Ikke gjør karbonjobben i Norge

Norsk investering i karbonfangst bør skje i et land der pengene gjør nytte for seg – for eksempel i India.

I Dagens Næringsliv 4. februar skriver Sintefs konsernsjef, NTNUs rektor, Forskningsrådets administrerende direktør og presidenten i Tekna at et anlegg for karbonrensing i full skala bør etableres i Norge. Når lederne for disse institusjonene uttaler seg, bør vi lytte. Imidlertid kan jeg denne gangen ikke fri meg fra å tenke at deres ytringer er mer fokusert på egne virksomhetsinteresser enn på å bekjempe klimaproblemet.

Det er ikke tvil om at klimaproblemet er den største tekniske, økonomiske og moralske utfordring i vår tid. Vi er på ingen måte på vei til å møte de utslippsmål som myndigheter fra ulike nasjoner er blitt enige om i den hensikt å begrense den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen til 2 grader. År for år stiger utslippene til nye høyder og det er ikke bare de årlige utslippene som er bekymringsfulle, men det faktum at det er de akkumulerte mengder av drivhusgasser som har betydning på grunn av sine lange levetider i atmosfæren.

En nylig publisert studie viser at halvdelen av all karbondioksid og metan akkumulert i atmosfæren siden 1751 ble sluppet ut i løpet av de siste 30 årene. Vi klamrer oss til håpet om at det skal være mulig å nå togradersmålet, men den sørgelige realitet at dette i praksis er i ferd med å måtte oppgis. Det internasjonale energibyrået (IEA) har beregnet at selv om alle politisk vedtatte utslippsbegrensninger blir gjennomført frem til 2020, mangler det fremdeles 4 gigatonn (Gt) i årlig reduksjon for å ikke overskride grensen for togradersmålets årlige utslipp. Sett i perspektiv var de totale energirelaterte klimagassutslippene fra EU i 2012 3,2 Gt. Vi kunne stenge for all energikrevende virksomhet i EU uten at vi når målet.

Ville det da i en slik sammenheng ikke være ekstra nødvendig å satse på å fange CO₂ fra gasskraftverk i Norge, slik forfatterne av “Gjør karbonjobben i Norge” mener? Dersom hensikten er å bidra til karbonreduksjon i atmosfæren, er det etter min mening verken en god investering eller moralsk riktig.

  • Trengs mer i Kina og India: Fastlands-Norge vil ikke bygge kullfyrte kraftverk og dermed ha behov for slik renseteknologi. Derimot bygges det slike kraftverk i Kina og India, i stadig økende tempo. Her kunne det være behov for slike straksløsninger. Dersom vi har fangstteknologi, slik det hevdes, burde denne kunne eksporteres til land hvor kull utgjør en stor andel av energimiksen.
  • Langsiktige løsninger: Dersom vi skal oppnå en begrenset global temperaturstigning vil det være kjent at atmosfæren har begrenset plass til mer CO₂. Fossile energikilder som kull, olje og gass vil måtte ha en begrenset operasjonell tidshorisont. Med dagens utslippsrater er verdens CO₂-budsjett allerede nådd innen 25-30 år. Det er knapt tenkelig at CO₂-fangst og -lagring (CCS) vil ha betydelig innvirkning på mulighetene for å begrense de totale utslippene nevneverdig. Derfor bør vi heller sette inn våre ressurser på å finne mer langsiktige løsninger og få disse på plass.
  • Norske arbeidsplasser: Norge kan gjennom kombinasjon av vannkraft, vindkraft og gass spille en dominerende rolle som energileverandør i Europa. Det finnes tekniske løsninger som kan gjøre et samspill mellom vindkraft og gasskraft om lag like utslippsfritt som et gasskraftverk med karbonfangst og -lagring. Investeringer, forskning og forbedring av slike løsninger vil kunne gi oss arbeidsplasser samt få utnyttet de naturgitte fordeler vi er blitt gitt.
  • Konsekvensetikk: Ut fra den pliktetikk som eksplisitt eller implisitt ofte ligger som bakgrunn for debatter om bekjempelse av drivhusgassutslipp, blir det hevdet at vi bør redusere våre egne utslipp først. Imidlertid er en slik holdning et alvorlig hinder for å få løst de mer presserende globale utfordringer vi har; klimaendring, fattigdom og overbefolkning. Vi bør i debatten om klimaendringer heller søke vår veileder for beslutning fra konsekvensetikken og søke løsninger som har størst positiv konsekvens for flertallet. Fra et slikt ståsted blir det ikke moralsk riktig å gjøre karbonjobben i Norge når vi vet at den samlede nytten vil kunne bli mye større om investeringene gjøres i for eksempel India.

Mekanismene for å kombinere tekniske løsninger med globalt effektive klimatiltak utprøves allerede mellom enkelte land. Japan – vertskapet for Kyoto-avtalen – satser nå på bilaterale avtaler hvor japansk teknologi blir eksportert i bytte mot reduserte utslipp i mottakerlandet.

Tidsvinduet tilgjengelig for å kunne hindre de mer alvorlige konsekvensene av verdens avhengighet av fossile energikilder er i ferd med å lukkes. Det er forstemmende å se at vi globalt synes å ha tatt en pause i klimakampen i påvente av mulige globale løsninger som tidligst vil bli iverksatt etter 2020. Vi bør ikke bevilge oss en slik pause, men gjøre som regjeringen antyder: Finne et egnet anlegg i et utviklingsland hvor CO₂-fangstteknologien omgjøres til en praktisk straksløsning. Så kan avtalen inneholde “gjenkjøpsytelser” hvor norsk leverandørindustri, forskning og tjenesteytere deltar.