Kabler er bra for klima og gir sikker strømforsyning

Kraftutveksling med våre naboland har betydelig klimanytte og er til stor gunst for norske forbrukere.

Kabler er bra for klima og forsyningssikkerheten, skriver artikkelforfatteren. Her er Statnetts framstilling av kabel mellom Norge og Tyskland.

Jeg skrev min masteroppgave ved NHH våren 2010 om en kabel til Tyskland. Siden den gang har jeg fulgt diskusjonene rundt mellomlandsforbindelser tettere enn jeg innimellom liker å innrømme. Det jeg nå skal forsøke å gjøre, er å redegjøre for hvordan økonomien i mellomlandsforbindelsene er, hvorfor norske forbrukere bør prise seg lykkelige for at vi har utvekslingskapasitet mot våre naboland, og hvilken klimanytte de har.

Til Danmark har vi hatt kabler siden 1976/77 da Skagerrak 1 og 2 kom i drift. Siden har vi bygget to til, slik at overføringskapasiteten til Danmark nå er på 1700 MW. NorNed (til Nederland) (700MW) sto ferdig i mai 2008. I tillegg har vi betydelig overføringskapasitet til Sverige, og noe kapasitet til Finland og Russland.

Hvordan tjener kablene penger?

I dag er det Statnett som eier og drifter kablene på norsk side av grensen. Kablene fungerer som en motorvei mellom de to markedene den knytter sammen. Statnett kjøper i det billigste, og selger i det dyreste. Profitten blir prisforskjellen, ganget med antallet MWh/h. Sagt på en annen måte: Dess større prisforskjell, og jo mer strøm, dess større profitt.

Og her går enkelte seg vill. For i en rekke av årets timer er ikke prisforskjellen mellom Norge og Danmark så stor. Når vi omgjør kraft fra veksel- til likestrøm og tilbake igjen, taper vi ca 4 prosent. Er prisforskjellen mindre enn 4 prosent, taper man altså penger. Norske myndigheter ønsker å endre prisalgoritmen, slik at handel ikke forekommer når prisdifferansen er mindre enn tapet. Enn så lenge derimot, vil kraft fortsette å flyte gjennom kablene, selv om prisdifferansen ikke er stor nok.

Tapet som oppstår på grunn av konverteringstapet summerte seg til 47 millioner kroner i 2016. Det er mye penger. Inntektene beløp seg til 395 millioner kroner. Det er veldig mye mer penger, så nettoinntekten ble på 348 millioner kroner!

Faktum er at nettoinntekten fra våre kabler til Danmark og Nederland de siste fem årene har generert en gevinst på 2,8 milliarder kroner. Penger som kommer norske forbrukere til gode, blant annet gjennom redusert nettleie.

Strømmen går begge veier

Gjennom årene har «eksportkåte kraftselskaper» fått skylden for kablene. Enkelte hevder at kablene utelukkende er et onde for norske strømkunder. Ikke bare overser man at norske forbrukere åpenbart tjener gode penger på kraftutvekslingen, men man underslår fullstendig det faktum at flyten på kablene går begge veier. Det er rimelig nøyaktig seks år siden det norske kraftsystemet var i alvorlig trøbbel etter to spesielt kalde vintre på rappen, og unormalt lite nedbør. I normalår vil utvekslingskapasiteten vår føre til netto eksport, men som vi fikk erfare i 2011, kan kapasiteten være usedvanlig nyttig å ha når det kniper!

Katastrofe avverget

I uke 40 i 2009 hadde vi en fyllingsgrad i magasinene på 89 prosent, og ved utgangen av året lå vi på 67,6 prosent: Alt var som normalt. Så begynte det å skje noe: Gjennom 2010 tappet vi ned magasinene våre, til tross for at vi nettoimporterte 7,5 TWh gjennom året. Ved utgangen av 2010 lå fyllingsgraden vår på 45,3 prosent.

Gjennom våren 2011 nedgraderte Statnett situasjonen i kraftsystemet. 16. mars lyste det oransje i hele Sør-Norge: På Østlandet, i Trøndelag og på Vestlandet var situasjonen betegnet som «anstrengt». I Statnett-språk betyr det at sannsynligheten for rasjonering vurderes til å være mellom 20 og 50 prosent før virkningen av eventuelle ekstraordinære tiltak er tatt med i vurderingen. Resten av landet hadde «bare» en stram kraftsituasjon. Tenk litt over hva vi opplevde: Vi nærmet oss en situasjon hvor rasjonering av strøm begynte å se aktuelt ut!

Heldigvis hadde vi værgudene på vår side. Uke 13 førte med seg en usedvanlig tidlig snøsmelting, som fylte opp magasinene. På det tidspunktet hadde vi i underkant av 15 TWh igjen i magasinene våre.

Til sammenligning kom snøsmeltingen de påfølgende fem årene i følgende uker, med restverdien i magasinene i parentes.

2012: Uke 19 (33,8 TWh)

2013: Uke 18 (20,5 TWh)

2014: Uke 19 (25,5 TWh)

2015: Uke 18 (24,8 TWh)

2016: Uke 18 (30 TWh)

Oppsummert: Vi hadde 14,8 TWh igjen i magasinene. I 2010 hadde vi nettoimport på 7,5 TWh. I 2011 hadde vi en nettoimport på 6,4 TWh frem til uke 13. Jeg tror ikke noen norske forbrukere på ramme alvor ville vært foruten utvekslingskapasitet med våre naboland fra januar 2010 til uke 12 2011.

Klima

Vi tjener altså gode penger på utvekslingen, samtidig som vi bedrer forsyningssikkerheten vår. Bonusen i kinderegget er reduserte klimagassutslipp. Både forbindelsen til Tyskland og Storbritannia scorer i det absolutte toppsjiktet for prosjekter av europeisk interesse når det kommet til klimagevinst.

Fra Statnetts sider: Både NordLink og NSN ligger på topp for alle scenarier når det gjelder bidrag til reduserte CO₂-utslipp fra europeisk kraftproduksjon, og bidrar til årlige utslippsreduksjoner fra europeisk kraftproduksjon i området 1-5 millioner tonn CO₂ for de ulike scenariene.

Og med det er vi ved det jeg mistenker er den reelle grunnen til motstanden mot særlig forbindelsen til Storbritannia: Med økt utveksling fra Norge vil Storbritannia ha mindre behov for norsk gass i kraftproduksjonen. I den diskusjonen må vi ha med de konkrete planene om omleggingen fra fossilt til fornybart i kraftproduksjonen, som kulminerer med en utslippsfri kraftsektor i EU i 2050. Vår rene kraftforsyning, med en uovertruffen fleksibilitet, vil kunne spille en sentral rolle i et utslippsfritt europeisk kraftsystem, hvis vi legger opp til det.

Fremtiden

I dag bygger Statnett to nye mellomlandsforbindelser: Én til Tyskland, og én til Storbritannia. Begge er på 1400 MW, og tilsammen kommer disse til å øke kapasiteten betraktelig. Både Tyskland og Storbritannia bygger til dels svært mye ikke-regulerbar kraftproduksjon, og ser på muligheten til utveksling med Norge som en svært god måte å balansere den produksjonen på.

Storbritannia har konkrete planer for når deres siste kullkraftverk skal være ute av drift: På under fem år, frem til 2016, har man redusert andelen kull i den britiske kraftforsyningen (Nord-Irland ekskludert) fra 40 prosent til under 10 prosent. Og i april hadde man på øyriket den første dagen uten kullkraft i energimiksen siden den industrielle revolusjon! Hvor fantastisk er ikke det?

Våre naboland bygger sine nye kraftsystemer for å møte sine klimaforpliktelser, og med det følger enorme endringer i kraftsystemet. Vi kan forsøke å stikke kjepper i hjulene for EUs arbeid mot en trygg, konkurransedyktig og bærekraftig energiforsyning, eller vi kan gripe de mulighetene som byr seg. Og til syvende og sist må vi snart innse at i bunnen av all klimapolitikk ligger det at vi skal fase ut fossile brensler, og inn fornybare energikilder.

Våre mellomlandsforbindelser tjener oss gode penger, de øker forsyningssikkerheten vår, og de er med å kutte millioner av tonn CO₂. Og de vil være sentrale komponenter i det europeiske kraftsystemet vi bygger for fremtiden: En fremtid som rett nok er usikker, men som er fornybar.