rene og fornybare kilder, er disse utilsiktede konsekvensene akseptable for oss i Norge? Kan Norge, med sine enorme fornybare energiressurser, hjelpe Storbritannia å bli kvitt en kjernekraftindustri som har potensial til ikke bare å forurense, men potensielt også legge øde store deler av Norge? Kan dette føre til fremtidsrettet og grønn næringsutvikling i den norske fastlandsøkonomien?

Kjernekraft fremstår som en lite smart måte å koke vann på. Det finnes rene, fornybare alternativer, og ressursene finnes i Norge. La oss ta dem i bruk.

Referanser og kilder: